En hage av tegn til å oversette, men kanskje ikke helt fri fortolkning.
The Spiral and the Square, Rirkrit Tiravanija, “Untitled” (Police Police Potato Grease), 2011, foto Olle Kirchmeier
Salene i Bonniers Konsthall ligner akkurat nå en hage med tegn, bestående av verk av forskjellige slag som ligger luftig utspredt på vegger, gulv og som henger i luften. Som så ofte på Bonniers handler det om en nøye trimmet konseptuell vegetasjon, hvilket både Rodrigo Matheus innpodede trestammer og Haegue Yangs skulpturelle metallstativer er eksempler på. Små grønne skudd skyter ut av Matheus’ tre og et grovmasket nett henger mellom grenene – ikke så ulikt et nett hvis mål er å hindre barn å falle ut av skyskrapere. Tittelen ”Nature of contruction” angir tydelig innholdet – krysninger mellom natur og kultur. Yangs hybridaktige ansamling av objekter skaper samtidig et mønster av former vi kjenner igjen fra forskjellige steder. Det er vakkert, men også merkelig nøytralt.
Flest brasilianske kunstnere
Verkene inngår i høstens utstilling ”Spiralen och kvadraten”, der de fleste kommer fra Brasil, men der vekten ikke legges på det nasjonale, men på det internasjonale. Undertittelen er ”øvelser i oversettelse” og utstillingen inngår i en større undersøkelse om oversettelse – der til og med en antologi vil bli publisert og hvor det skal holdes seminarer. Hva skjer mellom kunstverket og tilskueren? Hva er det i et kunstverk som ikke kan forstås, eller – om man vil – oversettes? Interessante og viktige spørsmål i dagens globale kunstliv, men også spørsmål som legger en abstrakt styrende form over utstillingen. Ettersom flere av verkene bygger på oversettelser mellom forskjellige kunstformer og kulturelle uttrykk risikerer det å betrakte utstillingen å bli redusert til å notere hva som er faktum. Kunstverket får en instrumentell funksjon som stemmer med kuratorenes tolking.
Tverrfaglighet
Et sterkt tema i utstillingen er forholdet mellom litteratur og kunst, men den inneholder også matlagning (under vernissagen lagde stjernekokker mat fra en oppskrift kunstneren Rivane Neuenschwander hadde funnet), kriminologiske fantomportretter (den samme Neuenschwander lar en polititekniker lage et bilde basert på de besøkendes beskrivelse av den første kjærlighet) og musikk – dog bare under vernissagen da Arto Lindsay spilte sin harde rytmiske miks av bossanova og punk. Synd at eksempelet på kulturell kryssbefruktning ikke kunne integreres i selve utstillingen.
Det tetter seg til
Temaet strammer seg dog til i kunsthallens store indre rom med flere verk som prater mer intensivt med seg selv en med hverandre. Her gjenfinnes Øyvind Fahlströms grafiske bobleformer som med sin typiske fargesterke pedagogikk forteller om kapitalistisk krigføring.
Like inntil henger Haegue Yangs billedspill med reklameaktige foto av papirstjerner som sakte blir til jordkloder. To ulike måter å forsøke å beskrive virkeligheten.
Angela Detamico og Rafael Lain har plassert et antall betongplater hvis høyde korresponderer med bokstavene i den latinske palindromen (en setning som blir lik uansett hvilken vei den leses ) SATOR AREPO TENET OPERA ROTAS. Urbanitet stilt ovenfor eldgammel mystisisme.
Angela Detanico och Rafael Lain, “SATOR AREPO TENET OPERA ROTAS”, 2011, foto Olle Kirchmeier
Kvadraten av betong skaper en verden i seg selv som kan leses i fra alle sider, og motsvares i Cildo Meireles tolv poser av ulik størrelse som henger i en line under taket. Hver pose inneholder det samme men alle ser forskjellige ut. Meireles tittel er heller ikke langt fra å være en palindrom. ”Casos de sacos” , forskjellige typer vesker, er et gate rims lek med språkets lyder og fører til et merkelig tankesprang. To sterke verk, flere mulige oversettelser.
The Spiral and the Square, Cildo Meireles, “Casas de Sacos” (Påsar), 1976, foto Olle Kirchmeier
Gamle og nye fortellinger
Fengslende er definitivt også Dominique Gonzales-Foersters vegg ”Textorama” som gjennom sitat og bøker bygger en slingrende sorthvitt ord vev. I begynnelsen var verket en del av en større utstilling hun gjorde med bøker plassert i oppbyggede dioramaer, men det fungerer naturlig innrammet i en utstilling om oversettelse. Verket er både et bilde og en tekst med ekko fra det opprinnelige i fortellingene – samt nye fortellinger. Gozalez-Foersters kunst er utpreget symbiotisk. Den har sin styrke i både en selvstendig stillingstagende i forhold til det materialet som er brukt, og en total besettelse av det.
Lagt mot gulvet i et hjørne hviler utstillingens kanskje mest stilltiende verk. En ubetydelig ansamling av material markerer sitt område på en rolig men inntagende vis. Noen skråstilte pappskiver skaper det som ser ut som en arkitektonisk modell. En liten oransje puteform lener seg mot et foto av en tunnel i en park. En modell av en skulptur av den brasillianske neokronkretisten Lygia Clark har gått i stykker. I luften er en mobilskulptur av sammensatte grønne røkelsesspiraler. Hva João Modés deler tilsammen beskriver vet ikke jeg, men at de er her holder egentlig. For i en utstilling som har nok av illustrerende verk kjennes det oppløftende med ett som man ikke umiddelbart forstår.
Sørfugløya
Av spesiell interesse for et norsk publikum er kanskje Maurício Dias og Walter Riedwegs installasjon ”Juksa” som ble spilt inn på den Nord-Norske øyen Sørfugløya. Kunstnerne reiste dit og intervjuet de få gjenværende beboerne. Deres bilder sammenstilles med lignende eldre materiale fra et TV-program. Menneskenes forhåpninger skildres på et empatisk men også ganske forutsigbart vis. At den ene skjermen bare viser konvensjonelle naturbilder og at hele sammensetningen hviler på et bed av fin sand gjør at installasjonen blir altfor overtydelig. Men allikevel skinner det ut av verket en innsikt om at oversettelse skjer over tid. Og den handler om en fordøyet forståelse.
Bonniers Konsthall, Torsgatan 19, t o m 8 januar 2012