Ved å erverve internasjonal billedkunst forsøker Sparebankstiftelsen DNB å komplettere og utvide kunsthistorien, slik den formidles ved norske museer, skriver kunsthistoriker og konservator ved Sparebankstiftelsen DNB Oda Wildhagen Gjessing.
Gabriele Münter: Der Hafen von Narvik, 1916, olje på lerret, 50,6×61,3cm. ©Sparebankstiftelsen DNB
Sparebankstiftelsen DNB er i ferd med å bygge opp en betydelig kunstsamling som i sin helhet vises ved norske kunstmuseer. Samlingen eies av stiftelsen, men siden verkene lånes ut med langsiktige avtaler vil de i overskuelig fremtid være en integrert del av de forskjellige museenes egne samlinger.
Selv om det norske kunstfeltet er svært ekspansivt og det år for år kanaliseres stadig større ressurser fra det offentlige til et bredt spekter av institusjoner og aktører, prioriteres i påfallende liten grad innkjøp av kostbar internasjonal billedkunst. Museene har meget beskjedne midler til rådighet på sine innkjøpsbudsjetter og har derfor et begrenset handlingsrom til samlingsvirksomheten, som vel er blant deres mest grunnleggende oppgaver. I denne situasjonen kan Sparebankstiftelsens bidrag få stor betydning for utviklingen av museenes samlinger, både nå og i fremtiden.
Overordnet prioriterer stiftelsen å erverve kunstnere og verk som i liten grad er offentlig tilgjengelig i Norge. Vi ønsker å bidra til å komplettere museenes eksisterende samlinger snarere enn å kjøpe mer av det man allerede har fra før. Kunstverkene erverves i samarbeid med museene, og initiativet til det enkelte innkjøp kan komme fra både oss og dem.
Eksempler på våre satsningsområder er tysk ekspresjonisme med særlig fokus på Die Brücke, Kurt Schwitters og Andy Warhol.
Max Pechstein: Keitelkähne, 1919, olje på lerret, 70,5×80,5cm. ©Sparebankstiftelsen DNB
Tysk ekspresjonisme
Med unntak av en samling grafiske blad donert til Nasjonalgalleriet på slutten av 1970-tallet, er tysk ekspresjonisme fraværende i offentlige norske samlinger. Den grunnleggende årsaken til dette er at norsk kunstliv fra slutten av 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet i overveiende grad var orientert mot Frankrike, og man prioriterte bort den tyske kunsten.
Edvard Munchs posisjon er nokså paradoksal i denne sammenheng. Det ble på en måte et problem at hans kunstnerskap var så nært knyttet opp mot tysk kunst og tradisjon. Ikke bare var han en viktig foregangsfigur og inspirasjonskilde for nettopp de tyske ekspresjonistene, han mottok også selv impulser fra dem.
Det var først på 1970-tallet at situasjonen begynte å endre seg og man etter hvert vurderte det som en mangel at den tyske ekspresjonismen i liten grad var representert i museenes samlinger. På denne tiden ble det etablert en ny kontekst og forståelsesramme for de tyskpåvirkede «30-tallsmodernistene», den tysk-norske kunstneren Rolf Nesch, Brücke-kunstnerne og Edvard Munch. En rekke arbeider av «30-tallsmodernistene» ble ervervet av Nasjonalgalleriet, og museets Nesch-samlingen ble bygget ut slik at han i dag er den kunstneren som er tyngst representert ved siden av Munch og J.C. Dahl.
Siden 2009 har stiftelsen ervervet malerier og grafiske blad av noen av den tyske ekspresjonismens fremste representanter – Ernst Ludwig Kirchner, Erich Heckel, Max Pechstein, Christian Rohlfs, Gabriele Münter og August Macke. Bildene kan i dag ses i Nasjonalgalleriet der de bidrar med et nytt perspektiv; det som tidligere var en «missing link» i museets samling gjør at man nå med ettertrykk kan visualisere en nordeuropeisk ekspresjonistisk tradisjon med utgangspunkt i Edvard Munch.
Erich Heckel: Geigerin, 1912, olje på lerret, 92x54cm. ©Sparebankstiftelsen DNB
Kurt Schwitters
Selv om Kurt Schwitters oppholdt seg i Norge i lange perioder fra 1929 og frem til tyskernes invasjon i 1940, har han tidligere vært marginalt representert i offentlige norske samlinger.
Han var en markant skikkelse innen europeisk kunsthistorie i første halvpart av 1900-tallet, og var løst tilknyttet den radikale Dada-bevegelsen fra slutten av første verdenskrig. Schwitters fikk stor betydning for surrealismen og for senere perioders eksperimentelle retninger som for eksempel performance, happenings og fluxus. Også i dag oppfattes hans kunstnerskap som relevant og interesserer stadig nye generasjoner kunstnere.
I løpet av de siste årene har stiftelsen ervervet en rekke arbeider, både materialbilder, grafikk og collager, som i dag kan ses på Henie Onstad Kunstsenter sammen med andre arbeider av kunstneren utlånt fra Sprengelmuseet i Hannover.
Engasjementet for å bygge opp en Schwitters-samling inngår i et større samarbeidsprosjekt med Henie Onstad Kunstsenter og Romsdalsmuseet. Målsetningen er å løfte frem Schwitters tilknytning til Norge og helt konkret ivareta de sporene han etterlot seg her – for eksempel hytten han bodde og arbeidet i på Hjertøya utenfor Molde.
Andy Warhol
I norske museer er det generelt lite amerikansk kunst. Dette skyldes nok ikke bare trange innkjøpsbudsjetter, men også at man har vurdert at det er andre og mer nærliggende kunsthistoriske områder som må prioriteres. På Haugar Kunstmuseum i Tønsberg kan man nå i en nyåpnet fløy studere flere malerier og silketrykk av Andy Warhol utlånt av Sparebankstiftelsen. Det dreier seg om Warhols såkalte Munch-adapsjoner; bilder der Warhol har gjentolket flere av Munchs ikoniske motiver, bla Skrik og Madonna.
Forskjellene mellom den tidligere reklamemannen og popkunstneren Warhol og symbolisten og ekspresjonisten Munch, er åpenbart betydelige. Like fullt er det interessant å se hvorledes Warhol, i en helt annen tid og kontekst, populariserer Munchs motiver. Han tømmer dem for deres opprinnelige eksistensielle innhold og rendyrker deres emblematiske kvaliteter som postmoderne ikoner. Det kan neppe være tvil om at også disse bildene har en helt spesiell relevans i en norsk kunstnerisk sammenheng.
Haugar Kunstmuseum som åpnet i 1995 er en svært ung institusjon og har naturlig nok en forholdsvis beskjeden samling, men den inneholder likevel sentrale nasjonale kunstnere som for eksempel Bjarne Melgaard og Kjartan Slettemark. Utlånet av Andy Warhol er med på å løfte museets profil, og markerer starten på samarbeidet mellom museet og stiftelsen.
Kurt Schwitters: Pariser Frühling, 1936, collage, olje og tre på plate, 60,1×49,6cm. ©Sparebankstiftelsen DNB
De ukjente historiene
I tillegg til at det offentlige bidrar med beskjedne midler til innkjøp av billedkunst, er det i dag få private mesener i Norge. Internasjonalt finnes en rekke forskjellige initiativer, særlig nærliggende i denne sammenheng er det å vise til det danske Ny Carlsbergfondet som i over hundre år har støttet danske museer med innkjøp av fremragende dansk og internasjonal billedkunst. Uten dette fondet ville danske museers samlinger sett helt annerledes ut og utvilsomt vært fattigere.
Tidligere var privat mesenvirksomhet mer utbredt også i Norge, og det er lett å glemme at deres innsatser i stor grad danner grunnstammen for museenes samlinger. Nevnes kan for eksempel Rolf Stenersen, Olav Schou, Nasjonalgalleriets venner, Einar Lunde, Rasmus Meyer, Sonja Henie og Niels Onstad med flere. Med de ressurser Sparebankstiftelsen har til rådighet ligger det til rette for at man gjennom samlingsvirksomheten kan gjøre en betydelig innsats for norsk kulturliv. Museene formidler naturligvis kunsten i sine samlinger uavhengig av stiftelsens deponier. Men det vil alltid være huller i deres samlinger og i den «historien» de har mulighet til å fortelle. Ved sine utlån ønsker Sparebankstiftelsen grunnleggende sett å gi museene muligheten til å formidle nye og annerledes sider ved kunsthistorien til sitt publikum.