Kristiansand Kunsthall har fokus på forsvinninger og ønsker å åpne opp den tapte dialogen mellom kunsten og litteraturen.
Ulla Schildt, ‘In Paranthesis’, 2013.
Utstillingen Forsvinninger som nå vises i Kristiansand Kunsthall tematiserer fravær av nærvær. Gruppeutstillingen omfatter verk av norske, finske, syd-amerikanske og irske kunstnere. I alle arbeidene er det noe som mangler, noe som har sluttet å eksistere, eller noe som har gått over til en annen form. Temaet presenteres i ulike kunstneriske sjangre som foto, installasjon, video, skulptur, og til og med gjennom sitt konkrete fravær.
Moderne vanitasmotiv
Lotte Konow Lunds (f. 1967) skulptur It Takes A Believer to See the Glory (2011) møter oss i første sal. Her formidler rekken av aluminiumsrør i ulike lengder og størrelser en følelse av noe som forsvinner eller forvitrer. Spillet mellom de positive formene som gradvis overtas av det negative tomrommet kommuniserer følelsen av forsvinning og tap. Skulpturen kan og minne om orgelpiper eller lysstrålene i tradisjonelle religiøse tablåer, og satt inn i Kunsthallens lyse, monumentale rom gis motivet slik en ekstra dybde.
Referanser til kunsthistoriske sjangre kan man ane også i Katharina Barbosa Blad (f. 1962). Hun viser verkene Black Album og Ghost Sonata, som begge kan sees som moderne vanitasmotiver. Black Album (2010) viser svarte sider fra et bryllupsalbum der bildene er revet ut, de eneste ledetrådene til levd liv er rester av lim og små nitidige håndskrevne tekster til stedene og menneskene som ikke finnes mer. Sporene av mennesker, her i form av limrester og håndskrevne bokstaver, gjør dette til et rørende og sart verk. Tanker om tapt kjærlighet og forgjengelighet er nærliggende.
Katharina Barbosa, B’lack Album’, 2010.
Et annet eksempel på at tomhet som retorisk grep fungerer godt i Barbosas kunstnerskap, er hennes andre verk Ghost Sonata (2013). Fotoserien viser motiver fra borgerlige hjem der stillheten og fravær av liv runger gjennom tomme rom og møbler som ingen sitter i.
Stillheten etterpå
Tomme rom, bygninger og fravær av mennesker dominerer også Yamile Calderons (f. 1974) verk. Domestic at Large (2012) er en digital billedfortelling som gjennom kombinasjonen tekst og stills viser kitschy, overdådige villaanlegg som tidligere tilhørte den colombianske mafiaen. Fotografiene viser narkobaronenes forlatte rom, bygninger i forfall og fravær av mennesker, der detaljene dveler ved tomheten og forgjengeligheten som blir igjen når symboler ikke lenger har noen funksjon. Videoen har flere gode motiver som gir rom for ettertanke, men blir for lang og repetitiv (30 min.) til at nerven i historien bevares.
Da er Calderons Chromatic Territories (2013) langt mer vellykket: bildene fra den kinesiske undergrunnen er både mer visuelt interessante med sine monokrome, stilrene former, og verket er mer fokusert som fortelling (2.51 min.). Dessverre hemmer det opplevelsen at veggen mellom Chromatic Territories og videoen i naborommet, In Parenthesis, ikke er lydtett, og den poengterende kneppe-lyden som understreker bildene i Chromatic Territories skjemmes av durelyden fra In Parenthesis. Dette forstyrrer opplevelsen av verkene.
Yamilla Calderon, ‘Chromatic Territories’, 2013.
Ulla Schildts (f. 1971) In Parenthesis (2013) på sin side viser en tom utstillingskasse med blafrende plast som igjen tematiserer en type scene, hvor ingen ser den, ingen lever på den, og dermed er det ingen som gir den mening.
Forsvunnede referanser
De ulike verkene i utstillingen fremstiller fravær på ulike måter, men det mangler også et verk i utstillingen. Det konseptuelle verket Har dere sett oss? av Olga Robayo glimrer med sitt fravær. Verket skulle vise foto av syd-amerikanske savnede, men erstattes her av en tung og unødvendig abstrakt tekst av Hans Petter Blad som gir oss få ledetråder til hvorfor verket ikke er en del av utstillinga, og hva det eventuelt hadde kunnet tilført dersom det hadde vært der. En tom vegg hadde vært langt mer effektfullt som visuelt grep.
Det er altså liten tvil om at det er variasjoner av tomhet og stillhet som presentes i utstillingen. Som betrakter savner jeg likevel flere referanser til noe mer i verkene, det hadde vært nyttig med verkstitler og kunstnernavn på veggene, og kanskje korte forklarende tekster i en mindre hand-out som kunne gi verkene større kontekstuell dybde mens man opplever dem (for eksempel de forklarende «Tilblivelseshistoriene» i katalogen). Katalogen som hører til utstillingen er produsert i et upraktisk format som gjør den lite håndterlig mens man står og går, og er ikke gratis.
David Farrell, ‘Innocent Landscapes, Colgagh’,1999.
Det er for eksempel umiddelbart vanskelig å forstå hvorfor David Farrells (f. 1961) Innocent Landscapes (2000) er interessante her, uten opplysningen om at stedene viser til gravstedene til ni mennesker drept av IRA i 1970- og 1980 årene – først med denne informasjonen får disse landskapene reell tyngde. Det samme kan sies om Katharina Barbosa Blads video En Nombre del Amor (2013), som ikke helt når frem med sitt budskap i denne sammenhengen uten at ideen bak videoen tydeliggjøres.
Verkene henger veldig alene i Kunsthallens store saler, og resultatet er at de på en måte blir offer for den samme forsvinningen de selv refererer til.
Litteraturens seier
Et av utstillingens uttalte mål er å «gjenopprette den tapte dialogen mellom billedkunsten og litteraturen», noe en svært fyldig og velskrevet katalog har til hensikt å bidra til. Her er det nyskrevne tekster av Liv Køltzov, Ole Robert Sunde, Marit Tusvik, Nils Christian Moe-Repstad, Hans Petter Blad og Pål Gitmark Eriksen, samt gjendiktninger av Pier Paolo Pasolini og Alix Cleo Raubaud. Problemet er at disse tekstene i større grad referer til et eget tekstunivers, enn til det universet som presenteres i utstillingen. Dette skyldes kanskje at utstillingen er kuratert av nettopp en forfatter. Mer energi burde nok ha vært brukt på å lage en god flyt i selve det visuelle materialet, i en god ledsagende verksliste (den skjemmes av skrivefeil og feilnummerering), og kortere akkompagnerende tekster. Da ville muligens den visuelle delen av kunstutstillingen fungert bedre.
Katalogen fungerer utmerket som litteratur som kan leses i ro og mak hjemme, men utstillingen ville nytt godt av flere gjennomtenkte litterære pekere i selve rommet. Uten disse pekerne eller forløsende grepene, blir resultatet at verkenes mening, om enn ikke forsvinner, så i hvert fall kommuniseres dårligere, og at den tiltenkte dialogen mellom billedkunst og litteratur oppleves som en litterær monolog.