Susan Hillers utstilling på Tate Britain byr på en fengslende vandring gjennom en kunstners forståelse og tolkning av virkeligheten og er en god mulighet til å oppdage alle sidene av hennes mangefasseterte kunstnerskap.
Jeg sitter på en benk med ryggen mot kunstverket. Jeg forsøker ikke å ta avstand, benkens plassering er bevisst valgt av Susan Hiller selv. Det jeg nettopp har sett, men som jeg nå kun beholder et bilde på minnet av, er flere fotografier av inskripsjoner på gravstener symmetrisk ordnet i et mønster slik at de danner et kors. Gravtekstene forteller oss om mennesker som har mistet livet mens de har forsøkt å redde andre fra å drukne eller brenne inne.
Susan Hiller, Monument (1980-81). Foto: Tate Photography/Sam Drake © Susan Hiller.
Avgrensede verdener og overnaturlige fenomener
Verket heter Monument (1980-1) og er et av Hilles tidlige verk og følges av en innspilling som jeg lytter til gjennom øreklokkene. På opptaket snakker hun om livet og døden ut fra bildene av de avdødes graver. Stemmen hennes kjennes intim og nær og hun prater også om kunstens liv og representasjonsformer som en minneprosess som skaper et annet liv etter døden.
– Life is a luminous halo, a semi-transparent envelope surrounding us from the beginning to the end, sier Hiller. En fantastisk metafor av virkeligheten som ett altomfavnende glød. Hennes konstatering fungerer også som en sammenfatting av hele kunstnerskapet hvor hun har utviklet sin interesse for avgrensede verdener og overnaturlige fenomener.
I verket Magic Lantern (1987) kan en si at de dødes spøkelsesstemmer utkrystalliserer seg i det innspilte bruset. En stemme leser pedagogisk opp hva de sier. Og jeg hører dem. Svarene deres kommer raskt og stakato og står i skarp kontrast til de projiserte sirklenes meditative overganger. Relasjonen mellom ordbrusen og en sterkt lysende gul eller rød sirkel er fortreffelig forvirrende. Med et rytmisk regelbundenhet synges et alderdommelig kved av en gruppe kvinner. Er Magic Lantern et fargeteoretisk eksperiment, et språkvitenskapelig hokuspokus eller noe midt i mellom?
Vitenskapelig stringens
Hiller har med en nærmest vitenskapelig stringens gjennomgående anvent seg av en undertrykket esoterisk arv i form av bilder og ulike paranormale forestillinger, både som en personlig søken og som en oppvisning av hvordan dette formidles gjennom populærkultur. Videoverket Psi Girls (1999) og lydinstallasjonen Witness (2000) er typiske eksempler på verk med denne typen innhold, store rominstallasjoner som utnytter de respektive medienes spesielle uttrykk. Begge viser uten tvil en imponerende visuell slagkraft, men størrelsen alene kan være med på å gjøre at verken oppfattes som en anelse endimmensjonale og altfor enkle. Eller kanskje savner de bare noe av den uklare dobbeltbetydningen man finner igjen i de andre verkene?
Susan Hiller, Witness (2000). Foto: Tate Photography/Sam Drake © Susan Hiller.
Videoinstallasjonen An Entertainment (1990) fyller også et helt rom, men anvender teknikken mer effektivt. Nærbildene av Punch og Judy, et populært og voldelig dukkepar i England, vrir seg rundt hvert hjørne av rommet med lyden av skrik og slag som plagsomme ekkoer fra et mareritt. Fargene er grovkornede og du finner en pulserende rytme av ursinne som det er vanskelig å verne seg mot.
En motsetning til det grelle raseriet finner du i den sobre registreringen av språk som er i ferd med å dø ut som du finner i The Last Silent Movie (2007). Du hører lyden av ubegripelige ytringer på ukjente morsmål og på lerretet vises kun språkets navn, dets status og den engelske oversettelsen på svart bakgrunn. Verket kompletteres av en rad med grafiske trykk som gjengir fremstillinger av lydbølgene. Dette er nok et eksempel på hennes undersøkelse av liv som fortsetter etter døden. Hilles innspillinger gjengir nemlig avdøde menneskers stemmer. Avdøde personer som ikke bare tok et språk med seg i graven, men også en unik måte å se verden på.
Susan Hiller. Detalj fra Homage to Marcel Duchamp (2008). Med tillatelse fra Timothy Taylor Gallery, London © Susan Hiller.
Fengslende vandring
Homages fyller et helt rom med innehold som er tillegnet andre kunstnere som Marcel Duchamp, Yves Klein og Joseph Beuys. Alle tre med en velkjent interesse for okkulte og åndlige spørsmål. Vi kjenner igjen Hillers lysende og halvtransparente glød fra Monument i fotografier av fargerike auraer som stråler rundt menneskers hoder. Hun har funnet en mengde av disse bildene på internett, som sammen med en mengde lignende materiale av svevende kropper og hennes egen samling av hellig vann, skaper en hyllest ikke bare av de nevnte kunstnerne men også alle våre fantasifulle ønsker om å sprenge grensene i vår egen tilværelse. Det er vakkert, håpefullt og fyllt med lavmælt humor.
I The J. Street Project (2002-05) viser Hilles sammenstillinger som når politisk lettantennelige nivåer. I både bok og film har hun dokumentert alle gateskilter i Tyskland med navn som inneholder ordet jøde. Hun har funnet over trehundre skilter. Bildene virker som et dokument som avslører noe i den søvinge sommeridyllen. Man kan spørre seg hva disse veiskiltene peker mot?
Hillers retrospektive utstilling på Tate Britain omfatter alt fra tekstilverk og maleri i bokform, til museale montre og tegninger med automatisk skrift. Hennes kunst har ingen enhetlig stil, men kjennetegnes av en underliggende konseptuelt formspråk der hvert verk har fått det uttrykket som kreves i forhold til innholdet. Her finnes en konsekvens og en saklig intuisjon som imponerer meg. Hennes metode ligner den som man finner igjen hos for eksempel Bruce Nauman. Hilles utstilling er luftig innstallert i et mindre rom med grupper av nærliggende verk ved siden av hverandre. Tilsammen former de seg til en fengslende vandring gjennom en kunstners forståelse og tolkning av virkeligheten og gir besøkeren en god mulighet til å oppdage alle sidene av Hilles mangefasseterte skapeverk.
Utstillingen står på Tate Britain i London fra 1. februar til 15. mai