I en stor utstilling på Moderna Museet blander Wolfgang Tillmans (f. 1962) sammen verk fra en over tjue år lang karriere hvor kronologien er fraværende, men ikke det evolusjonære i hans kunstnerskap.
Wolfgang Tillmans, «Venice Kepler table 3», 2009. © Wolfgang Tillmans. Courtesy Galerie Buchholz, Cologne/Berlin
Wolfgang Tillmans’ utstilling på Moderna Museet i Stockholm er en totalinstallasjon som blander store fotografier med betydelig mindre bilder. Tillmans arbeider i sine fotografier like ofte med et abstrakt utseende som med et figurativt uttrykk. Portretter og naturbilder blandes med politisk og homoseksuelt ladede scener. De fleste arbeidene er montert direkte på veggen, og mange av de store fotografiene henger uinnrammet i klyper. En stor del av materialet presenteres liggende i montere hvor Tillmans’ fotografier blandes med artikler utskrevet fra nettet og sider fra dagspressen.
Utstillingens arkitektur har Tillmans tegnet selv, og han har gjort utvalget av fotografiene. Det pleier han å gjøre; slik kan han selv påvirke hvordan bildene oppfattes – «hvis ikke blir det bare de resultatene kuratorene vil ha», som han sa under pressevisningen. Moderna Museets store sal er ombygd til et antall rom som leder besøkeren gjennom utstillingen, fra en gitt start til slutten. I enden av denne nøye arrangerte berettelsen ligger en høy stabel med utstillingskatalogen. Eller som museumsdirektør Daniel Birnbaum konstaterte ikke er en katalog, «men en del av utstillingen». Uansett er den gratis, og alle besøkende får ta med seg et eksemplar hjem. Dette demokratiske grepet synes å være en del av Tillmans’ metode. Han har selv designet «katalogen» – på samme måte som han har gjort med et tyvetalls bøker han har gitt ut hittil. Boken inneholder bare bilder, og vil man lese teksten som hører til utstillingen må man åpne en pdf-fil som ligger på museets eller på Tillmans’ hjemmeside. Der finnes også en oversiktlig gjennomgang av utstillingen i sin helhet.
Wolfgang Tillmans, «Freischwimmer 93», 2004 © Wolfgang Tillmans. Courtesy Galerie Buchholz, Cologne/Berlin
Abstraksjon og figurasjon
Wolfgang Tillmans og jeg møttes for en kort samtale, i museets korridor utenfor utstillingen. Flere journalister sto i kø for intervju. Jeg hadde et kvarter på meg og begynner med å spørre Tillmans hvordan han ser på sine fotografier. Synes han de abstrakte bildene, som han har arbeidet med gjennom hele sin karriere, skiller seg fra de figurative på noe vis?
– Egentlig synes jeg ikke det er noen større forskjell mellom dem, selv om det er mulig å se ulikheter i bildenes tekstur og sensualitet. Men i bunn og grunn er de like mye observasjoner av det som faktisk eksisterer. Eller som har eksistert. Både et abstrakt og et figurativt bilde taler om relevansen av at vi lever i en og samme verden. Begge handler om mening, eller mangel på mening. Om en mangel på berettelser, om nonsens og om detaljer. For meg er ikke abstraksjon og figurasjon kontrasterende begrep; de eksisterer sammen på like vilkår, forklarer han.
Tillmans har laget flere fotografier som avbilder kosmos, for eksempel In Flight Astro og Venus Transit. Også disse betrakter han som abstrakte.
Wolfgang Tillmans, «In Flight Astro (II)», 2010 © Wolfgang Tillmans. Courtesy Galerie Buchholz, Cologne/Berlin
– På en måte er de det. Mine fotografier av stjernehimmelen peker mot astrologiens uanstendige selvsentrering, på hele vår sivilisasjons selvsentrering. Vi tror at disse stjernene bryr seg om oss, når de i selve verket kun eksisterer der ute. Akkurat slik mønster i et stykke tøy, årringene i et tre, mat og bygninger eksisterer.
Men finnes det ikke bevisste referanser til modernistisk maleri i dine abstrakte fotografier?
– Jeg kan ikke fornekte at det finnes kunsthistoriske referanser. Fra Rodtjenko, Rothko eller fra Richter. Men de eksisterer i så fall i en tradisjon som jeg ikke direkte vil forfølge. Jeg opplever snarere at de abstrakte fotografiene er referanser til mine egne bilder. Til det jeg har gjort tidligere da jeg på slutten av 90-tallet stoppet den forventede flyten av mine bilder. Jeg ville bryte med hvordan mine bilder så ut og hvordan de ble oppfattet, og jeg viste bilder da som var helt blanke, ensfargede, forteller Tillmans, og fortsetter;
– Disse bildene taler et slags språk som ligner bevismateriale, og bærer på spor fra den kjemiske prosessen. Fotografiene presenterer fakta, hvilket egentlig gjør dem til det motsatte av det modernistiske maleriet. Dermed ligner de mine bilder av stjernehimmelen – de er et slags synlig bevis. Deretter er det vår kulturelle adferd, vårt tillærte blikk, som gjør at vi betrakter dem som abstrakte.
Med et «flytende» utseende kan de virke tilfeldige. Men helt tilfeldige er de ikke.
– Jeg kan delvis kontrollere dem underveis, og alle mine bilder befinner seg et sted mellom kontroll og tilfeldighet, begynner Tillmans.
– Jeg liker at det er slik, og synes bildene stiller spørsmål ved hva som er anvendbar informasjon. Vi må godta bildene som forslag, og ikke stille oss spørsmål om når, hvor, hvordan og hvorfor et bilde ble til. Et bilde kan være arrangert etter hendelser fra virkeligheten. Jeg undersøker hva det er som bestemmer min impuls til å ta et bilde. Når blir noe akseptert, som tidligere ble ansett som stygt? Hva anser vi som verdifullt? Når blir noe synlig? Det vi opplever som skjønnhet er alltid i endring.
Wolfgang Tillmans, «Paper Drop (window)», 2006 © Wolfgang Tillmans. Courtesy Galerie Buchholz, Cologne/Berlin
Filosofiske undersøkelser
Birnbaum snakket på pressevisningen om Tillmans’ fotografier som en form for filosofiske undersøkelser. Han mente at de deltar i en diskusjon om det man egentlig ikke kan snakke om, om det vi kun kan stille spørsmål ved. Utstillingen beskrev han som nok et romlig verk der alt henger sammen. At Tillmans oversetter alt som finnes i verden til bilder, enten det handler om objekter i et stilleben, eller inntrengende bilder fra en klubbscene, eller fra demonstrasjoner. I montrene er Tillmans’ fotografier plassert sammen med avissider, og for han er de likeverdige.
– For meg er bilder fra aviser like ladede som andre bilder, de er på samme nivå som mine egne fotografier. Kanskje er det en erfaring som kommer fra Kurt Schwitters verk som jeg har hatt med meg siden oppveksten. For eksempel; hvordan han klistret billetter inn i sine collager har vært viktig for meg. Man tar det som er tilgjengelig, enkelt og greit, og skaper en blanding av høyt og lavt. Hvorfor skal man se ting som spesifikke?
Ny teknikk
I sine seneste fotografier anvender Tillmans en ny digital teknikk, og i et intervju i septembernummeret av Artforum påpekte han hvordan dette innebærer en ny måte å se på bilder på.
– Mine seneste bilder er tatt med et digitalkamera og bærer på en overveldende mengde informasjon. De forestiller sopper, en tukanfugl, en foss eller et afrikansk marked. Disse bildene har en nesten surrealistisk saklighet i alle sine detaljer. Man kan se mer i dem enn øyet kan observere i virkeligheten. For meg innebærer dette en utfordring hvor jeg må lære meg å anvende bildene og teknikken riktig. Fordi bildene er så store kan ingen dataskjerm yte dem rettferdighet. De er ikke reproduserbare – man må se dem «live». De har en forhåndsbestemt størrelse. Her finnes en overenstemmelse med maleriet, selv om jeg mener at mine digitale bilder går forbi maleriet.
Wolfgang Tillmans, «After Party (c)», 2002 © Wolfgang Tillmans. Courtesy Galerie Buchholz, Cologne/Berlin
Å avbilde tiden
Utstillingen inneholder en blanding av nye og eldre bilder. Fremfor en kronologi preges utstillingen av en påtagelig åpenhet. Samtidig har den en tydelig sammenhengende visuell tråd. Selv har Tillmans et godt forhold til sine eldre verk.
– Jeg ser på dem med et snilt øye. Jeg blir ikke melankolsk når jeg ser på dem, men synes at de avbilder tiden. Og der er fotografiet et usedvanlig medium. Jeg overraskes av mine tidligere bilder og konstaterer at jeg ikke hadde kunnet gjøre visse verk i dag. Samtidig som jeg ikke var moden til å gjøre det jeg gjør nå for tjue år siden. Å ta et bilde på 1/20 sekunder kan ta 20 år med forberedelser. Jeg foretrekker å se på min karrieres utvikling som evolusjonær, snarere enn revolusjonær. Jeg lengter alltid etter forandring. Hvordan kan jeg endre min måte å se på verden på?