Animal Magnetism 2 – intim på Galleri Maria Veie var en hysterisk morsom lek med karikerte kjønnroller tatt ned til to basale elementer: verpesyke og maktsyke.
Henriette Pedersen: Animal Magnitism 2 - intim, Galleri Maria Veie (foto: André Gali)
Galleri Maria Veie var denne helgen skueplassen for Animal Magnetism 2 – intim, andre del av en performancetrilogi som startet med Animal Magnetism 1 og fant sted første gang i februar ifjor. Denne performanceserien, som er koreografert av Henriette Pedersen, problematiserer hysteri som kvinnesykdom gjennom 5000 år. Første del av trilogien tok for seg hysteriske kvinner som ble stilt ut for borgerskapet på mentalsykehuset Salpêtriére i Frankrike på slutten av 1800-tallet.
Helgens oppfølger gikk inn til det basale i dyrisk tiltrekningskraft. Med utgangspunkt i “den dyriske kvinnen” roterte performancen rundt idéer om hunndyrets biologiske behov for å få eggene befruktet og føde barn, kvinnens fryktinngytende seksualitet, penismisunnelse og hanndyrets psykologiske behov for makt.
Komisk om kjønn
Med publikum plassert langsmed galleriveggene kom to kvinner kledd i tettsittende bodyer ut i rommet. Den ene var kledd i svart, hadde på seg en hvit bowlerhatt og en strap-on dildo. Den andre hadde en gullfarvet body med forkle, cowboystøvler med høye hæler og et hønseegg i munnen.
I en forstand kan den første kvinnen ses som en tvetydig representasjon av maskulin makt, enten som en kvinnelig skuespiller som skal forstås som mann, eller er en kvinne som imiterer en mann. Den andre kan ses som en representasjon kvinnelig biologi. Men det er også fullt mulig å forstå de to som deler av den samme kvinnen – som biologi mot psykologi, det kroppslige mot det åndelige, det dyriske mot det (tilsynelatende) rasjonelle, eller rett og slett femininitet mot maskulinitet.
Langs kanten av gulvet i den hvite kuben lå det en rand av hønseegg og som et slags samlende punkt eller scene var det plassert noen høyballer i midten av rommet. I løpet av forestillingen ble de fleste eggene knust og høyet ble delvis kastet omkring.
Det er vanskelig å kategorisere performancen som noe annet enn en hysterisk morsom og uhemmet lek med karikerte kjønnsroller. I løpet av en intens halvtime er vi vitne til forsøksvise maktdemonstrasjoner, symbolske handlinger med egg og eggknusing, dans og drakamp. På mange måter en komisk dødsdans mellom verpesyk femininitet og maktsyk maskulinitet.
Kroppslig avfall
Eggeknusingen har også noe deilig abjekt over seg; de utflytende, gule plommene og de knuste eggeskallene. Julie Kristeva definerer det abjekte som frastøtende objekter, forestillinger eller bilder som minner oss om forråtnelse og død. Eggeplommene kan dermed fungere som metaforer for menstruasjon og abort. Det fremstår som en slags kvinnelig variant av Paul McCarthys fråtsing i ketchup, sennep og majones – metaforer for blod, avføring og sperm – når “mannen” går seierssgang gjennom galleriet og knuser eggene med føttene.
Den samme abjekte feelingen kommer til uttrykk i en Coca-Cola flaske som bruser over og spruter utover gulvet (ejakulerer) og en herlig seanse hvor “mannen” smører seg inn med pisket krem fra boks.
Kroppslig avfall, seksualitet og befruktning synes å være kjernen i forestillingen som beveger seg smidig mellom dans, karikert teater og handlingsbasert performance. Animal Magnetism kan dermed knyttes til det Michael Bakhtin kalte grotesk realisme, hvor en grunnleggende ambivalent humor som kretser rundt mat, drikke, avføring og sex er koblet til både fødsel og fornyelse, død og forfall.
Kanskje til syvende og sist Animal Magnetism handler om den evige dansen mellom det rasjonelle (gjerne knyttet til mannen) og det irrasjonelle (som gjerne er knyttet til kvinnen), hvor, om jeg ikke har misforstått forestillingen fullstendig, det irrasjonelle – hysterien – går av med seieren.
Henriette Pedersen: Animal Magnitism 2 – intim, Galleri Maria Veie, lørdag 16.januar 2010.
Alle foto: André Gali