I England kuttes kultur og utdannelsesbudsjettene drastisk. Rektor ved Royal College of Art Dr. Paul Thompsen mener det vil føre til konsolidering innen kunstfeltet. Leder for kuratorstudiet ved Goldsmiths Andrew Renton frykter lederkrise i fremtiden.
Serpentine Gallery
Fra 1993 opplevde England sterk vekst og lav inflasjon. Det var en gylden tid. For kunstens del startet det på begynnelsen av 1990-tallet noe som i etterkant kan se ut som en gullalder som omfatter det siste tiåret før og det første tiåret etter tusenårsskiftet.
Etter utstillingene Brilliant og Sensation på Saatchi Gallery høsten 1996 og 1997 var begrepet Young British Artists (YBA) skapt; det definerte en generasjon kunstnere som hadde gått på Goldsmiths, University of London mot slutten av 80 tallet. Bant de mest profilerte kunstnerne av YBA-generasjonen kan man nevne Damien Hirst, Tracy Emin, Mark Wallinger, Tacita Dean og brødrene Jake og Dinos Chapman.
Denne gruppen unge kunstnere var med på å sette London på kartet, de fikk et enormt gjennomsalg i kunstmarkedet. Man kunne være fristet til å tro at prisene skulle vokse inn i himmelen, og et av verdens sterkeste gallerier White Cube etablerte seg fra 1993 som deres gallerist. White Cube åpnet i East End og i dette området vokste fra midten av 1990-tallet en av verdens sterkeste galleriklynger frem.
Omtrent samtidig med denne ekspansjonen ble Frieze Magazine (1991) etablert og i 2003 tok Frieze steget videre og etablerte kunstmessen Frieze Art Fair som allerede første år plasserte seg som en av de viktigste messene i verden. I 2010 hadde den 60.000 besøkende og er nå like stor som de 40 år gamle messene Art Base og Art Cologne.
Det offentlige så hvilken enorm kraft som lå i kulturen. I 1994 ble The Lottery Fund opprettet for å støtte ”gode formål” blant annet kunst. Så ble det satt i gang den største byggeboom av museer siden imperiet og dronning Victoria satt på tronen (1837 – 1901). Victoria & Albert (V&A) og National Portrait Gallery ble utvidet, Tate Modern sto ferdig i 2000 og det offentlige galleriet Whitechapel, det første i England som viste Pablo Picasso, Jackson Pollock, Mark Rothko og Gilbert & George ble kraftig utvidet.
Pengene kom i stor grad fra The City, som sammen med Wall Street i New York er verdens sterkeste finanssentrum, og Englands olje. Finanssektoren og banker som HSBC, RBS, Lloyds og Barclays betalte kjempehonorarer, ga gullavkastning til investorer og betalte enorme beløp i skatt…Så smalt det!
20. september 2008 gikk Lehman Brothers konkurs. I England førte det med seg Northern Rocks kollaps, RBS ble tatt over av staten og HBOS ble fusjonert inn i Lloyds som ble delvis statseid. Britisk økonomi kom i trøbbel og fra 1997 til 2010 steg den britiske statsgjelden fra 40 prosent av BNP til 64 prosent.
Først traff nedgangen den kommersielle delen av kunstfeltet. Frieze Art Fair 2008 åpnet i oktober akkurat da finansmarket var mest opptatt av å kollapse og investoren Alan Schwartzmann omtalte messen som et sted man absolutt ikke måtte sloss for å komme inn, i 2009 viste New York Times at prisene hadde falt med 30 prosent siden 2007. Hos auksjonshusene Sothebye’s og Christie’s ble omsetning mer enn halvvert fra 2007 til 2009 og omsetningen i private gallerier falt. Festen var over.
Alle ventet på noe
Høsten 2010 la regjeringen frem et langtidsprogram; målet er å kutte offentlige utgifter med 25 prosent over en 5 års periode for å redusere statsgjelden. Blant de mest drastiske kuttene er støtten til undervisning i humanistiske fag forteller leder for kuratorutdannelsen på Goldsmiths, Andrew Renton:
Andrew Renton, gjengitt med tillatelse fra Andrew Renton
– Siden all støtte til undervisning er kuttet betyr det at vi realiteten blir en privat undervisningsinstitusjon eid av staten. For oss som utdanningsinstitusjon gir dent oss en rekke ting å tenke på. Vi ønsker jo at en kunstnerisk utdannelse skal være mulig for alle.
Han legger til at han selv hadde en gratis utdannelse.
– Fra nå av får vi anledning til å ta £ 9000 i skolepenger per år. Når vi satte oss ned og regnet på de nye budsjettene våre så vi at for å gå rundt må vi til å legge oss på det nivået. Det er dramatisk. Folk kommer ikke til å sulte, men de kommer til å betale for utdannelsen resten av livet.
– Men var det ikke ventet at det ville bli nedskjæringer?
– Alle hadde en følelse av at noe kom til å skje, men ingen trodde det ville bli så drastisk.
Direktør ved Royal College of Art, Dr. Paul Thompson, bifaller.
– Vår innstilling til hvordan dette vil påvirke Royal College er at vi ikke vet (litt underlig setning der…). Endringene gikk gjennom parlamentet så fort. Og så våknet vi til den største endringen i høyere udannelse siden 60 tallet.
Han forteller at nå blir offentlig støtte bare gitt til undervisning som er i nasjonal interesse, altså i all hovedsak forskning og realfag.
– Det vil si at vi star på terra Nova. Det vil gi studentene mer studielån. På den andre siden har vi alltid satt vår egne priser, så for vår del er vi ikke redde for at studentene vil slutte å komme.
For, understreker han, Royal College of Art har et fantastisk sterkt ry.
– Vi er jo bekymret for de studentene som ikke vil komme hit for å studere, og for i hvor stor grad EU-studenter vil være villige til å betale. Men vi hadde det høyeste søkertallet i fjor. Med vårt ry så er folk villige til å gjøre ofre.
Også Goldsmiths hadde flere søkere en før.
– Vi hadde flere søkere enn noen sinne I fjor, men det jeg spør meg selv om er: Hvilke søknader var det vi ikke fikk. Hvem er det som ikke søker fordi de ikke har råd?
Renton forteller at hvis du studerer medisin eller jus så vil du komme ut med en begynnerlønn på £ 50.000, og da vil du fint kunne betjene et studielån.
– Vi vil derimot se det som en fiasko for kunsten hvis kunstnerne må begynne i vanlig jobb etter studiene bare for å betale sitt studielån. Poenget er jo at de skal kunne fortsette med kunsten når de er ferdig med utdannelsen. Å ta en master blir nesten som å ta opp et annet huslån, er det så sikkert at det er en god idé?
Hva skjer blant galleriene?
– Også på begynnelsen av 1990-tallet var Storbritannia i økonomisk uføre. Da kom det en kreativ eksplosjon. Tror du dette kan gjenta seg?
– På begynnelsen av 90-tallet fikk kunstnere store muligheter i de kommersielle galleriene fordi galleriene ikke solgte uansett. Etter den globale nedkjølingen ser vi nok noe av den effekten i dag også, men kunstverdenen er også annerledes i dag en for 20 år siden. I dag er det 300 gallerier for samtidskunst i London, for 10 år siden var det 100.
Renton er heller ikke veldig bekymret for den private infrastrukturen finanskrise tiltross.
– Den kommersielle kunstverdenen i denne byen har produsert YBA, Saatchi, White Cube. Det er ingenting galt i det. For ti år siden eksisterte ikke Frieze Art Fair, i dag legger alle opp sine avtalebøker etter Frieze.
Han tror likevel at det kan komme noe godt kunstnerisk av innstramningene.
– I dag er det få kunstnere som tror de vil tjene mye penger, det var det en del som trodde under boom-perioden.
Han forteller at det er tegn som tilsier at den unge scenen blir mer frisk.
– På begynnelsen av 90 tallet var unge kunstnere mer avslappet og det er de i dag også. Jeg synes det er et poeng at det skal være noe støtte til kunsten. Når det er sagt mener jeg at mener jeg at finanskrisen har gjort at vi har senket skuldrene litt.
Han forteller at det en periode trodde kunstnerne at de kunne gå rett inn i en galleriavtale etter utdannelsen.
– Nå har de muligheten til å jobbe litt lengre, tenke seg litt om. Når det er sagt, vi vil ikke tilbake til 1972 da man kunne vente i 10 år på å få en utstilling.
Serpentine
En av de institusjonene som vil få føle et kutt er The Serpentine Gallery. Direktør Julie Peyton Jones tar det ikke for tungt.
– The Serpentine Gallery er en veldedig utdannelsesinstitusjon. Vi får 18 prosent av vår finansiering fra Regjeringen gjennom The Arts Council. Som alle andre kunstinstitusjoner må vi være innovative de neste måneder og år for å håndtere den økonomiske institusjonen vi er i. Men siden kunstscenen I London utrolig dynamisk for tiden så tror jeg ikke det blir et problem å komme opp med gode løsninger.
En gylden tidsalder
Det er ikke kun på støtten til utdannelse det skjæres inn på. Også Arts Counsil (Det britiske kulturrådet) har fått et stort kutt i støtten og museene får mindre penger. Dr Paul Thompsen mener det vil påvirke kunstscenen.
– Forrige tiår var en gyllen tid for museene i dette landet. Det neste kommer til å bli preget av en konsolidering. Jeg tror det finnes en enorm appetitt for god samtidskunst blant briter og det fantes det ikke før. Folk fortsetter å besøke kunstinstitusjoner.
Derfor er han ikke så bekymret for de store institusjonene.
– Det blir nok lite fokus på nybygg. Derimot tror jeg at institusjonene vil gå tilbake til basis. Det vil si å lage så bra utstillinger som mulig, fremfor å bruke masse resurser på å planlegge ekspansjoner. Resultatet kan være at man tenker litt nytt på hvordan man setter opp utstillinger og formidler innenfor de rammer man har.
Peyton Jones bifaller.
– Et viktig poeng er at dette ikke bare handler om den lokale Londonscenen, men også den internasjonale scenen. London har en vital rolle i den internasjonale kunstscenen både med tanke på offentlige utstillinger men også i kraft av den styrken på det akademiske arbeidet som gjøres her.
Og når hun snakker om den internasjonale kunstscenen understreker hun at også andre viktige land går man igjennom økonomiske endringer.
– Jeg tror finanskrisen er en utfordring for nasjonale institusjoner overalt til å øke fokuset på gode utstillinger som engasjerer publikum, bygge opp sterke kunstnerskap og gi store bidrag til samtidskultur.
Thomsons forteller at hans egen erfaring er nettopp en slik utvikling. Da Lehman Brothers kollapset var han direktør for The Smithsonian’s Cooper-Hewitt, National Design Museum i New York.
– I 2008 ga vi opp grandiose planer, vi gikk tilbake til det vi var best på. Å lage de beste utstillingene og få inn penger ved at folk ble begeistret for det de så.
– Så er det ingen skikkelige tapere?
– Jeg er bekymret for de regionale museene. For det er ikke kun staten som kutter, også de regionale kommunestyrene får inn mindre skattepenger og det første de kutter i er kultur. Problemet er at de regionale institusjonene er blodårene utenfor london. Hvis én legges ned er det ikke noe mer. Det kan bli et problem.
– Nå sier regjeringen at de ønsker at filantroper, eller private penger skal ta over for det offentlige?
– Det skjer allerede, filantroper bidrar svært generøst og det vokser, men de støtter Tate, Oxford, Cambridge og Whitechapel. Poenget er at det også der er begrenset med penger, så akkurat når regjeringen foreslår at de skal ta over sender de bare den varme poteten videre.
Renton er i utgangspunktet mer skeptisk.
– Regjeringen håper at britene skal begynne å oppføre seg som amerikanere, men det finnes ikke de samme incentiver. Samtidig er det jo noe ironisk å be om flere donasjoner fra det private når privat sektor har gått på den største smellen siden 80-tallet.
Derfor ser Renton også litt mer pessimistisk på fremtiden innen museene.
– Jeg tror det vil gå utover antall utstillinger, ikke kvaliteten. Men hvis en institusjon i dag gjør åtte utstillinger vil den kanskje i fremtiden lage seks. Så har man det problemet at strategisk planlegging blir lagt på is. På kort sikt vil det nok bare resultere i færre nybygg og utstillinger. På lang sikt har vi et generasjonsproblem. Vi kan komme i en bakevje. De unge talentene får ikke de samme sjansene i dag som de fikk før, og vi holder ikke tritt med infrastrukturen. På sikt kan det gjøre bransjen mindre ambisiøs.
– Er problemet i institusjonene at man satser for trygt? Altså at unge mennesker ikke får muligheten til å feile?
– Ja, faktisk. Hvis du ikke får sjansen til å feile så kommer du aldri på radaren. Så er det forskjellig type fiasko. En utstilling kan være en kommersiell fiasko, men ikke kunstnerisk. Min helt Samuel Becket sa det godt; “Try again, fail better”. Men hva hvis du ikke får prøve på nytt?
– Avslutningsvis vil jeg beklage at jeg virker litt skeptisk. Det er ikke utelukkende gloom og doom. London er fremdeles et optimistisk sted. Det er jo en fantastisk by!
DENNE REPORTASJEN BLE PUBLISERT I KUNSTFORUM NR 1 – 2011