I utdelingen av lengre arbeidsstipend ser man trenden fra Garantiinntekt. Kun fem prosent tildeles kunstnere i Bergen, mens 60 prosent tildeles kunstnere i Oslo. For mangfoldet i norsk kunstliv er dette et stort problem.
Fordelingen av Garantiinntekt hadde en skjevhet til Oslo. Det var derfor interessant å se om den samme trenden var synelig i utdelingen av flerårige arbeidsstipender. Ved å sammenligne tallene fra 2009 til 2012 ser man at 60 prosent av stipendene går til Oslo, ingen går til Trondheim og fem prosent går til Bergen.
Selv om de fleste som mottar arbeidsstipend gjør det helt fortjent er det vanskelig å se på denne skjevheten, som oppstår i sammenstillingen av GI og arbeidsstipend, som noe annet en et stort problem. Det gjelder i størst grad de andre store norske byene. For selv om det flest kunstnere bor i Oslo, betyr tallene at det er betydelig færre kunstnere som virker som kunstnere på heltid i Bergen og Trondheim. For byer som også har kunstakademier må det ha en substansiell påvirkning på kunstscenen.
Det er påfallende at Bergen ikke kommer bedre ut. I løpet av akkurat denne perioden (2009 – 2012) har mange flere kunstnere blitt igjen i byen etter fullført studier, det er startet gallerier som Entré, Knipsu, Team Tag Studio og Premiss. Bergen Kunstmuseum har et mer ambisiøst program og flere besøkende enn før og Kunsthallen regnes som et av de viktigste visningsrom i Norge. Det har åpenbart ingen effekt. Man begynner nesten å spørre seg om kunstnere i Bergen ikke søker. Uansett er tallenes tale klar, hvis du vil ha offentlig hjelp til å leve av å være kunster, kom deg til Oslo.
For mangfoldet i norskkunstliv kan ikke det være annet enn et stort problem.
Av til sammen 80 flerårig statlige stipender fra 2009 til 2012 ser man følgende tall. (fra 2 årlige til og med 5 årlige)
Oslo Kommune, 48 av 80 stipender. ( 60 % ) Bergen Kommune, 4 av 80 stipender ( 5 % ) Trondheim Kommune, 0 av 80 stipender. ( 0 % ) Kunstnere bosatt i utlandet, 3 av 80 stipender. ( 3,75 % ) Resten av landet, 28 av 80 stipender ( 35 % )
2012: Flerårig Arbeidsstipend 2-5 år
11 av 19 til billedkunstner som bor i Oslo kommune 1 av 19 til billedkunstner som bor i Bergen kommune 0 av 19 til billedkunstner som bor i Trondheim kommune 1 av 19 til billedkunstner som bor i utlandet
2011: Flerårig Arbeidsstipend 2-5 år
15 av 23 til billedkunstner som bor i Oslo kommune 3 av 23 til billedkunstner som bor i Bergen kommune 0 av 23 til billedkunstner som bor i Trondheim kommune 0 av 23 til billedkunstner som bor i utlandet
2010: Flerårig Arbeidsstipend 2-5 år
12 av 17 til billedkunstner som bor i Oslo kommune 0 av 17 til billedkunstner som bor i Bergen kommune 0 av 17 til billedkunstner som bor i Trondheim kommune 1 av 17 til billedkunstner som bor i utlandet
2009: Flerårig Arbeidsstipend 2-5 år
10 av 21 til billedkunstner som bor i Oslo kommune 0 av 21 til billedkunstner som bor i Bergen kommune 0 av 21 til billedkunstner som bor i Trondheim kommune 1 av 21 til billedkunstner som bor i utlandet
Det blir en ond sirkel når kunstnere utenfor Oslo i løpet av mange år ikke har fått arbeidstipender, for hvem vil sitte i juryen i Stipendkomitéen når man selv utelukkes fra å søke? Distriktene sliter i større og større grad med å finne kandidater blant sine.
Jeg synes det lød som en god idé å låne kunstnere fra Sverige til komitéen eller Danmark – for den kunstfaglige gode vurderingen burde det ikke ha noe å si, pluss fordelen ved at nettverk, tette bånd og kameraderi vil få mye mindre å si. Sveriges løsninger for kriterier er også gode og sikrer i større grad mangfold, synlighet og en mer rettferdig fordeling.
Hvillet land i verden har ikke et kunstliv som kretser rundt hovedstaden ? Om man vil sitte på landet og hekle har det lite med kunst å gjøre. Som kunstner må man synes, og man synes ikke om man holder seg utenfor sitt fagfelts møtepunkter. Dette med diskusjon om stipendtildelinger virker som en heksejakt. Hva vil dere? At svensker skal vurdere norske søknader? Get real, de skjønner ikke norsk engang. Hvorfor denne aggresjonen mot et bittelite fagfelt? Hvorfor ikke kjempe for at kunstnere som får stipend får tilstrekkelig med stipend så de har en inntekt der det faktisk går an å leve i Norge ,St ikke all kompetanse shippes ut av landet. Arbeidsstipend på under to hundre tusen før skatt… Sier seg selv. Umulig å leve i Norge på det, men kanskje på bygda.
Jeg mener heller ikke at det er et problem at største delen av tildelingen går til hovedstaden. Det symptomatiske er at det ikke er noen “klustre” utenfor Oslo som hevder seg, og det er det som er uheldig.
I Sverige er Stockholm et tyngdepunkt, men det er også Malmö. I England har man hatt spenn mellom London og Glasgow. Jeg tror at det er sunt for et et felt å ha flere miljøer – fordi det gjør at feltet kan romme flere tanker.
Ellers, et hvilket som helst felt må tåle en kritisk offentlighet. Hvis en hver form kritikk møtes med kommentarer om heksejakt får man inntrykk av at noe faktisk er galt.
Min agenda er å skape en gjennomsiktighet i forhold til tall og vurderinger. Det gjelder alle deler av kunstfeltet, museer, kunsthaller, kulturrådet osv. har man en åpendebatt betyr det at sjansen for feilgrep blir mindre fordi de blir oppdaget. Og da trenger man kanskje ikke så mange endringer
“At svensker skal vurdere norske søknader? Get real, de skjønner ikke norsk engang.”
Mener du at norsk kunst bare kan vurderes av norske kunstnere? Da kunne man vel liksågodt si at det å drive med kunst i Norge er som å sitte på landet og hekle i internasjonal sammenheng. Å be inn fagkompetanse fra utlandet vil kunne bidra til å motvirke habilitetsproblemer som alt for lenge har blitt bagatellisert med begrunnelse i at Norge er et lite land.
Hvis man fikk inn noen internasjonale jurymedlemmer uten tilknytning til Norge vil kvalitetsvurderingen som bør ligge bak en stipendtildeling kunne få en annen troverdighet – noen andres blikk på tingene kan ihvertfall umulig skade. Hvis ingenting skjer, og anklagene om tildelinger på feil grunnlag får lov til å henge i luften vil det undergrave troverdigheten og kunne påvirke den politiske viljen til å bevilge penger til feltet, og det er ingen tjent med. Det finnes ulike begrunnelser for at kunstlivet i Norge må subsidieres, men åpne prosesser og vektleggelse av kvalitet burde være selvsagte forutsetninger. Hvordan man best sikrer kvalitet i spørsmål om kunst kan selvsagt diskuteres, men i utgangspunktet burde man i det aller minste prøve å sørge for at det ikke kan stilles spørsmål ved motivasjonen for vurderingene.
Er det slik at bare kunstnere kan interpretere kunst? Er det mulig å tenke at en jurykonstellasjon kan være sammensatt av andre profesjoner enn utelukket kunstnere? KORO-finansierte prosjekter har nettopp en jury bestående av andre profesjoner: det være seg kompetente brukere og arkitekter i tillegg til kunstnere. Så vidt meg bekjent, er dette en ordning som ikke er like utsatt for mistanker om nepotisme. Det blir argumentert i denne debatten at en overhengende fare ved en sammensatt jury fører til instrumentell og fattigere kunst – skulle vært interessant å høre representanter fra KORO sin administrasjon om deres erfaringer. Enhver organisasjon som ønsker å avkrefte mistanker om nepotisme, må være åpne for virksomme endringer. Derfor er det bra at debatten er tilført konstruktive fakta og plausibel statistikk.
Ja, jeg syns at norske kunstnere skal bestemme hvem som skal ha stipend. Ingen ukvalifiserte sitter vel i ansettelseskomiteen til forsknigsstillinger. Hvorfor skal vi gi fra oss makten, til svensker eller politikere? Eller gallerister. Handler vel om politikk og føringer og agenda uansett hvem man setter i en jury. Kunst er et fagfelt for seg, kan ikke sette en gjeng med kvantefysikere til å bedømme hvorvidt en søknad om kunststipend er god eller ikke.
NBK kan ikke stilles ansvarlig for fraflytting i distriktene, Norsk Kulturrådet driver allerede distriktspolitikk, ved at en utstilling i distriktene ofte er lettere å få finansiert enn utstillinger i Oslo eller NewYork.
Og apropos Sverige, det er virkelig ikke noe foregangsland når det gjelder stipendpolitikk med karantener på tre år etter ettåring stipend. Jeg syns man burde være stolte av et system der kunstnerne kan puste litt ut og kan holde på med kunst. Og rettferdighet burde være en sak for politikere og jurister, ikke en ansettelseskomite.
Litt tall fra distriktet: Til Møre og Romsdal ble det i år tildelt en GI, ett treårig arbeidsstipend, ett ettårig arbeidsstipend og to diversestipend. Av disse gikk kun ett diversestipend til en billedkunstner.
@munnviken: jeg er helt enig i at stipendene ikke bør brukes som distriktspolitikk – men kan du nevne et argument for at f.eks. utlendinger eller folk med kunnskap om kunst men som ikke er utøvende selv ikke skal få lov til å sitte i juryen? Hvis det er at man risikerer å “gi fra seg makta” er det egentlig bare et argument for at noen andre burde ha den litt.
Den definisjonsmakten som stipendjuryen i praksis har er såpass bestemmende for norsk kunstliv at man burde anstrenge seg for å fjerne all tvil om grunnlaget for vurderingen. Å hente inn folk som garantert ikke har noen egeninteresse i saken og kan tilføre andre perspektiver er bare et eksempel på noe som kan bidra til det. Det er ingenting som tyder på at svensker (eller dansker for den saks skyld) er dårligere kvalifisert til å vurdere billedkunst enn nordmenn – medmindre man mener den norske konteksten er så spesiell at det ikke lar seg forklare.
Personlig har jeg ikke grunn til å tvile på at juryen har tatt arbeidet sitt alvorlig med de føringene de har å forholde seg til. Men, det er helt umulig å gjøre alle til lags når penger og anerkjennelse fordeles sentralt av en komité. NBKs representasjonssystem legger nærmest opp til at man vurderer juryens arbeid i et interesseperspektiv – som en fordelingsnøkkel for interessehensyn, og dermed blir det naturlig nok misnøye når noen mener at feil interesser eller hensyn har blitt vektlagt, eller hvis man kan ane et mønster i hvem som kjenner hvem og hvem som får eller ikke. Det siste er som kjent vanskelig å ungå i et så lite land, så derfor burde man kanskje sikre seg spesielt mot akkurat det. Prosessen og sammensetningen av juryen bør ikke ha annen målsetning enn å fremstå som et troverdig grunnlag for vurdering av kunstnerisk kvalitet – særinteresser burde om mulig ivaretas på andre måter.
Jo, enig m deg i at svensker også evner å ha kompetanse om kunst. Det sitter jo svensker i mange ledende stillinger i kunstnorge. Jeg mener det finnes vesentlige forskjeller på kunstsynet i Sverige og i Norge, og det kan jo også potensielt komme feil ut, som alt annet. Når
Det er sagt er det ikke noe som skulle tilsi at nasjonalitet har noe å si i denne sammenhengen. Men jeg mener det har en viss relevans at man kjenner til det norske kunstsettet
Oi, der føk den avgårde, jeg bar ikke ferdig. Da jeg skrev at kunstnere skal befolke jury så var det et svar til han over som mente at koro sitt jury system kunne overføres på stipendordningen, altså brukere og oppdragsgivere, det ville politisk komme svært skjevt ut etter min oppfatning. Populistisk og propaganda neste.
Jeg er sterk tilhenger av kunstnerstyrt jury ( inkl. svensker, dansker, whatever) og har tiltro til måten stipendkomiteen blir valgt- og sammensatt på. Men jeg reagerer på at komiteen imøtegår kritikken som nå er reist ved å henvise til at de er valgt på demokratisk vis. Det er ingen garanti eller argument for at det ikke kan begås feil. Politikere er også valgt gjennom demokratiske prosesser, men vi vet alle at det finnes korrupte,politikere og politikere som foretar feil vurderinger. Det er det dette handler om. Hadde Stipendkomiteen blitt gjenstand for samme nådeløse granskninger som visse politikere har blitt i senere tid, hva hadde da resultatet av en slik granskning resultert i? Jeg sier ikke med dette at Stipendjuryen er korrupt, men når årets tildelinger er gjenstand for så mye kritikk fra så mange ulike hold må dette imøtekommes med åpenhet og ærlighet. Skal vi fortsatt ha tiltro til systemet må det tåle kritikk, åpenhet og granskning. Som ellers i samfunnet. Mange kunstnere opplever en helt reell frykt for å falle i unåde ved å snakke åpent om sine frustrasjoner og misnøye. Da sier det seg selv at noe er riv ruskende galt
Det at skjevfordelingen er så stor mellom Oslo og resten av landet, gjør også at kunstnerne utenfor hovedstaden ikke får jobbet like mye og på den måten blir det også en selvforsterkende tendens, med en sterk konkurransevridning i næringen. Dobbeltpremiering og innhabilitet bør granskes og vi trenger å gjennomgå arbeidet som gjøres i komitéen av andre enn NBK, for at den skal ha noen troverdighet. Jeg tror det ville være godt for stipendkomitéen selv, nå som det har kommet så mange anklager og mistillit av deres arbeid. De mener jo de ikke har gjort noe klanderverdig og da er det også godt å bli frikjent av en nøytral part, slik det gjøres i andre liknende saker i andre deler av samfunnet. Hvis det viser seg at alt er gjort etter reglene, så har vi det å forholde oss til alle sammen. Det kan ikke være så hyggelig å skulle sitte i en jury som har fått så mye motstand og for at noen skal ønske å sitte i den samme juryen igjen, så må vi oppføre oss ordentlig og heller endre på forskriftene i etterkant, så juryarbeidet og fordelingen blir mer slik vi ønsker den. Den debatten ønsker jeg velkommen.
For min del så mener jeg at CV bør i mye større grad telle sammen med alder i vurderingen, særlig av GI, slik også NBK selv har argumentert for i GI-debatten tidligere i vår. Slik jeg oppfatter denne stipendkomiteens svar i media, har de gått bort fra dette prinsippet og lagt mye større vekt på kunstnerisk kvalitet enn på aktivitet. Hele poenget med GI var jo å vekte hele kunstnerskapet samlet, der alle de fagfolkene som har sørget for kunstneren sin samlede karriære gjennom utstillinger, utsmykkinger, innkjøp – altså kunstnerisk aktivitet – var avgjørende for tildelingen. Kunstnerisk kvalitet skulle kun vektlegges av komitéen når to kandidater sto likt. Jeg mener helt klart vi trenger en granskning av dette og en revurdering av hvordan stipendmidlene fordeles, slik at vi kan kjenne oss trygge på at vi alle blir vurdert for vårt arbeid som billedkunstnere og at fordommer kan legges til side om hvor i landet man kommer fra eller har valgt å bosette seg og ikke minst eget nettverk. Og så må jeg trekke litt på smilebåndet av at det er særlig kunstnere utenfor Oslo som ønsker seg internasjonale jurymedlemmer og tror de vil komme bedre ut da….
Det er en del fokus på at kunstnerne i Oslo går avgårde med de fleste stipendene. En annen ting som kan være interessant er at jeg f.eks som har hatt endel utstillinger i hele landet ikke har fått mer en ett stipend på 30 år. Å stille ut i Norge utenom Oslo, ser ikke ut til å telle i det hele tatt selv ikke om jeg bor midt i Oslo sentrum. Så det som foregår utenfor sentrum i Oslo eksisterer egentlig ikke, verken for offentlige prestisjetunge inkjøp eller stipendkommiteer.