Fredag 30. mars åpnet Statens Museum for Kunst i København en vellykket nymontering av dansk og internasjonal kunst etter 1900, som tredje og siste del av en treårig totalfornyelse av museets samlinger.
Oversiktsbilde, Statens Museum for Kunst. Foto: SMK, Frida Gregersen.
Når han forklarer oss fjellvettreglene er det i følge påsketuristen Severin Suveren ”aldri for sent å snu”. Direktør Karsten Ohrt tar til orde for en lignende innstilling under presentasjonen av de nye endringene på Statens Museum for Kunst. Nymonteringen, som startet med dansk og nordisk kunst fra 1750-1900 og fortsatte med dansk gullalder, avsluttes nå med den moderne samlingen. Denne ble tidligere ble vist i museets eldre bygningsmasse, men er nå flyttet til det hvite tilbygget fra 1998 tegnet av den italiensk-danske arkitekten Anna Maria Indrio.
Endringen viser en tilbakevending til tidligere idealer, både til arkitektens opprinnelige illusjon om at det modernistiske tilbygget skulle huse den moderne delen av samlingen, og til et klassisk kurateringsprinsipp som vektlegger narrative linjer og perioderom. Tilbygget på to etasjer er utformet som en lang akse og fungerer godt til dette formålet.
Munch og Jorn
Med et fokus på perioder er det nå blitt lettere å orientere seg i de forskjellige brytningene i kunsten. Rommene åpner også for et dypere og mer fokusert perspektiv og viser flere tendenser på samme tid. Et eksempel er rommet som viser perioden 1920-1940. Her blir vår egen Edvard Munch satt i forbindelse med den danske landskapsmaleren Jens Söndergaard, og slik kommer også deres felles slektskap med den tyske ekspresjonisten Emil Nolde tydelig frem.
Enkelte kunstnere har også fått lov til å utfolde seg i egne rom, blant annet Asger Jorn, en av initiativtagerne til COBRA-gruppen og medlem av den internasjonale situasjonistbevegelsen. Til fornyelsen har museet vært så heldig å få fatt i et viktig verk fra hans senere produksjon, noe de til nå har manglet. Ervervelsen av verket Le soleil m’emmerde (på dansk: Jeg er led og ked af solen) fra 1961 er en gave fra Carlsbergfondet med støtte fra Hermod Lannungs Museumsfond. Et slikt fokus på enkelte markante kunstnere tilbyr fordypning, samtidig som man ser deres innflytelse på andre kunstnere. I Jorns tilfelle pekes det på andre kunstnere som beskjeftiget seg med spontant abstrakt maleri, deriblant Egill Jacobsen, Ejler Bille og Else Alfelt, men viser også til den geometriske abstraksjonen som kom senere, med Richard Mortensen og Robert Jacobsen som sentrale skikkelser.
Med og ikke mot bygningen
Da den eldre delen av samlingen var i dette tilbygget, ble det ofte sagt at den motarbeidet bygningen. Nå er det tenkt at den moderne kunsten skal klare å utnytte de vanskelige rommene bedre og til sin fordel. Til en viss grad klarer den det likevel ikke.
I den nordvendte delen av tilbyggets første etasje er rommene stilrene og hvite, men det er høyt under taket og visse steder sluker de hvite veggene og det duse overlyset de mørkeste maleriene. De fungerer også dårlig når det enkelte steder fylles på med bilder oppover i høyden, som ved Jais Nielsens, Astrid Holms, William Scharffs og Per Kroghs tilfelle. Rommene som derimot kunne ha fungert bedre for de naturalistiske maleriene, er de som er vendt innover mot resten av museets bygning, og hvor det nå fremvises abstrakt kunst. Her er det fargede vegger, spotbelysning og lavere under taket.
Skulpturgruppe av Adam Fischer, perioderom 1900-1920. Foto: Hanne C. Gulstad.
Opprinnelig ønsket arkitekt Anna Maria Indrio å benytte denne delen av tilbygget til å stille ut skulpturer. Her er det store vinduer med en fantastisk utsikt over parken bak, men maleriene dominerer over skulpturene. De få skulpturene som er vist er plassert i hver sin ende av rommet, og en gruppe skulpturer av den danske billedhuggeren Adam Fischer, som danner overgangen til 1940-tallet i neste rom, er stuet sammen som om de står på et lager.
Kunstnere frem fra dypet
Fornyelsen fremhever kun en liten del av museets store samling, i underkant av 500 av flere tusen verk. Med et fokus på å fremheve kunstnere som tidligere har vært plassert i skyggen, har det nå blitt lagt mer vekt på å fremheve flere medier utover maleriet, samt å fremheve kvinnelige kunstnere. Blant annet er det en fremvisning av den kvinnelige avantgarden representert ved Kirsten Justensen, Ursula Reuter Christiansen og Lene Adler Petersen, for å nevne noen.
Norge er også representert ved en kvinnelig kunstner som har fått et helt rom for seg selv, nemlig Ann Lislegaard. Lydinstallasjonen I-You-Later-There (2000) krever et helt rom, da det består av en stor kasse som blir belyst av en halogenlampe i takt med intensiteten i en stemme. Siden tilbygget byr på flere rom er det nå også mulig å vise flere installasjoner samtidig. Et annet verk er Elmgreen & Dragsets installasjon please, keep quiet! (2003) som endelig blir vist frem igjen. Her går man også inn i verket og befinner seg plutselig på en fireroms sykehuspost.
Elmgreen & Dragset, "please, keep quiet!", 2003. Foto: Hanne C. Gulstad.
Muligheten for en bredere presentasjon er også til stede i intensjonen om at samlingens kuratering skal være mer dynamisk. Dette er fint formidlet ved at det utenfor de enkelte rommene gis informasjon om hva de neste tre kunstnerfremvisningene kommer til å være.
Digitalt kuratorisk arkiv
Et opplagt steg i den digitale tidsalder er formidling via iPad. For de som er «iFools» og ikke eier en Pad kan man få låne med seg en gratis. Museet har også funnet plass til et rom hvor man kan sette seg ned og taste i vei. Denne muligheten til selv å bestemme hvordan man vil oppleve samlingen speiles også i flere ulike kataloger til utstillingen, hvor hver guide behandler et spesifikt tema som gjennomgående tar for seg de forskjellige periodene i kunsten.
Et annet kuratorisk grep er å utvide perspektivet ved å ha en håndfull «inforom» spredt utover i samlingen som tar for seg spesifikke temaer. Her kan man få interessante blikk på kunstperiodene, som i avdelingen for perioden 1900-1920, hvor det nå er Kunst og sinnssykdom som er temaet. Dette fungerer fint, og er lite sjenerende for resten av utstillingen. Man har muligheten til å bruke disse faktarommene, men man kan også velge dem bort.
Samlingsutstillingene oppleves nå som mer dynamiske enn tidligere, og setter nytt fokus på kunsthistorien basert på samtidens syn på den. Som publikum får man også muligheten til å oppleve flere ulike innfallsvinkler til kunsthistorien, om man vil. Denne valgmuligheten er det som oppsummerer nylokaliseringen av samlingen; det er aldri for sent å snu og skifte fokus.