Phillip Zachs utstilling Hospital Postures på Johan Berggren er en underholdende kunstopplevelse, hvor kunstneren utviser en innovativ teknisk evne. Liekvel støtter ikke denne kunstverkenes budskap.
Det er en menneskelig drift å lese inn ansikter og gestalter i møte med tilfeldige og amorfe former. I møtet med Phillips Zachs (f. 1984) utstilling Hospital Postures på Johan Berggren Gallery i Malmø gis denne driften fritt spillerom. Utstillingen består av relieffer med abstrakte, avrundede former, med kinesiske motiv varierende grad av forvrenging på den ujevne overflaten. Landskapstegninger, borgerlige scener av sittende herrer i salongen, men også avbildninger av taihusteiner. Taihusteiner var steiner med merkelige former som var populære samlerobjekter under Ming-dynastiet i Kina.
Relieffene er laget i polyuretan, et fleksibelt syntetisk materiale som brukes til alt fra klesindustri til bygningsmateriale og produksjon av kjøretøy. Zach har helt polyuretan over papir, og deretter kjørt kunstverkene gjennom en sofistikert digitalprinter som klarer å trykke bilder på den ujevne overflaten. Ved behov kompletterer Zach trykket for hånd med lakk. Resultatet er både overfladisk og egenartet.
Mikke Mus og Ninja Turtle
Det ligger definitivt noe pop-kunst i arbeidene, de er visuelle og innbydende. Ingen av dem er mer enn en knapp meter i høyde og bredde, med lubne og amorfe former som minner om en løs deig som har fått heve i ovnen. Enkelte av verkene er holdt i sepia-toner, mens de mer slagkraftige verkene er i lyse Hello Kitty-pastellfarger og minner om cookies eller skumgummikarameller. Det er så man får lyst til å gripe tak i dem og ta et jafs, så innbydende er de.
Samtidig innbiller jeg meg hvordan deigformene antar former som ansikter som skjærer grimaser, som for eksempel Postponed in the Face (2013). De fremstår som groteske og karikerte, men samtidig komiske. Et annet verk, Bamboo in the Shadow of a Gargantuan Basalt Splooge får svarte Mikke Mus-ører og et Ninja Turtle-ansikt.
Kinesisk bakgrunn
Men ifølge presseteksten er det ikke tegnefilmfigurer som ligger til grunn for Zachs verk. Overraskende nok ledes man derimot inn i et kunstsosiologisk resonnement om kunstens plass i samfunnet, med utgangspunkt i Ming-dynastiets Kina (1368–1644).
Ming-dynastiets første keiser, forklarer Zach i et e-post-intervju, avskaffet all den keiserlige støtten til maleri og kalligrafi. Dette førte til store omveltninger i kunsten. Under det tidligere dynastiet var hoffkunsten kjennetegnet av et møysommelig håndverk, hvor kvaliteten på arbeidet ble målt ut fra teknisk perfeksjon. Da hoffets innflytelse på kunsten opphørte var det i stedet rike kjøpmenn og lavadelen som overtok rollen som kunstens beskyttere. Det viktige for de nye kunstsamlerne var å signalisere en forfinethet og sosial status gjennom å gi uttrykk for sin individuelle smak.
Til og med kunstneridealet forandret seg, fra profesjonell håndverker til amatør som utvikler en personlig estetikk. Innen den kinesiske kunsten oppsto det i løpet av kort tid et stort mangfold av kunstneriske uttrykk. Og en av disse var skildringen av en viss form for kunst: Taihu-steiner, eller naturlig forekommende steiner med bestemte egenskaper, for eksempel en særegen form eller en klirrende lyd. I Ming-dynastiets kunst representerte disse steinene, med sine uvanlige former, det unike og individualiteten til både kunstnere og samlere. Taihu-steinene forekommer som motiv i flere av verkene til Zach, for eksempel i Self-Invention (Hospital Postures) (2013), og Friends with Benefits, Engaged in Conversation (2013). Man kan også trekke noen paralleller mellom steinene og Zachs valg av polyuretan med sine tilfeldige og amorfe former.
Form eller innhold
I hvilken utstrekning har så dette noe å gjøre med dagens kunstklima? spør kunstnerkollegaen Amy Zingfogli i presseteksten. Og med utstillingen til Phillip Zach? Jeg har problemer med å se hvordan arbeidene i Hospital Postures besvarer dette spørsmålet.
Visst er det bra at kunstnere vil analysere hvilken funksjon deres kunst har i samfunnet. Ettersom samlere kjøper kunst for å fremheve sin personlige smak og sosial status, så har kunsten fremdeles en funskjon som en foreviger av fenomenet klasse og finkultur. Og det er vel og bra at en kunstner tematiserer disse spørsmålene. Det tyder på en vilje til å stille spørsmål uten å falle for sjokkverdi og sensasjonalisme for å vekke oppmerksomhet.
Samtidig, medgir Phillip Zach, er kunst ikke vitenskap, og den kunstner som stiller sosiologiske spørsmål må gjøre det med de verktøy som er tilgjengelige, og ikke gjennom å «klistra en avhandling på väggen», som han uttrykker deg. Det er et vanskelig foretak for en kunstner å skape kunstverk som tematiserer samlerkulturens besettelse av unike ting, samtidig som kunstneren selv forsøker å erobre en plass i det samme kunstfeltet som han kritiserer og evaluerer. Men Zach besvarer ikke denne selvkritiske innvendingen, heller ikke i utstillingen.
Verkene er estetisk innbydende, de egner seg godt for å samles på. Samtidig risikerer Zachs kunstverk å forbli kun vakre innredningsobjekter, men ikke så mye mer. Som kunstverk bekrefter de snarere samlerinstinktet enn å utfordre det. Den sosiologiske diskusjonen, om hvordan kunsten og kunstneridentiteten står i interaksjon med samfunnet, føres utelukkende gjennom de trykte bildene på relieffenes overflate. Motivene, det vil si taihu-steinene og fragmentene av kinesiske malerier, forblir kryptiske for betrakteren. Det dominerende inntrykket man sitter igjen med er en oppfatning av utstillingen som en samling overfladiske, dog innbydende kunstverk vel anpasset videre salg.
Phillip Zach Hospital Postures vises til og med 11. mai på Johan Berggren Gallery i Malmø.