Tingenes utholdelige letthet

Til tross for lettheten som kjennetegner Lello//Arnells verk, er det et snev av melankoli over Parallell Self på TM51. Kunstnerne forholder seg til og dekonstruerer modernistiske tankemodeller på utsøkt vis.

Installasjonsfoto

Du trer inn i et hvitmalt rom med kunstverk som kjemper om oppmerksomheten din, samtidig er verkene så renskårne, enkle og minimalistiske at alle trer klart frem. Fargenyansene består av hvitt, grått og sort. Det står flere ulike skulpturer på gulvet: tre av disse, kalt The Visual Manifesto: The Charred Remains of a Vision (I–III), står plassert direkte på gulvflaten med sin egen væren. En skulptur skiller seg ut; A Vastness, an Enduring Infinity, en sort kube plassert på en hvit sokkel. To av veggene er dekket med malerier og bilder; det er flere store malerier i sort-hvitt, men også tre bilder som sammenblander mdfplater og fragmenter av speilglass.

Verkene trigger assosiasjoner til modernistisk kunst, ikke minst på grunn av A Vastness, an Enduring Infinity – en renskåren kube – eller The Visual Manifesto: The Charred Remains of a Vision (I–III), som ligner på Paul Klees amorfe former.

Det «primitives» dialektikk
Aller først; kunstnerduen Lello//Arnell består av norske Jørgen Craig Lello og svenske Tobias Arnell som har samarbeidet siden 2003. De er over gjennomsnittet opptatt av de hybride grenseovergangene mellom kunst, design og arkitektur. I Parallell Self undersøker Lello//Arnell hvordan verden har blitt fortolket, og dermed blir forstått, i lys av idéer som ifølge dem selv kan være latterlige og ulogiske, men likevel er så helhetlige at de har fått gjennomslagskraft.

I pressemeldingen refereres det til modernismens dialektikk mellom dragningen mot det «primitive» og troen på fremskritt. Modernismen som tanke- og verdisystem kan dermed benyttes som en inngangsport til å forstå kunstverkene. Kunstnerduoen tar utgangspunkt i reelle «produkter» fra design – og kunsthistorien som de sammenkobler og dekonstruerer. Verkene blir tvetydige: de både humrer over tidligere tider, samtidig som de utsondrer vemod over tapte tiders ideer.

Lello//Arnell, The Visual Manifesto. The Charred Remains of a Vision (I-III)

Ideen om det primitive
Mer spesifikt; Lello//Arnell er særskilt opptatt av «det primitive», og de forholder seg til to ideer i forbindelse til verkene som står utstilt. For det første representerer primitivismen, for dem, tankene om at nåtidsmennesket må ha en form for tilknytning til urmennesket. Samtidig spekulerer de i tankene om at mennesket i dag muligens er fortapt. Denne fortaptheten kommer til uttrykk i hvordan (noen antar) mennesket i en tapt, mytologisk fortid forholdt seg til idéer som sjamanisme, alkymi og lignende, og hvor man i nåtiden har «mistet» noe på veien på grunn av historiens utvikling. For det andre dreier primitivismen hos Lello//Arnell seg også om hvordan vi i forbrukersamfunnet på ulike absurde måter søker tilbake til svunne tider, i et forsøk på mulig «selvhjelp». Det dreier seg om hvordan man kan søke etter en indre ro ved hjelp av (såkalte) primitive virkemidler, og på en kvasivitenskapelig måte.

Gjenbruk og destruksjon av designhistorien
Midt på gulvet i utstillingslokalet står installasjonen The Visual Manifesto: The Charred Remains of a Vision (I–III), som jeg nevnte innledningsvis. Dette er tre separate verk som består av brent finér og stål i varierende dimensjoner. Tre atskilte notestativer i stål er plassert på gulvet og hvert av stativene bærer sorte former i finerplater som kan se ut som stoler eller møbler.

I verkene har kunstnerne tatt utgangspunkt i former hentet fra 1950-60-talls møbeldesign av pionerene og ekteparet Charles & Ray Eames, som var opptatt av gjenstandenes materialitet. De har valgt ut former fra Eames design og skåret dem ut i finérplater. Disse er så brent til forkullede rester som igjen er plassert på notestativene. Slik sett skapes det en dialog mellom den fortidige (primitive) formgivningens eksistens og nåtidens dekonstruerte iscenesettelse.

Tittelen, The Visual Manifesto: The Charred Remains of a Vision (I–III), vitner om et tilbakeblikk til en annen tid. De ulike skulpturene reflekterer over prosessen fra 1950- og 60 tallet til i dag: der designmøblene en gang var forbundet med høykultur, har de i dagens kommersialisering sunket nedover den kulturelle kapitalens kredibilitetsbarometer – etter hvert som populariteten hos «hvermansen» har økt.

Kanskje driver kunstnerne ap med menneskets objekt-fetisjering, hvordan mennesket higer etter å eie objekter som «bevis» på kulturell kapital. Det kan være det dekonstruksjonene av designobjektenes handler om. Men til tross for at duoen leker og driver ap med tidligere designhistorie, mener jeg at verkene bærer en sårbarhet i seg ved at tapet av det auratiske ved objektet er forsvunnet fra nåtiden og vi står forlatt igjen med en form for kynisme.

Lello//Arnell, A Prism Through Which To See (The Yin Yang Series (III)

Det vemodige i det komiske
Maleriet A Prism Through Which To See (The Yin Yang Series (III)), er hentet fra «Yin og Yang-serien», en serie som refererer til den kinesiske teorien om at Yin og Yang formidler idéen om to motpoler som holder hverandre i sjakk for at helheten skal fungere. Yin og Yang snakker om samhold og kommunikasjon mellom det indre og ytre. I verket har Lello//Arnell foretatt en reversering av symbolet som engang stod for harmoni: de sorte og hvite strøkene i sirkelformasjonen er sporene etter en reell fysisk kamp, der kunstnerne malte med hver sin farge og kjempet om mest mulig plass.

Maleriet kan slik sett forstås som en uuttalt humoristisk lek med Yin & Yang-filosofiens idéer om balanse og harmoni, som i dagens samfunn fungerer som en «quick fix» på søken etter et bedre sjeleliv. Der symbolet for Yin og Yang tidligere stod for visdom, er idéen i vår tid på mange måter blitt tømt for mening.

Humor og vemod
Lello//Arnell undersøker, karikerer og destruerer fortidige idéer og tankesett – som en gang var regjerende og tidvis dogmatiske – og iscenesetter en lek med sammensatte referanser og dekonstruerer disse på en appellerende måte som gjør at man humrer litt for seg selv. Til tross for at Lello/Arnell spiller på det humoristiske og lett absurde i verkene sine, kommer man ikke utenom det lett vemodige i tapet av auraen til objektene, eller i tapet over de tidligere eksisterende tankesettene. Samtidig kjenner man på sparkene og frydes over den lettheten i deres utforskning.

Lello//Arnell, Fracture (I-III)

Utstillingen PARALLEL SELF står utstilt hos TM51 til og med 25. oktober.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*