Samlingsutstillingen British Art Show arrangeres hvert femte år og gir en god oversikt over den britiske kunstscenen med lignende fokus på oppdatert samtidighet som den nylig avsluttede Modernautstillingen på Moderna Museet i Stockholm.
British Art Show 7 består av verk fra de siste fem årene av nærmere 40 kunstnere og du finner naturligvis et bredt spekter av ulike teknikker og innfallsvinkler. Fotografi og video blandes med skulptur og lydverk om hverandre og konseptuelt maleri vises ved siden av vever. Årets utstilling turnerer rundt i Storbritannia på fire ulike plasser og 27. mai åpner utstillingen igjen i Glasgow før den skal videre til Plymouth 17. september. Tidligere har utstillingen vært i Nottingham.
Roger Hiorns Untitled (2005-2010) fra British Art Show 7 på Hayward Gallery. Foto: Kieron McCarron.
Intelligent og interessant kuratering
Når utstillingen nå er i London er det den eneste gangen den vises under samme tak i betongpalasset Hayward Gallery. Den brutale arkitekturen fungerer godt som en rå og lett gjenkjennelig bakgrunn for kunstverkene som vises på gulv, mot vegger, i vinduer og hengende i det veldige to etasjer høye utstillingsrommet. Faktumet er at den grove betongen svarer godt til verkenes dempede og litt urolige undertone. Den er med på å undertrykke en følelse av illevarslende interesse som utstillingen vekker hos meg. Her finnes et alvorlig ønske om å formidle en fortelling som ikke behøver å være verken allmenn eller uttømmende, men som i aller høyeste grad handler om kunstens egne forutsetninger. En utstilling med, for meg, såpass ukjente kunstnere gjør at jeg kan nærme meg verkene uten forutinntatte meninger.
Kunstnerne i British Art Show arbeider på en intelligent måte og stiller en lang rekke intressante spørsmål som rettes mot omverdenen. Faktum er at kuratorene Lisa Le Feuvre og Tom Morton har gjort en meget bra jobb med å få så mange ulike verker til å tale sammen. Praktisk talt alle verkene i utstillingen er helt avgjørende for at denne samtalen mellom verkene skal oppstå.
Utstillingens undertittel In the Days of the Comet er hentet fra forfatteren H. G. Wells over hundre år gamle roman. Jeg opplever tittelen som en tanke påklistret i forhold til verkene og kuratorenes egne forklaringer i katalogen gjør den ikke mer interessant. De mener at vi alltid har levd med kometens trussel hengende over oss. De oppfatter kometen som en metafor for de parallelle verdener som kunsten skaper. Samtidig som den beskriver noe vesentlig ved vår egen verden. Dette er virkelig ikke noen unik innsikt, selv om man kan finne igjen spor i noen av verkenes overhengende budskap.
Matthew Darbyshire, An Exhibition for Modern Living (2010) fra British Art Show 7 på Hayward Gallery. Foto: Kieron McCarron.
Flere skal til Veneziabiennalen
Flere av kunstverkene slår mot meg med en sterk visuell ladning. Kunstnerduoen Cullinan og Richards bruker en sølvfarget tape, malingspann, plastflak, neonrør og utklippede avisartikler i sin aktivering av trappen mellom etasjene. Det er tiltalende og forfriskende, og på samme tid uartikulert og uten retning på tross av det arkitektoniske elementet.
Da er Ian Kiaer mer presis i sin unfallende estetikk. Hans utvidede malerier består av monokrome deler som er skilt fra hverandre og dveler rundt en fasinasjon for den russiske arkitekten Konstantin Melnikov, en samtidig av Malevich. En modell av arkitektens husstruktur blir et av punktene i Kiaers stramme sammenstilling. Hans verker deler rom med to verk av Karla Black. Det ene et fritthengende sammenknytte plastflak med farger som er i ferd med å flasse av. Det andre verket består av lag av jord, fargepulver, såpe og på toppen noe som ligner gul krystall. Verket heter There Can Be No Arguments (2010) og forholder seg til maleriets problemstillinger på en vakker og nyskapende måte.
Black er for øvrig valgt ut til Skottlands paviljong i årets Veneziabiennale og dette gjelder også flere av utstillingens kunstere. Christian Marclay, Nathaniel Mellors og Haroon Mirza deltar alle i biennalens hovedutstilling som settes sammen av Bice Curiger, som blant annet er redaktør for Tate-museenes tidsskrift Tate Etc. Alle tre har sterke verk av ulike slag med i British Art Show. Mirza deltar med en installasjon bestående av lyd og bilder av møbler og en eldre platespiller forbundet i en visuell rundgang. Mellors bidrag består av ett avsnitt av hans typiske engelske såpeserie Ourhouse (2010) som handler om en dysfunksjonell familie som har metakunstneriske samtaler. Filmen slutter ved at en robot formet som en ekstremt naturtro avstøpning av hodet til en av hovedpersonene spyr opp en grøtlignende smørje. Både Mirzas og Mellors verk beskriver en tilstand av akutte feilslutninger.
Nathaniel Mellors Ourhouse fra British Art Show 7 på Hayward Gallery. Foto: Kieron McCarron.
Tid, gjenbruk og bevegelse
Christian Marclays The Clock (2010) er kanskje det eneste verket som direkte henviser til kuratorenes tanke om kometens tid og som dermed utgjør et slags sentrum i utstillingen. Gjennom sin nesten uverkelig godt synkroniserte strøm av fragmenter fra filmhistorien bearbeider verket vårt moderne samfunns helsefarlige besettelse for tid. Filmklippene viser alle en eller annen gang en urtavle og filmen spilles i virkelig tid. Det vil si at klokkene i filmen holder samme tid som i virkeligheten. The Clock er 24 timer lang og flere av personene i filmen vises i følelsesladde situasjoner. Automatisk leser man klippene sammen i en strøm av relaterte hendelser, noe som gir en komisk effekt. Jeg vil hevde at Marclay har skapt et mesterverk!
Også Simon Martin jobber med gjenbrukt materiale, enten han filmer andre kunstneres filmer eller utstiller en over 3000 år gammel mexikansk figur i stein. Han ser ut til å være opptatt av selve utpekingen av kunstverket og hvordan det vises frem, av hvordan mening og kunnskap kan oppstå gjennom kombinasjoner og omkoblinger av elementer fra vår visuelle kultur.
Luke Fowlers tre kortfilmer A Grammar for Listening (2009) betrakter verden på en tiltalende sindig måte. Lyden av bølgende som slår mot stranden og steinens bevegelser som følger av dette fremvises i et nøyaktig billedspråk som skildringer av evige filosofiske spørsmål. Vi finner igjen det nøyaktige billedspråket i Michael Fullertons portretter av personer med en fargepalett fra eldre tiders malerier. Det er vanskelig å sette fingeren på hva kunstneren forsøker å formidle her, men ingen samtidskunstner maler så tilbakeskuende uten å ha en eller annen idè om motsatsen. Øynene til de portretterte glimter til av liv som holdes igjen. Et av mange verk på denne severdige utstillingen som viser en påtagelig kunstnerisk integritet.
Hayward Gallery, London, 16 februar – 17 april.