Nicholas Hlobos utstilling på samtidskunstmuseet tilbyr opplevelseskunst med et politisk korrekt fortegn. Publikum vil kunne nyte Hlobos myke, visuelt sanselige arbeider og plukke sine favoritter uten å behøve å bli konfrontert med noe som er for ubehagelig.
Et spill mellom skjult innhold og tilgjengelig form kjennetegner den unge sørafrikanske kunstneren Nicholas Hlobos (f.1975) første store utstilling i Skandinavia. Utstillingen Nicholas Hlobo: skulptur: installasjon: performance: tegning består av 36 verk som gjenspeiler utstillingens tittel i forhold til materialvalg. Den vises i første etasje på Museet for samtidskunst på Bankplassen i perioden 4.mars til 29.mai og er kuratert av Gavin Jantjes.
Identitet – problematikk og muligheter
Det er en balansegang mellom ulike identiteter, roller og forventninger som ligger til grunn for Hlobos arbeider. Han tilhører den generasjonen svarte sørafrikanere som har grepet de nye demokratiske mulighetene som har oppstått etter apartheids fall. Hlobo flyttet fra landsbygda til storbyen Johannesburg i 1994 for å studere maleri ved Wits Technikon her fikk han mulighet til å utforske og leve ut sin identitet som homofil.
Kunstnerens signaturmaterialer er sort gummi fra slangene på innsiden av brukte bildekk, og fargerike silkebånd. I tillegg kommer blonder, lær, lateks, silikon og ulike andre materialer han har funnet. Med disse bestanddelene komponeres skulpturer og installasjoner i varierende størrelser ved å sy dem sammen. Han investerer de ulike materialene med symbolsk betydning ved hjelp av en assosiativ logikk. Gummien kobles til hjulet og tanken om fremskritt – å bevege seg fremover. Paradoksalt nok vil nye dekk produseres uten slike gummislanger, og de blir stadig vanskeligere for kunstneren å få tak i. Samtidig assosieres gummien til kinky seksualitet, fetisjisme, sexleketøy, S/M, og kondomer. Han anser gummien som et “maskulint” materiale som kontrasteres med de “feminine” silkebåndene i ulike farger og knytter kunstneren til undertøy og moteverdenen.
Silkebånd, gjemsel og gummi
Silkebåndene dominerer i den store installasjonen Ndize (2010), som ble vist på Liverpoolbiennalen i 2010. Publikum inviteres til å utforske en 44 kilometer lang labyrint bestående av silkebånd. Det er klippet inn en sti i denne løse kuben av regnbuefargede silkebånd, men det er mulig å entre installasjonen fra alle sider. Utenfor labyrinten står en figur i et kostyme som fremkaller S/M-assosiasjoner, demonstrativt fremoverbød med spredte ben lent mot en av søylene i salen. Skikkelsen skal representere den som ”teller” i leken gjemsel.
På innsiden av installasjonen dempes fargene og lydene fra utsiden. I en lysning møter man to forvridde mannekengskikkelser, begge har hvite fjes og barokke kjoler av sort gummi. Den ene skotter opp mot en lysspot. Hos den andre kveiler det seg medusa-aktige utvekster ut fra bakhodet. Den schizofrene kombinasjonen av lekenhet og mareritt som oppstår, følger en videre i utstillingen.
Rundt Ndize er det plassert en rekke skupturer, som Ubomvu (2004-07). Disse enkeltverkene, i størrelse fra en halv meter i diameter opp til kroppshøyde, er plassert liggende eller stående rett på gulvet. Fellesnevneren her er slyngende linjer og myke organiske former som gjenkaller kroppslige innvoller, som tarmer, magesekk, navlestreng eller livmor. Gummimaterialet har en læraktig kvalitet og minner om kjøtt eller hud, og tilbyr i sin seighet en motstand mot å anta de formene kunstneren ønsker. Søm er Hlobos fremste konstruksjonsprinsipp, noe bruken av de kontrasterende fargeglade silkebåndene som tråd understreker. Synligheten av arbeidsprosessen i verkene virker tiltalende, spor etter en kunstner som har klippet opp, gjennomboret og sydd sammen igjen. Det ligger samtidig en tvangsmessighet i å utføre den samme mekaniske handlingen igjen og igjen, sting for sting, og i å tvinge uvillige biter sammen.
Foldene og buktningene i de skulpturelle verkene er også overført i Hlobos verk på papir og lerret. Organiske linjer skjæres ut med kniv, før kunstneren syr sammen bildene. Overflatene punkteres, gjennomhulles og tilføres utposninger. I verket Phulaphulani (2008) har også et par Ipod øretelefoner sneket seg inn blant silketrådene.
Åpningsperformance
Presentasjonen av kostymer Hlobo har laget og brukt til tidligere performancer er en del av utstillingen. På åpningskvelden var studenter fra NISS iført kostymene og leid inn for å mingle med publikum. Noen av studentene tilførte sitt kostyme en reell tilstedeværelse. Andre virket som om de vekslet mellom å være i og utenfor karakter. Noen virket bare pinlig berørte. Andre klarte kunststykket å ”forsvinne” i mengden, iført g-streng truse i skinn festet til en tarm med en morkakelignende pose i enden. Helhetsinntrykket ble derfor mer som en halvhjertet moteoppvisning fremfor et performativt uttrykk.
I tidligere utstillinger har Hlobo sirklet rundt prokreasjon på ulike måter. Navnet på hans første første utstilling var Izele (2006), som betyr fødsel, og den neste Kwatsityw’iziko (2008) ”crossing the heart”, en metafor for seksualakten. I installasjonen Umtshotsho (2008/9 ) spoler kunstneren tilbake til øyeblikket rett før den seksuelle debuten, representert ved organiserte ungdomsfester. Dette var tidligere en overgangsrite for Xhosaene, folkegruppen Hlobo kommer fra, men det er mindre utbredt i dag. Hlobo selv deltok aldri på slike fester, men dette hindret ham ikke fra å fantasere om dem.
Et rosa overlys bader installasjonen i en nyanse som minner om nattlige aktiviteter generelt og red-light districts spesielt. Kunstneren presenterer oss for et tablå med åtte forstørrede figurer som kalles Izihunzi, noe som kan oversettes til ”skygger”. Disse gåtefulle agentene kan minne om blekkspruter eller skrømt. Noen står oppreist i rommet, mens andre svever fra taket. En av skikkelsene sitter i en polstret sofa som gjenkaller Victoriatiden. En annen er plassert ved siden av verket Kubomvu (2008), en lampe som skal representere fare. De korpulente formene i gummi er tvetydige, de antyder kroppslige former uten lemmer, som samtidig er tildekket. Noen er tilsynelatende hodeløse, andre er mer kjønnet, med innsvingede midjer og slør. Det kan virke som om kunstneren forsøker å hentyde til fortiden, til det dunkle i ritualer og skikker man ikke lenger praktiserer, men har vage forestillinger om. Dagens Xhosa-ungdommer utfører like gjerne sin ”Umtshotsho” på nattklubber og barer, som i regi av de voksne. Det er likevel lite som fremkaller assosiasjoner til ungdommelig hedonisme og flørt i disse tause totemene.
Tildekking og avsløring
Det er opp til betrakteren å forestille seg dramatikken og driftene som skjules under Hlobos gummidraperier, enten det er snakk om seksualitet eller samfunnsforhold. Gjennom utstillingen ønsker museet og kunstneren å belyse de positive mulighetene som mangfoldet medfører, men mangfold er i seg selv ikke uproblematisk. Gnisninger og konflikt oppstår raskt når tradisjonelt patriarkalske kulturer møter nye krav om selvrealisering og individuelle valg på tvers av aksepterte normer.
Flere av Hlobos arbeider kjennetegnes også av ”bagasje”, i form av sekker eller utposninger, som i Ndiyafuna (2006). Vekselvirkningen mellom det å avdekke biter av informasjon, og samtidig holde noe tilbake, går igjen. Dette gjelder også språket. Kunstneren har valgt å ikke oversette titlene på verkene sine, men beholde morsmålet isiXhoxa, som er fullt av tvetydigheter. Phulapulani kan for eksempel bety ”lytting” på engelsk, men også ”å bryte”, som i å bryte ned og plukke det man vil ha. Og slik vil nok publikum også reagere. Barnefamiliene på søndagstur vil få en regnbueskog å leke i, de som er interessert i kunsthåndverk og kostymedesign vil få sitt. Den sammensatte sørafrikanske virkeligheten er derimot tonet ned, og vil derfor forbli dunkel for de fleste. Resultatet blir passe globalt, passe vakkert og passe perverst.