Biennalen er et utstillingsformat som gir løfte om kontinuitet. Tradisjonelt arrangeres en biennale annethvert år og i hovedsak er den knyttet til ett fast sted, som São Paolo-biennalen eller Havana-biennalen. Siden 1990-tallet har antall biennaler økt betraktelig, særlig i områder som ikke har egne institusjoner for samtidskunst. 
Den sterke fremveksten av biennaler er også knyttet til opplevelsesindustrien og de blir stadig mer spektakulære, både i sin samlede form og i enkeltverkene, og de blir en del av et større instrumentelt maskineri for å trekke turister til et sted. Den internasjonale kunstutstillingen – Venezia-biennalen – som går av stabelen for 55. gang i år, regnes som «alle biennalers mor» og har fungert som modell for mange steder som ønsker å stimulere en tilstrømming av kulturturister. I denne utgavens byreportasje kan du lese om hvordan Venezia har lykkes som turistby gjennom en kombinasjon av tradisjon og moderne teknologi.
Foruten å være festivaler som skal fri til kulturturistene, er biennalene, triennalene og kunstfestivaler som Documenta med på å utfordre kunstbegrepet og hvordan utstillinger bygges opp. Det er blitt sagt at kunst er modeller for det sosiale og biennalene er arenaer hvor dette ofte utforskes. Noen mener også at biennalen har endret kunsten, og kanskje kan en sterk fremvekst av relasjonelle kunstverk, video og performance være knyttet til biennalen som rammeverk og struktur.
Biennaler introduserer ofte nye kuratorer, kuratorteam eller kuratoriske modeller, noe som skal sikre utvikling og fornyelse av biennaleformatet. Gunnar Kvaran, som kuraterer Lyon-biennalen i år, forteller i et intervju i Context i denne utgaven av KUNSTforum om hvordan biennalen styres av ett ord som utgangspunkt for kuratorens arbeid. Ekaterina Degot og David Riff som kuraterer Bergen Assembly opptrer mer som forskere. Erlend Hammer og Power Ekroth delte Momentum-biennalen mellom seg og lager hver sin gruppeutstilling med egne titler og egne lokaler.
KUNSTforum har dekket ulike biennaler siden starten fordi vi er interessert i utstillingsformatet og dets rolle i kunstfeltets infrastruktur. Derfor har Context i denne utgaven fokus på biennaler. Her kan vi lese at deltakelse på biennaler kan for kunstnere innebære en mulighet til å skape et større verk, til å komme med et «statement», og ikke minst til å få vist seg frem for et større publikum. Andre lar seg ikke styre av hverken infrastruktur, størrelse på utstillingene eller kurator. De lager den samme kunsten uansett. Men et verk vist på en biennale vil alltid bli oppfattet annerledes enn om det vises på en messe eller en museumsutstilling.
Verket Take Care of Yourself, som i vår vises på Lillehammer Kunstmuseum og til høsten skal vises i Stavanger Kunstmuseum, ble først vist på Venezia-biennalen i 2009. I dette verket bruker den franske konseptkunstneren Sophie Calle foto, video og tekst i en kompleks installasjon som respons på at kjæresten slo opp. Sophie Calle, som er portrettet i denne utgaven av KUNSTforum, er kjent for å operere i et grenseland mellom hva som er privat og hva som er offentlig. Verkene hennes handler ofte om sårbarhet og intimitet, noe som er særlig tydelig i Take Care of Yourself.
Det er ikke langt fra sårbarhet og intimitet til smerte og melankoli. I forbindelse med Edvard Munchs 150-års jubileum tar Moderna Museet i Malmø tak i den skandinaviske smerten og viser en utstilling med den islandske kunstneren Ragnar Kjartansson og Munch. Men den norske kunsthistorien er også mer enn Munch, som du kan lese om i en reportasje med aktører som ønsker å nyansere bildet utlandet har av Norge. Som de peker på, og som den norske deltagelsen på flere biennaler i år peker på, er det mer ved norsk kunst enn Munch.