Sigmund Skards øyeblikksuttrykk

Sigmund Skard leter etter det meningsfylte i det trivielle, og løfter det hverdagslige opp på et poetisk plan ved hjelp av humor. Fredag 23. mars åpnet hans nyeste utstilling Haldepunkter på Galleri NoPlace i Oslo.

Skard er født i 1952 og er opprinnelig utdannet lærer, men endret drastisk på karrieren i moden alder og ble kunstner. I tillegg til å arbeide med fotografi har Skard skapt seg en særegen stemme innen norsk performancekunst, delvis influert av Fluxus-bevegelsen. KUNSTforum var til stede på NoPlace og snakket med kunstneren om denne og tidligere performancer.

Menneskelige begrensninger

Mange av hans stykker handler om en absurd konfrontasjon mellom menneske og omgivelser, som når han presser en mandarin inn i en flaske (Mandarin in a Bottle, 2008) eller når han surrer teip rundt skoene sine og går rundt med dem, mens teipen lager en rar surrelyd på linoleumsgulvet (Gaffawalk, 2009). I mange av disse stykkene går temaet om kontroll igjen: mennesket tvinger materialene i omgivelsene til å brukes på måter de ikke opprinnelig var ment for og overvinner materialets begrensninger. Skard selv synes å sikte etter en absurd poesi, som i Airtransport (2008) der han surrer en vanlig hvit plastpose rundt hodet, sikrer den med en streng og pumper den full av luft. Så går han ut av rommet mens plastposen svulmer rundt hodet hans, som om hodet var en ballong som blir båret på luftstrømmen, ut og vekk.

– Jeg jobber eksperimentelt, og kanskje lekent i min stil, og er opptatt av å utforske ny bruk av objekter og materialer, og da er det jo begrensninger og muligheter som jeg ser. Det interessante er å se muligheten i ting, sier Sigmund Skard.

– Jeg ser etter nye muligheter og en poetisk bruk av materialene i form av en aksjon eller en handling, som på en måte er litt overraskende, noe en snubler over, noe du ikke tenkte kunne være. Tilfeldige oppdagelser, ikke systematiske, men intuitive.

Absurd abstraksjon

Utstillingen Haldepunkter på NoPlace besto delvis av å fremføre en performance, men Skard stilte også ut fotografier av skjeve linjer, som skjeve lyktestolper, så vel som abstrakte gummiskulpturer og en postkortserie av diverse bakkeunderlag. En utforskning av materialenes kvaliteter og begrensninger gikk igjen, både i fotografi og gummiskulpturer.

I performancen Test 4, som ble fremført på NoPlace, brukte Skard utradisjonelle materialer til å skape et abstrakt bilde. Skard tok en vanlig glassplate og teipet den til veggen med gaffateip slik at teipen dekket hele glassflaten. Så skar han løs platen, tok en spiker, og spikrer glasset til veggen. Glasset splintret, men ble holdt sammen av teipen, og skårene i glassflaten minnet om et abstrakt maleri. Tidligere har denne performancen også hatt tittelen Uten ramme.

– Jeg liker at det kommer fram ting som ellers er skjult, som den stakkars spikeren som aldri får være med på utstillingen, her får en viktig rolle. Ellers henger den jo bak bildet, men her kommer den frem og skaper selve bildet. Jeg vil samtidig vise at det går an å gå litt lenger og lage bilder på en spontan måte. Ikke som Jackson Pollock, men lage et abstrakt bilde på en litt mer brutal måte, ved å sette fokus på et litt annet sted. Jeg lager et øyeblikksuttrykk, sier Skard.

Performancen blir dermed en slags hommage til Jackson Pollocks action painting, men med en egen vri. I action painting er verket først og fremst er et rom for kunstnerens handling, noe som skapes i tid. Fremførelsen av verket er her noe som er like viktig som det ferdige produktet. Resultatet som både Pollock og Skard får frem, er noe abstrakt, et delvis tilfeldig og delvis planlagt minne av et øyeblikk.

Kunstnere knyttet til Fluxus-bevegelsen har også tidligere brukt hammer og spiker til å lage skulpturer. George Maciunas hamret tangentene fast til et piano mens det ble malt hvitt. Til slutt var pianoet var helt hvitt og taust (Piano Piece #1 and #2). Skulpturen ble en kroppsliggjøring av mangelen på alternativer i perfeksjonen. I Skards tilfelle er det abstrakte bildet en visjon av tilfeldighetens estetiske muligheter, brutaliteten i å destruere glasset føret til en ny skapelse.

Publikum fulgte spent med på utførelsen, og klappet begeistret. Stykket fungerte på en enkel, men litt humoristisk måte. Verket er riktignok utført andre steder tidligere også, men i tråd med Fluxus kan en handling basert på et score (enkelt forhåndsbestemt handlingsforløp) utføres flere ganger, alltid med rom for individuelle variasjoner. I dette tilfellet består individualiteten av måten glasset splintres på.

Dessuten ble det vist en video av brenning av leire i en gammel oljetønne. Handlingen ble gjentatt av Skard i peisen til Galleri NoPlace, under tittelen Prøvekanin i prøvekamin. Leire som var blitt brent på forhånd ble helt ut på gulvet i utstillingslokalet. Tittelen på utstillingen, Haldepunkter, refererer også til mellomrommene i vedstabelen – det som er med og holder vedstabelen oppe før den brennes.

Renselse og kommersialisme

I flere av verkene til Skard er renselse gjennom væskebruk et tema som går igjen.

I verket Corrections no. 20 (2008) holdt Skard to glasskopper mot hodet, der den ene inneholdt vann. Så bikket han hodet på skrå slik at vannet rant fra det ene kruset til det andre.

– Jeg gjør handlingen fordi det er en litt humoristisk side ved den, og jeg liker at væsken følger kroppen, at væsken beveger seg nær kroppen og tar en vei rundt og ned i et punkt, hvor det samler seg. Jeg bruker på en måte kroppen som et fjell, som det renner vann på. Øret er en litt uvanlig plass, og jeg spiller på øret som et uvanlig instrument. Jeg vil holde poesien i gang med den lekende væsken, sier Skard.

I 1970 fremførte Ken Friedman Heat Transfer, hvor varmt vann og brennende te ble helt over fra det ene til det andre glasset til teen ble lunken. En lignende handling ble fremført av Bob Lens i stykket #252, hvor vann ble helt fra en flaske til en annen, helt til alt vannet var gått tapt. I Friedmans tilfelle handlet stykket om en bearbeidelse av energi, og i Lens tilfelle om tapet av essens gjennom handling. Men hos Skard gir stykket assosiasjoner til vannets rensende kraft som noe som korrigerer tankene.

Væske ble brukt på en annen måte av Skard i stykket A Man with a Big Coke in a Small World (2003).  Kunstneren satt med en toliters colaflaske i den ene hånden, og med den andre hånden inne i en papirmodell av et hus. Han drakk av et glass cola med den ene hånden, mens han tente på modellen med den den andre, og colaen ble så brukt til å slukke brannen.

– Jeg ønsker å gi litt brodd til kommentaren om det kommersielle samfunnet. Det er en slags splittelse her, med en referanse til Bibelen, hvor det sies at den høyre hånden ikke vet hva den venstre gjør. Jeg er oppvokst med en veldig religiøs bakgrunn. Det dukker opp noen ganger, men ikke konsekvent, bare når det passer. Det er en stor flaske og et stort konsern og en stor verdensdel som styrer den type produksjon over denne typen væsker, mens den samtidig har kontroll over vannressurser. Jeg synes det er gøy å jobbe med indre motsetninger, sier Skard til KUNSTforum.

Klær, identitet og ensomhet

I mange av performancene til Skard går klær igjen, både som forbruksvarer og som metaforer for menneskelig identitet. I Following the Seam (2009) beskrev kunstneren i latterlig objektive vendinger hvordan hans egne klær er laget. Stykket synes å være en kommentar på hvordan identitetsmarkører – image – til slutt spiser opp personligheten.

– Jeg ønsker å gå tilbake til scratch, og gi en bruksanvisning og gjøre en liten nyoppdagelse av det som er selvfølgelig. Det er blitt glemt hvordan ting henger sammen, sier Skard.

– Det er gøy å gå etter erfaringen, og da blir man friskere i måten man forholder seg til vår tids massekonsum på, der varen aldri blir laget, men bare konsumert.

I From One Time to Another – Holes in Clothes/The Peasant Student (2009) fikk kunstneren sin egen far, Hans Skard til, å lese et dikt av Knut Øygard om den fattige bondestudentens møte med den borgerlige storbyen. Parallelt klippet kunstneren hull i klærne sine. Stykket bærer tankene til Yoko Onos performance Cut Piece fra 1964, hvor publikum blant annet kunne klippe av henne klærne hvis de ønsket det. Yoko Onos stykke åpner opp for en potensiell krenkelse. I Skards performance er handlingen ikke mindre brutal, men det er en handling som subjektet utfører mot seg selv.

– Jeg likte godt det diktet. Det var gamlefars store dikt, som han (Hans Skard) var veldig god på, og jeg ville bruke ham i videoen, men ville ikke la ham stå der aleine. Jeg ville vise det som diktet går imot, og legge en kommentar til det. Fars egen kommentar var: «Ødelegge gode klær!?» Det handler jo om det, at man ødelegger gode klær, bruker masse og kaster gode klær. Jeg syntes at det passet til diktet, det var samtidig litt brutalt», sier Skard og utdyper hensikten.

– Det andre poenget er at klærne var spill protected, jeg var beskyttet av et annet lag av plagg mens jeg klippet i klærne. Jeg syntes det var poetisk å se balansen der.

I den sarte og poetiske Eg Treng (I Need, 2008) skrev Skard ordene «Eg Treng» i en tom notatblokk med tusjpenn, men før han avsluttet setningen, la han pennen i skjortelomma, hvor blekket langsomt seg gjennom stoffet og skapte en flekk på klærne hans. Tilskueren satt igjen med en følelse av ensomhet, en kommentar over hvor vanskelig det er å formidle følelser, eller hvor vanskelig det er å sette ord på tanker. Likevel blør det indre igjennom det ytre, det lar seg ikke fortrenge.

Det poetiske i det hverdagslige

Mange av Sigmund Skards beste performancer gjennomsyres av en enkel poesi som viser til en eksistensiell problematikk i det trivielle. Det hverdagslige blir ikke opphøyd, men det blir problematisert. Han viser hvordan rutiner kan skjule sår og ekstase, som knapt bryter til overflaten, men ulmer under det øyet ser.

Materialer som glass, metallgjenstander, teip og klær går igjen i flere av Skards performancer. Skards kunstnerskap forholder seg på mange måter til Fluxus-tradisjonen med sin enkelthet og fokus på de uanselige objektene, men han presenterer alltid sin egen vri på idéene. Skard har gjort repertoaret til sitt eget, og tolket materialene på en subjektiv måte.

For dem som ikke hadde muligheten til å se Skards performance på NoPlace, er det lagt ut flere videoklipp på kunstnerens hjemmeside.