Cindy Shermans fotografier på Astrup Fearnley Museet fremkaller en akutt lengsel etter kroppen av kjøtt og blod.
Cindy Sherman, ‘Untitled #188 (1989)’. Gjengitt med tillatelse fra kunsteren og Metro Pictures.
Jeg har aldri i mitt liv opplevd et menneske som er så ydmykt, for ikke å si intetsigende, som Cindy Sherman. Dette mener jeg ikke ironisk, heller ikke nedsettende. På pressekonferansen på Astrup Fearnley Museet i anledning utstillingen hennes Untitled Horrors (4. mai–22. sept.) forklarte hun sin monumentale selviscenesettelse forsiktig smilende med at hun allerede som barn likte å kle seg ut. Hvordan er det mulig at personen bak et groteskt og karnevalesk univers av «selvportretter» i virkeligheten er så blek, at man kan spørre seg om denne personen i det hele tatt eksisterer?
Det er en logisk sammenheng mellom fraværet av et stort jeg og verkene hennes, som tilsynelatende bare handler om dette jeget. Den geniale iscenesettelsen som Sherman har holdt på med i snart 40 år er jo i grunnen ikke en selviscenesettelse, men en iscenesettelse uten et selv. Poenget med hennes prosjekt er nettopp Nietzsches utsagn om at det finnes en gjerning, men ingen gjerningsmann; en maskerade, men ingen som står bak. «Ingen» er en overdrivelse. Det finnes en grå antydning av et selv som står bak: skyggen av en kvinne som ga verdens minst betydningsfulle pressekonferanse den 2. mai 2013.
Dukker i stedet for kropp
Sherman er motsetningen av en annen kvinnelig kunstner fra samme generasjon, som nettopp har besøkt Tjuvholmen: Marina Abramović. Også hun var til stede in persona og hun utstilte likeledes fotografier. Men i Abramović’ tilfelle var det fotoene som var uinteressante, kun reklame-kitsch. Abramović selv i kjøtt og blod var derimot en eksplosjon av overskudd, kraft og performativ energi.
Performativ i kroppslig og mellommenneskelig forstand er Sherman nettopp ikke. Kroppens aura, kunsten å håndtere interaktiviteten som oppstår når to eller flere mennesker møtes, er ikke hennes tema. Hun skjuler seg i atelieret sitt og produserer bilder. I så måte er det egentlig logisk og konsekvent at hun på et tidspunkt gikk over til å bruke dukker i fotografiene sine, i stedet for sin egen kropp.
Shermans bilde som teaterstykke
La oss se på et av dukke-verkene hennes som er en del av utstillingen i Oslo: Untitled # 188 (fra 1989). En kvinneskikkelse ligger på en søppelhaug. Det er en oppblåsbar dukke med lyst hår, oppsperrede blå øyne, leppestift og spor kanskje av voldsom klining. Kvinnen ligger på ryggen og ser på betrakteren, opp ned. Hun er bundet fast med stålbånd på jernskinner. Søppelet er festerekvisitter: fjær, glass, plastikkskjeer, karnevals-leker, på noen av gjenstandene ser man deler av det amerikanske flagget.
Ved første øyekast tolker man automatisk bildet som et oppgjør med kvinnens situasjon i det kapitalistiske samfunnet. Kvinnen er et konsumobjekt som brukes og kastes på søppelhaugen etterpå. Men noe skurrer. Det faktum at dette er en dukke, gjør det komplisert. Dukken uttrykker muligens det grunnleggende budskapet om at kvinnen ikke er et egenrådig subjekt, men derimot en vare, et bruksobjekt. Men dukken, i seg selv en vareartikkel, ligger oppå andre konsumobjekter, plast på plast. Og dermed forsvinner problemstillingen som man skulle tro bildet handler om. For hele dramatikken i å være et bruksobjekt beror på at man i virkeligheten ikke er et bruksobjekt. For en dukke er det ikke problematisk å ligge på en søppelhaug, problematisk blir det når man ligger der som menneske.
Jeg var nettopp i São Paulo der dette var tilfellet. I et teaterstykke som foregikk på gaten var det en kvinnelig aktør som spilte en utstillingsdukke. Mot slutten av forestillingen så vi følgende scene: scenografien fra hele forestillingen var kastet i en søppelcontainer, og midt i det hele lå den kvinnelige aktøren. Akkurat som på Shermans fotografi lå hun på ryggen og så på oss tilskuere, opp ned. Scenen var gripende. Årsaken var den voldsomme kontrasten: en menneskelig, sårbar og skrøpelig kropp som ligger i det harde, uorganiske metall- og plastsøppelet. Det brutale var at kvinnen virkelig lå i søppelet. Dette var en høyst levende metafor.
Teatro da Vertigem, Bom Retiro 958 metros. Foto: Avener Prado/Folhapress, COTIDIANO
Fravær av smerte
I utstillingskatalogen skriver den tyske forfatteren Sibylle Berg om Untitled # 188; hun trekker paralleller til en historie om en kvinne i Dhaka, byen med den dårligste levestandarden i verden. Ei jente i utkanten av slummen, hvis høydepunkt i livet er at hun får jobb som steinhogger til 3 dollar per uke. Som får fire barn med en mann som slår henne hver dag. Som da hun har blitt stygg allerede i tyve-årsalderen av alt for mye elendighet, får beskjed av mannen om å «dra til helvete». Han har fått seg en ny slave, en yngre kvinne.
Forbindelsen til Untitled # 188 er tydelig: Forfatteren forteller om en kvinne som kastes på søppelhaugen og nå ligger der, misbrukt og ødelagt. I virkeligheten er Shermans bilde og Bergs historie diametrale motsetninger. Bildet handler om fravær av smerte. Historien handler bare om smerte. Eller, den handler om det som bildet ville handlet om hvis det hadde representert virkelige mennesker, og ikke zombier i et postmoderne univers uten følelser.
Postmoderne engel
Karl Ove Knausgård, som likedan har et interessant bidrag i katalogen, skriver om Untitled Filmstills (fra 1979), et av Shermans tidligste verk: «Filmen spiller virkeligheten, Shermans bilder spiller spillet av virkeligheten, og er dermed en tredjegrads representasjon av den.» Man kan si noe lignende om Untitled # 188. Dette er ikke bare et bilde på virkeligheten, der kvinner blir et konsumobjekt. Dette er et bilde av bildet av kvinner som konsumobjekt. Her er ingen dramatikk. At kvinnen er et objekt, er en selvfølge som ikke kan problematiseres, fordi den instansen som kunne problematisere dette – sjelen, selvet eller det autentiske jeget – er fraværende. Med denne erkjennelsen blir hele tragedien synlig, men ikke bare i det materialistiske samfunnet.
Best blir den synlig i den postmoderne livsforståelsen, som Sherman har blitt en representant for. Gledesbudskapet i denne livsforståelsen kommer frem når man snur Untitled # 188 på hodet (prøv, kjære leser, jeg lover en fantastisk trip!). Da ligger dukken ikke lenger på ryggen, i stedet flyr hun i en himmel av konsumartikler. Hun er ikke lenger et postmoderne offer, men en postmoderne engel, som med oppreist og stolt hode svever gjennom himmelen.
Jeg skal ikke ødelegge denne lykken, den har sin egen sjarme. Men den er kun en partyrus, ikke mer og ikke mindre. Sannheten er at man i den postmoderne livsforståelsen, der man ikke trodde at det fantes et ekte jeg, blir ute av stand til å ytre en kritikk av det inautentiske samfunnet. For fra hvilken posisjon skal man kritisere det? Og det finnes heller ingen mulighet for ekte lykke. For hvem skal oppleve den, når den som kan oppleve den ikke finnes? (Trippen er forbi, kjære leser, legg bildet riktig vei!).
Kroppen, en illusjon
Men Shermans verk er mer enn bare et uttrykk for en svunnen postmoderne tid. Etter at jeg i 12 timer har sett på Untitled # 188 oppdager jeg noe nytt. Mellom beina til dukken ligger det en annen menneskelig skikkelse, man ser hår og noe som ligner på en fot, antageligvis av en mann. Det kan se ut som om han slikker henne. I den umiddelbare tolkningen, der kvinnen er et offer, er dette kanskje gjerningsmannen. Eller, for å uttrykke det postmoderne, gjerningsinstansen. I en annen tolkning kunne denne personen kanskje være realitetsinstansen. Ikke en mann som slikker damen, men en mann som fortviler over at damen han elsker og derfor vil slikke, slett ikke finnes. For kroppsholdningen til denne skikkelsen er ikke bare gjerningsmannens, voldtektsmannens kroppsholdning, men den til et menneske som gruer seg. Antydningen av en kropp, som fortviler i en verden som oppfatter kroppen som illusjon. Skikkelsen ligner i mindre grad på en dukke. Kanskje den virkelig er et menneske?
Dette er første steg mot det levende i Shermans virtuelle maskespill. Om jeg selv med min kropp hadde sittet i søppelhaugen i Untitled # 188, ville jeg ikke sittet og hamret virtuelle fortolkninger inn i min MacBook Air. Jeg ville grått tårer av salt og vann, uten ord, Untitled.