Kunst, kapital og koder

Forum for Kultur og Næringslivs årlige “Kunst+Kapital”-seminar handlet i år om den digitale kulturen vi lever i og hvilke utfordringer og muligheter vi står ovenfor fremover. Andre Gali har gjort seg noen refleksjoner rundt problematikken.

Det nærmer seg tyve års jubileum for internet, eller for World Wide Web, som ifølge Wikipedia fikk “a public face” tidlig på 1990-tallet. Noen av oss var unge da og husker omtrent da det skjedde rundt 1991 – plutselig ble informasjon distribuert på e-post og nettsider, noe som skapte en ny tilgjengelighet og endret offentligheten “for alltid”.

De siste årene har dette “ansiktet” endret seg med det som tidvis kalles web2.0 og tidvis kalles sosiale medier og inkluderer deltagerdrevne nettsider eller nettverksbaserte plattformer som facebook, twitter, flickr, linkedin, blogger, wikipedia, gowalla, foursquare etc og som også har ekspandert til smart telefoner og apps.

Den digitale utviklingen har endret hvordan vi tenker og fungerer, og den har også endret hvordan kunsten og kapitalen opererer i det offentlige, hvordan kunst formidles og hvordan business – produkter, tjenester og opplevelser – markedsføres. Noen snakker om en digital revolusjon, og 2011 ser ut til å bli det store året for seminarer om sosiale medier.

Kunst og kapital i digitale tider
Det kom derfor ikke som en overraskelse at Forum for Kultur og Næringsliv arrangerte sitt årlige “Kunst + Kapital”-seminar med et fokus nettopp på de “digitale tider” vi lever i. Dette seminaret, som Andreea Tecusan har vært prosjektleder for, gikk av stabelen på Handelshøyskolen BI torsdag 17.mars med foredrag og power point-presentasjoner fra internasjonale og nasjonale spesialister (mens salen twitret som besatt).

Seminaret er et samarbeid mellom Forum for Kultur og Næringsliv, Handelshøyskolen BI og Kunsthøyskolen i Oslo og har som mål å inspirere til mer samarbeid mellom kunsten og kapitalen, børs og katedral. Og det er vel symptomatisk at det var flere studenter fra BI enn fra KHIO tilstede, selv om jeg mistenker at det er kunststudentene som virkelig kunne hatt utbytte av seminaret.

Muligheter i motsetningene
I introduksjonen til årets seminar kunne Form for Kultur og Næringslivs nyansatte direktør, Øyvind Stålsett, informere om at det var sjette gangen seminaret fant sted og at da det ble arrangert i 2005 hadde studenter fra Kunsthøyskolen i Oslo demonstrert imot det fordi elevene mente kunsten og kapitalen ikke burde ha noe med hverandre å gjøre.

I forlengelsen av den historien bemerket Stålsett at det ikke var noe poeng at seminaret skulle bygge broer mellom kunsten og kapitalen for å late som om motsetninger ikke eksisterer, tvert imot er tanken at i ulikheter og spenningsfelt mellom kunsten og kapitalen kan det oppstå noe nytt og spennende. Han mente også at med den digitale revolusjonen var avstanden mellom kunsten og kapitalen blitt mindre.

Genuinitet
Årets program var variert og med flere interessante innlegg. Det mest frustrerende med dagen var vel at når man tror man kjenner nettets muligheter og nyvinninger og hvordan manøvrere i disse noenlunde godt, så kommer det en foredragsholder som gir deg en klar forståelse av at du bare er “so last year”.

Det var tilfelle med Patrick Hussey fra Arts&Business. Han snakket om det han kalte “collaborative digital culture”, en kultur basert på samarbeid og anti-hierarkiske strukturer. I kunsten og kapitalens felles ønske om publikum mente han å se et enormt samarbeidspotensiale uten at hverken kunsten eller kapitalen må kompromisse.

Hussey stilte spørsmålet om hva folk tror på i dag – er det gud, politikk eller kjærlighet?

Svaret på det spørsmålet mente Hussey var kunsten – som både er følelsesladet og intellektuelt stimulerende, og som går utover språklige og kulturelle grenser.  Og siden kunsten går inn i folks hjerter kom han med postulatet; Keep the collaboration genuine and both will profit.

E-boken ingen suksess i Norge
Det neste innlegget av Eirik Newth fokuserte på litteraturens situasjon på nettet.

Når vi nå står foran en snarlig løsning for nedlasting og lesing av bøker elektronisk i Norge, reflekterte Newth over hvor lite Kindle og iPads som var i bruk i Norge og hvor konservativ den norske forleggerbransjen har vært i utviklingen av en e-løsning for litteratur. Og mens 2010 var et vendepunkt for den internasjonale bokbransjen, med like mange solgte Kindle som iPad og en endring av Amazon.com fra “retailer” til “e-tailer”, har ikke denne utviklingen funnet sted i Norge.

De siste ukene har vi sett debatten om e-boken finne sted i mange aviser, og alt tyder på at ingen kommer til å kjøpe e-bok i Norge på mange år. Med forlagsbransjens manglende vilje til å utvikle systemer som gjør det enkelt og rimelig for kundene å kjøpe og lese e-bøker, er det vanskelig å se for seg at e-boken blir en økonomisk suksess eller noe reelt alternativ til papirboken.

Det virker som forlagsbransjen har vært motvillige til å lære noen grep av musikkbransjen, som først de siste årene har kommet på banen med fungerende systemer for musikkonsumentene.

Kulturkonservatisme
Anne-Britt Gran fulgte opp denne problemstillingen senere i programmet med statistikk basert på en undersøkelse gjort av Perduco Kultur, der Gran er daglig leder.

Undersøkelsen viste at nedlasting av musikk har gått ned etter at gode løsninger for streaming (les Spotify) har kommet på markedet. Av de spurte i undersøkelsen var det 46% som bruker streaming-tjenester, 51% som kjøper cd-er, 16% har betalt for å laste ned musikk og 17% laster ned gratis. Gran mente at statistikken viser tydelig at folk heller streamer enn å laste ned, men påpekte at undersøkelsen ikke sier noe om hvorvidt de som laster ned gratis gjør det ulovlig.

Samme undersøkelse ble gjort i forhold til bøker og her var tallene 73% som kjøper bøker, 15% som kjøper lydbøker, 2% som har betalt for å laste ned e-bøker og 4% som har lastet ned gratis.

Statistikken viste også forskjeller i aldersgrupper og kjønn når det gjaldt nedlasting og kjøp av fysisk produkt. Her var naturlignok unge mennesker under 30 større konsumenter av digitale produkter enn eldre konsumenter, og menn var noe mer aktive i internettbruken sin enn kvinner. Gran påpekte i forlengelsen av dette at den viktigste kjøpergruppen for bokbransjen er kvinner over 40, hvilket indikerer at bokbransjen tjener mest på å fortsette å publisere bøker på papir.

Konservative konsumenter
Stadige debatter i mediene tyder på at kulturfeltet er trege til å ta i bruk nye digitale plattformer.

I fjor skrev Cecilie Nissen en kronikk i Klassekampen om manglende museal og kulturell tilstedeværelse i sosiale medier i Norge til forskjell fra internasjonale. Det har nok bedret seg noe, men det kan virke som kulturlivet er fornøyd med de strukturene det kjenner til.

I bokbransjen innebærer det at bokhandelen, og infrastrukturen rundt distribusjon av bøker på papir, er komfortabel i forhold til å skulle utvikle plattformer på nett. Slik det ser ut nå er Bokskya et dødfødt prosjekt.

En av de viktigste grunnene til at kulturlivet sitter på gjerde er nok at primærgruppen av konsumenter (jeg ser for meg godt voksne mennesker med høy sosial kapital og utdannelse) ikke er de mest aktive brukerne av nye digitale plattformer. Min oppfatning er at kulturbransjen tenker at for å nå den målgruppen man allerede har, behøver man ikke gjøre så mye. Det holder å ha en nettside og en facebookside og twittre en gang i blant.

Fordelen med en utstrakt bruk av de sosiale mediene er at man kan få vite mer om hva konsumentene egentlig mener om det man gjør, man kan knytte nærere kontakt mellom institusjonen og konsumentene og man kan effektivt formidle den informasjonen som konsumentene ønsker seg.

Ringvirkningene av en vellykket samtale med konsumentene gjennom tilstedeværelse i forskjellige sosiale medier, kan være mange og positive.

Den viktigste jobben ingen kjenner til
For å gå tilbake til Patrick Hussey igjen. Han hevder at det både kulturen og kommersen ønsker seg er større publikum.

Hvis det er sant, så jobber ikke det norske kulturlivet veldig aktivt for å oppnå dette. Kanskje med unntak av Astrup Fearnley Museet som stadig utforsker nye digitale plattformer for å møte nye målgrupper og formidle informasjon og opplevelser til publikum på en ny måte.

Hussey mente i sitt foredrag at kunsten og den digitale kulturen har et symbiotisk forhold, blant annet fordi de sosiale mediene handler om å fortelle om gode (og dårlige) opplevelser og kulturindustrien handler om å servere følelsesmessige og intellektuelle opplevelser.

Med de sosiale mediene blir altså veien til å fortelle om kulturelle opplevelser kort, med potensielt mange “lyttere”, noe som igjen kan gi økt oppmerksomhet rundt en kulturinstitusjon og økt konsum av kulturelle opplevelser. Hvis institusjonen er flink til å følge med og delta i de samtalene som oppstår, kan man nå langt i å skape konsumerlojalitet og positive opplevelser rundt kulturelle produkter.

Derfor, konkluderte han; har du en ung fyr som jobber litt i selskapet ditt/ kulturinstitusjonen din, ansett ham på full tid for å jobbe med sosiale medier – den viktigste jobben i et selskap i dag er “community manager”, en jobb ingen kjenner til, men som har alt å si for din synlighet på nettet!