Når Vibeke Slyngstad, Håvard Homstvedt og Paul Fägerskiöld nå har parallelle utstillinger i Stockholm er det en gyllen mulighet til å studere tre forskjellige måter å anvende den maleriske overflatens uttrykk.
Paul Fägerskiöld, ‘Untitled’, 2012. Gjengitt med tillatelse fra Galerie Nordenhake.
De tre kunstnerne Slyngstad, Homstvedt og Fägerskiöld skiller seg fra hverandre gjennom sine respektive tilnærminger til maleriet. Og ikke bare i de valgene de gjør når de bygger opp maleriene, men også i hvordan deres bilder refererer til virkeligheten og til maleriet selv. Ser man arbeidene deres samlet, synes disse kunstnernes maleriske prosjekt å befinne seg langs en skala som veksler mellom realisme og abstraksjon. Her er det Slyngstads malerier av interiører som ligger nærmest en figurativ gjengivelse av virkeligheten. Litt bortenfor Slyngstads nøkterne anvendelse av et realistisk uttrykk, finner man Homstvedts mer drømmelignende konstellasjoner med vaklevorne gestalter plassert i en verden av maleriske overflater og strukturer. Fägerskiöld derimot er den av disse tre hvis malerier befinner seg fullstendig innenfor den abstrakte sfæren, til tross for at hans tidligere verk også har hatt et mer vekslende språklig uttrykk hvor graffiti og tekstbaserte verk har blitt inkludert.
I Sverige har det de siste årene funnet sted en sterk realistisk trend, hvor de mest kjente foregangsfigurene er Karin Mamma Andersson og senere Karin Broos. Ettersom både Slyngstad og Homstvedt er fra Norge synes noe av den samme tendens å være sterk der også, i hvert fall for en utenforstående som undertegnede. I lang tid har den rene abstrakte kunsten ikke vært særlig representert her i Sverige, på tross av malere som Ann Edholm – for øvrig på samme galleri som Fägerskiöld – og Matthias van Arkel, som begge skaper interessante verk som driver uttrykket videre.
Vibeke Slyngstad, ‘Villa Stenersen VIII’, 2012. Gjengitt med tillatelse fra Christian Larsen Gallery.
Interiørets virkelighet
Første gangen jeg så verk av Slyngstad var på den nordiske paviljongen på Venezia-biennalen i 2009. Da viste hun malerier som forestilte nettopp dette rommet, paviljongens rom. I utstillingen på Christian Larsen fortsetter hun arbeidet med interiører fra modernistiske miljøer, nå handler det om Villa Stenersen i Oslo og Mies van der Rohes paviljong i Barcelona. Flere av maleriene viser avgrensede utsnitt hvor rommene fremstår som speilinger, som et slags «bilde i bildet». I en buktende speiloverflate oppstår et fascinerende spill med lys og skygger som virvler i luften. Kontrasten til de rene og rette modernistiske linjene i virkelighetens rom er påtakelig.
Slyngstad synes, på tross av malerienes nærmest fotografiske avbildning, å være mer interessert i en oppløsende metode hvor hun anvender mediets illusjonistiske muligheter for å gjengi materiale, overflate og lys. Hun viser helt enkelt virkeligheten i en dobbel speiling snarere enn i en direkte gjengivelse. Når hun i tillegg gjentar samme motiviske utsnitt i flere malerier, øker følelsen av lys og gjengivelsen av rommene som strekker seg i tid. Menneskene i motivene vises aldri i helfigur, store deler av deres kropper er plassert utenfor billedflaten. De sitter, liger eller vandrer ensomme i bildene, uten vilje eller evne til å kommunisere med hverandre, som i en isolert dvale.
Håvard Homstvedt, ‘Mole Fingers’, 2012. Gjengitt med tillatelse fra Galleri Riis.
Metaforiske gestalter
Selv om Homstvedts gestalter står i sentrum av maleriene, ofte i mindre grupper, er de ikke mindre avstengt fra hverandre enn hos Slyngstad. Hva som egentlig foregår mellom gestaltene i maleriene blir aldri tydeliggjort. Det er heller ikke meningen, ettersom de mer framstår som en form for personifikasjoner av foreteelser som skjer i fargen. Malerienes drømmelignende atmosfære er en verden for seg, der bildenes ubestemte, flytende former og gjentagende mønsterdetaljer griper etter mer konkrete romavbildninger. Gestaltene fungerer på et metaforisk nivå som stedfortredere, der fornemmelser og drømmer formidles gjennom overflatenes noe utmeislede fargetoner.
Homstvedt har fjernet seg noe fra sine tidligere verk hvor han anvendte et mer fysisk maleri med tydelig oppbygde relieffer. De nye arbeidene som nå vises på Galleri Riis i Stockholm har en merkelig arkaisk tiltrekningskraft, og vekker assosiasjoner til den svenske Halmstadsgruppens surrealistiske maleri fra 1930-tallet, som inspirert av sine franske kolleger begynte å male fra drømmer og fantasien.
Figuren i Homstvedts Mole Fingers er en kombinasjon av et skulpturelt objekt og en skapning. Figuren fingrer litt tvilende i de dype hullene som har oppstått på nedre del av kroppen. De store formatene på Homstvedts lerreter synes å være en forutsetning at fargen skal få mulighet til å styre berettelsen dit den vil. Et mindre maleri fremstår som mer ubestemt. Kanskje er den et virkelig portrett som vil, men ikke kan, frigjøre seg fra sitt bilde.
Anonymt maleri
Paul Fägerskiölds malerier brer seg utover store flater hvor fargen nærmest synes å vibrere. Det som på avstand ser ut som en monokrom overflate viser seg på nært hold å bestå av en mengde ulike farger som er dryppet eller sprutet på lerretet. Gjennomgående lar Fägerskiöld maleriene sine omsluttes av en mørkere innramming, som peker ut bildets begynnelse eller der det tar slutt. Samtidig er denne markeringen en bevisst gest som, sammen med trelistene rundt lerretene, omformer maleriene til objekter – til en mer anonym tilværelse som «tavler».
Fägerskiöld er svært interessert i maleriets språklige form – som tegn, som farge på en rett overflate og i en viss skala – men refererer likevel til maleriene som skyer. Møtet med hans store bilder er henførende, nærmeste majestetisk. På samme måte som hos Homstvedt finnes det hos Fägerskiöld en bevegelse bakover i tid. Han er bevisst 1900-tallets abstrakte kunsthistorie, han plukker og setter sammen trekk og utseende fra eksempelvis Seurat, Rothko eller Dubuffet. Maleriene appellerer med dempede akkorder som ikke tidligere har vært uttrykt på samme måte. At Fägerskiöld som ung kunstner tar opp monokromen, et halvt sekel etter dets blomstring, er i seg selv et interessant grep.
Paul Fägerskiöld, ‘RGB’, 2012. Gjengitt med tillatelse fra Galerie Nordenhake.
Slyngstad, Homstvedt og Fägerskiöld er tre svært dyktige malere, som alle vel behersker sine uttrykksmidler. Deres forskjellige posisjoner viser mangfoldet som finnes innenfor maleri i dag, og det vil være interessant å følge deres videre utforskning av mediet. Hvem av dem som er å foretrekke avhenger av dagsformen.
Vibeke Slyngstad vises på Christian Larsen Gallery til 16. desember, Håvard Homstvedt Mole Fingers vises på Galleri Riis til 21. desember og Paul Fägerskiöld New Painting vises på Galleri Nordenhake til 21. desember, alle i Stockholm.