Det digitale kunstverket står i sentrum på Unn Fahlstrøms parallelle utstillinger i Oslo. På tross av et stort antall verk viser det konsistente utvalget flere vesentlige aspekter ved Fahlstrøms kunstnerskap.
Utstillingene Freshly Frozen på Kunstnerforbundet og Private Dancer på Galleri K gir publikum anledning til å ta det relativt unge kunstnerkskapet til Unn Fahlstrøm(f.1975) i nærmere ettersyn. Hennes digitale undersøkelser av motsetninger som figurasjon/abstraksjon, og bevegelse/stillstand utfordrer betrakterens forståelse av hva digital kunst kan være. Gjennom en slags symbiose av digitale foto- og videoteknikker problematiserer hun ulike dimensjoner ved digital kunstproduksjon, og i utforskning av disse oppstår nye visuelle uttrykk.
Unn Fahlstrøm fra utstillingen Freshly Frozen på Kunstnerforbundet. Foto: Monica Holmen.
Om bevegelse og stillstand
I kombinasjonen av video og fotografi oppstår nemlig en spenning mellom stillstand og bevegelse; mellom det fryste øyeblikket i et fotografi og rekken av øyeblikk i filmen. Flere av bildene minner om filmstills, og Non lo so #3 og Hundre runder på Galleri K er to eksempler. Bildene fremstår som en poengtering av symbiosen mellom ro og bevegelse, enkeltøyeblikk mot en rekke av øyeblikk: stillstanden og bevegelsen. Stillbildene, som er omtrent i 16:9 format, er presentert på et 4:3 format slik at de omgis av svarte felter over og under selve bildeutsnittet. Assosiasjonene beveger seg umiddelbart ikke bare til kinolerretet, som nå stadig digitaliseres, men også i retning av Cindy Sherman. Imidlertid har ikke Fahlstrøm iscenesatt sine bilder, men hentet dem fra reelle filmer. Formen – film- og fotomediet – fortoner seg som viktigere enn selve innholdet, og dette såkalte “found footage” fremstår som kun et verktøy i utforskningen av spenningen mellom det stillestående og det bevegelige bildet.
Persepsjon og kommunikasjon
På Kunstnerforbundet dekker videoverket Fuzzy en hel vegg, mens det nederst i hjørnet er plassert en gammel tv-monitor hvor det vises et videoprogram; en tilsynelatende risikabel montering, i alle fall med utgangspunkt i et kunstverks autonomi. For hva skjer egentlig når flere videoverk er montert såpass tett sammen? Risikerer de ikke å overdøve hverandre og devaluere hverandres autonomi? I dette tilfellet viser imidlertid det motsatte seg å være tilfelle: de ulike videoene komplementerer hverandre, estetisk og kommunikativt. Særlig har videoene på tv-skjermen – Let´s Get Lost, My Funny Valentine og All of Me #2 – en betydelig effekt på Fuzzy.
Unn Fahlstrøm, Wobbly. Galleri K. Foto: Monica Holmen.
Fuzzy kan best beskrives som digital støy. Abstrakte former som minner om et menneske beveger seg over veggflaten. En seig lyd understreker bevegelsene. Men, avhengig av hvilke verk som dukker opp på monitoren i kroken, er persepsjonen av Fuzzy varierende. Formene fortoner seg for eksempel som dansende figurer når videoen Let’s Get Lost ruller over monitoren. Når silhuettene i All of me #2 vises, med den samme trege lyden som i Fuzzy, skapes en desto tydeligere kobling mellom arbeidene. De ulike videoene kommenterer Fuzzy på forskjellig, men interessant vis.
Gjennom en slik tilsynelatende risikabel sammensetning av videoverk utfordres betrakteren i sin persepsjon av dem, en annen sentral side ved Fahlstrøms arbeider. Plasseringen av Fuzzy så tett inntil andre videoverk poengterer nettopp dette, og som betrakter utfordres man til å forholde seg til flere verk simultant. Samtidig blir man klar over på hvilke måter kunstverk kan sies å kommunisere.
På Galleri K er man vitne til en mer eksplisitt kommunikasjon. Trykket Serok og videoverket Hairpiece handler tilsynelatende begge om hår. Det er en iøynefallende spenning innad i Serok; mellom billedflatene, men også mellom Serok og Hairpiece, som fanger ens oppmerksomhet. Det spilles på motsetningene abstraksjon/figurasjon og bevegelse/stillstand, eksplisitt formidlet gjennom disse to verkene sett sammen, men og i de enkelte arbeidene. I Serok er billedflaten todelt. 2/3 dekkes av et tilsynelatende abstrakt makroutsnitt av en heftig hårmanke; 1/3 viser en kvinneskikkelse med ryggen til, kledd i sort, langt sort hår, stående på en strand. Er dette kanskje et selvportrett? I Hairpiece er det nemlig kunstneren selv som filmes. Med ryggen til bedriver hun noe som minner om en form for skyggeboksing. Hun hopper og danser, i dialog med sin egen skygge, med det lange sorte håret dansende ned langs ryggen, lik kvinnen i Serok.
Unn Fahlstrøm, Serok og Zeitling. Galleri K. Foto: Monica Holmen.
Arbitrære figurasjoner
Ifølge pressemeldingen fra Galleri K er utstillingene, sett sammen, et forsøk på “å skille danseren fra dansen”. På mange måter handler dette egentlig om å skille formen fra innholdet. Formen kommer her før innholdet, og det overlates til betrakter å bringe innholdet. Dermed får Fahlstrøms arbeider funksjon som arbitrære tegn, noe som forsterkes av at flere av bildene er mer abstrakte enn de er figurative. Det handler om betrakterens persepsjon av bildet, og hva de mener de oppfatter av innhold og mening.
Zeitling som vises på Galleri K er et utsnitt av et ansikt som fyller hele billedflaten; man ser kun øyet og litt av neseryggen. Så tett på ansiktet skapes former som grenser over i det abstrakte. Dette er noe som går igjen i Fahlstrøms arbeider. Ut av figurative motiver, hentet fra virkeligheten, skapes det abstrakte former. Til dels gjenkjennelige, til dels fremmede. Og ikke minst assosiative. Med en slik spenning mellom figurasjonen og abstraksjonen gis betrakterens persepsjon av motivene desto større rolle.
Unn Fahlstrøm, TV Monogatari #1-3. Galleri K. Foto: Monica Holmen.
Med inspirasjon fra japansk litteraturbegrep
På Galleri K vises også serien TV Monogatari #1-3. Verkene består av digitale bilder som er printet på aluminium, og med billedflaten asymmetrisk delt i to – en del figurativ, en del non-figurativ – oppstår igjen denne kontrasten mellom stillstand og bevegelse, men også mellom det abstrakte og det figurative.
Begrepet “monogatari” er japansk, og henviser til en japansk litterær sjanger, som dreier seg om en utvidet narrativ tale på grensen til det episke, og som alltid er mer eller mindre fiksjon, selv når det dreier seg om faktiske hendelser. Det finnes ulike former for ”monogatari”; historier hentet fra fantasi, poesi, det kan dreie seg om romantiske noveller, eller historiske episke fortellinger. Satt i sammenheng med Fahlstrøms verk er det nærliggende å tro at hennes “monogatarier” er hentet fra TV-skjermen. Fra hvilke filmer eller programmer gis det imidlertid ingen hint om, til det er bildene alt for anonymiserte. Derimot understrekes det digitale mediet med direkte referanser til TV og TV-bildet som sådan. Noe man også ser fordi bildene i seg selv preges av en viss støy, lik den som oppstår hvis man forsøker å avfotografere en TV-skjerm med et digitalkamera.
Unn Fahlstrøm, Pin Heads. Galleri K. Foto: Monica Holmen.
Ja takk, begge deler
Samlet sett viser utstillingene på Kunstnerforbundet og Galleri K verk fra 2005 til 2011. Med to parallelle utstillinger er det med andre ord en ganske stor del av en kunstners produksjon man får se. Det er nesten som en retrospektiv utstilling, bare at den i denne sammenhengen er fordelt over to gallerier. Det gir publikum mulighet og tid til en tenkepause og fordøyelse av inntrykk mens man forflytter seg fra en utstilling til en annen.
Med utfordrende og varierende sammensetning av de ulike verkene tilføres flere dimensjoner, og slik forsterkes også arbeidene. Det er et større antall verk som vises på Galleri K enn på Kunstnerforbundet, men utstillingen hadde kanskje fremstått som mer konsis om Pin Heads hadde blitt utelatt; hensikten med dette verket er noe uklar. Slik sett fremstår utstillingen på Kunstnerforbundet som mer presis. Samlet sett er likevel Fahlstrøms verk saklige og konsistente for øvrig, og de kommuniserer flere sider ved det digitale kunstverket.
Utstillingene står på Kunstnerforbundet og Galleri K, og begge vises til 8. mai.