Kjønn på agendaen

Hvorfor er mediene så sterkt interessert i mannsrollen nå? Hvilken rolle spiller kjønn i dagens estetikk? Hva skjer innenfor den akademiske kjønnsforskningen? Kommer kvinnelige kunstnere fremdeles i skyggen av de mannlige? Og er det virkelig mulig å manipulere frem nye oppfatninger av kunsthistorien?

Slike spørsmål sørget for å fylle salen med både interesserte kvinner og menn da perspektiver på kjønn og estetikk stod på plakaten under seminaret Gender NOW?! forrige uke. Den Internasjonale Kvinnedagen feires hvert år med en én ukes lang 8. mars – festival i Trondheim. Universitetsmiljøet og ulike interesseorganisasjoner benytter Kvinnedagen for å sette et faglig og kulturelt fokus på kjønn. Gender NOW?! ble arrangert i Kunstarken av studenter ved Kunstakademiet. Filmvisning, paneldebatt og foredrag gav innblikk i vidt forskjellige kjønnsperspektiver innen dagens kunstpraksis, film, litteratur og populærkultur.

Seminaret var absolutt ikke uttømmende for alle de kjønnsspørsmål som er viktige for forskere og samtidskunstnere i dag. Men det gav en viss innsikt på hva som engasjerer disse til å innta et utforskende og kritisk blikk på de mange dimensjonene som kjønn og estetikk kan by på. At seminaret til kunststudentene har skiftet tittel fra Feminism Now!? i fjor til Gender Now?! i år, vitner også om aktualiteten av å innta en bredere oppfatning rundt kjønn som tema.

Drekk, drekka, drekka!
Det siste året har det dukket opp nye beskrivelser av menn og maskulinitet i mediene. Med én million seere ble Manshow et populært talkshow, og mannebladet ALFA vekket debatt med sine krigsreportasjer da det kom ut på markedet i 2010. Dette har fanget interessert til stipendiat Fredrik Langeland ved Stavanger Universitet. Han forsker på forestillingene om machomannen som kom i kjølevannet av den nye mannekanalen MAX, programmet Manshow og mannebladet ALFA. Han kunne fortelle at her kobles krig, damer, fotball og rølping til en sterk machomannsrolle. Samtidig som det rakkes ned på den forfengelige, cafelatte drikkende metroseksuelle mannen med diamantøredobber, som dukket opp på 2000-tallet.

Men er dette et opprør, et nostalgisk savn, et behov eller en ironisering? Dét mener Langeland kan tolkes ulikt, og det er han interessert i å finne ut. Han tror selv mye av dette kan sees med et ironisk blikk. På samme tid er det noen som tar det på alvor. Det har vokst frem et nisjemarked som retter seg mot menn ved å spille på nostalgien rundt en stereotyp kjønnsrolle. Kanskje tiden er inne for den maskuline mannen?

Yoko Ono Created Fluxus
Unni Gjertsen derimot synes det er på tide å fremme kvinnene fra de store kapitlene i historien. Entusiastisk hadde kunstneren mye å si på den korte tiden hun var tildelt for å fortelle om kjønnsbevissthet i egen kunstnerpraksis. I flere kunstprosjekter har hun trukket frem glemte personligheter fra arkivene, eller lekt med historiske etablerte fakta, for å fremheve kunstnere og andre kvinnelige intellektuelle i et berømmelig lys.

Gjennom eksperimenteringene med fiksjon, virkelighet og etablert historie, har Gjertsen oppdaget at små usannheter har potensialet til å manipulere frem nye oppfatninger av historien. Kunst kan påvirke vår oppfatning av virkeligheten. Det handler rett og slett om form og formidlingsom i Creative History (2009/2010) der hun benyttet et slagkraftig ordbruk, kraftige bokstaver og størrelse som virkemidler i store plakater med erklæringer som; Yoko Ono Created Fluxus og Meret Oppenheim invented Surrealism. Oppenheimer var en surrelistisk kunstner som er berømt for sin pelskopp og involvering i den surrealistiske bevegelsen. Hun kunne like godt ha vært opphavskvinnen bak det hele.

Det er lett å like sannhetspotensialet i Gjertsens spennende påstander. Gjertsens poeng er at det avhenger av hvilket blikk man betrakter historien med. For hvorfor kan ikke kunsthistorien like godt være sentrert rundt berømte kvinner? Og hva om budskapet gjentas mange nok ganger?

Blir enkelte ting formidlet til flest mulige mennesker, kan til og med små fiktive utsagn skape ringvirkninger. I installasjonen, The Mai Zetterling Project (2005), hadde hun børstet støv av Mai Zetterling og fremmet henne som Sveriges mest berømte filmskaper med stor filmhistorisk innflytelse. Kort tid etter at Gjertsen stilte ut sin installasjon om den svenske filmregissøren , dukket det opp en filmfestival og et stipend i Zetterlings minne.

Voldsestetikk er en annen virkningsfull formidlingsform som Gjertsen har benyttet for å gjøre sterke og varige inntrykk med kunstverk. I visningen av en kort filmsekvens fra filminstallasjonen The Rebel (2007) peker Gjertsen på lerretet der kvinneaktivisten Emily Wilding Davison blir løpt ned og drept. I kamp for kvinners stemmerettighet løp Davidson ut på banen for å angripe Kong George V i et hesteløp året 1913. Gravd frem fra glemselen hos et engelsk filmarkiv stilte hun det ut som om alle kjente til den voldsomme handlingen. Gjentatt i en uendelig loop brenner den fatale hendelsen seg fast på minnet. Men hvorfor er det nødvendig å gå til en slik strategi og kunstpraksis som Unni Gjertsen gjør?

Mannlig vs. kvinnelig estetikk?
Kvinners manglende tilstedeværelse i kunstlivet er dessverre ikke bare noe som hører historien til, men fremdeles en betenkelig svakhet ved blant annet norsk kunstliv, mener Margrete Abelsen. Kunsthistorikeren og kritikeren har studert kunstinnkjøp og separatutstillinger blant de store norske kunstinstitusjonene. I 2009 var hun ferdig med masteroppgaven Kvinnelige kunstneres symbolske kapital – Om kunstinstitusjonenes ideologiske maktstruktur. Hennes undersøkelser viser at til tross for at kvinner dominerer kunstnerutdanningen, er det de mannlige kunstnere som er mest synlige i det norske kunstlivet.

De mannlige kunstnerne rager også høyest på innkjøpstoppen hos norske kunstinstitusjoner. Det oppstod bråk da Nasjonalmuseets direktør Allis Helleland gikk til innkjøp av Unni Askelands malerier i 2008. Ett kjøp som fikk debatten til å gå varm i mediene, og Abelsen til å studere retorikken og argumentene som ble benyttet.

Motviljen til innkjøpet baserte seg på anklager om Askeland som uoriginal og maleriene som sjablongkunst i sammenligning med større mannlige kunstnere. Men for Abelsen var debattens avsløringer av Nasjonalmuseets baktanker ved ett innkjøp av større interesse. Museet viser en vilje til å øke sin egne internasjonale posisjon i et kunstmarked som i stor grad styres av kommersielle hensyn. Ved å kunne referere til en cv, som viser til utstillinger hos anerkjente gallerier og et innflytelsesrikt kontaktnett, ble Askelands cv en legitimering av hennes kunst som et godt tilskudd til Nasjonalmuseets samling.

Nasjonalmuseets ønske om å markere seg i et internasjonalt kunstmarked vil derfor prege innkjøpene ved museet. De vil på grunn av markedslogikken velge å kjøpe kunst av mannlige kunstnere fordi de kvinnelige kunstnere mangler mulighet til å opparbeide symbolsk kunstnerisk kapital via viktige kunstinstitusjoner. Derfor synes også Abelsen at det er betenkelig å se at Astrup Fearnley ikke siden 2004, med Vibeke Tandberg, har arrangert en separatutstilling med en norsk kvinnelig kunstner. Det lokale kunstlivet i Trondheim er ikke noe bedre, kun en av Galleri Ismenes tjue siste separatutstillinger viste en kvinnelig kunstner. Dette fører tilbake til spørsmålet om hva som ligger bak kvinnelige kunstneres usynlighet i kunstlivet.

Her vekket det et interessant spørsmål fra salen. Hadde Abelsen sett på hvilke typer kunstverk som blir kjøpt inn eller blir utstilt? Kunne det spores en mannlig og kvinnelig estetikk? Ulik bruk av materiell eller immatrielle uttrykk, eller lignende?

Abelsen måtte medgi at hennes forskning ikke hadde gått i dybden på kunstverkene. Hennes avhandling handlet om statistikk og harde fakta. Men Abelsen mener allikevel å spore en bakenforliggende årsak. Oppfatningen av at mannlige kunstnere lager kunstverk som innehar en mer universell verdi, mens kvinnelig kunstnere oppfattes i større grad til å utforske seg selv og sitt private liv.

Eksponeringsfrykt?
I paneldiskusjonene rundt kjønnets rolle og uttrykk i samtidskunsten ble denne undringen konfrontert. Finnes det en mannlig eller kvinnelig estetikk i kunsten? Foruten Abelsen og Gjertsen kom de mest tankevekkende betraktningene fra paneldeltager og gjestekunster ved Kunstakademiet, Sands Murray-Wassink.

Han mener å spore en redsel blant kunstnere i dag for å fremstille seg som sårbare. Særlig blant menn. Murray-Wassink har selv en sterk interesse i 70-tallets feministiske kunst. Den amerikanske kunstneren er bosatt i Nederland, og har blant annet hatt kunstneren Carolee Schneman som professor. Murray-Wassink jobber med nakenhet og egen kropp i sine performanser. Men blant yngre kunstnere ser han et ønske om ikke å ville relatere seg til kunsten som var aktuell for over 40 år siden. Spesielt mannlige kunstnere unngår bevist disse eksponerende kroppslige og personlige kunstpraksisene.

Dette er urovekkende. Når stoppet kunsten å handle om ekspressive selvuttrykk? Den forskjønnede kvinnelige misshandlede kroppen, som blant annet er offer for et massivt slankepress, vekker fremdeles gjenkjennelse hos et stort antall betraktere. At publikum kan relatere seg til denne typen motiver er et viktig signal. Dette peker på at kropp, kjønn og frigjøring enda ikke er et fullført tema innenfor kunsten fastslår Murray-Wasinki. Fremdeles er kjønn, interkjønn og flyktig seksualitet vanskelige temaer som må konfronteres i kunsten, opplyser han. Men samfunnet vil ikke ha en sytende homofil mannsfigur. De vil ha fremstillinger av den heroiske mannen!