I en tid da individualismen er blitt masseprodukt har individet mistet sin tiltrekkende kraft på kunstneren. Samtidig settes færre fysiske spor for ettertiden.
Galleriet LNM (Landsforeningen norske malere) åpnet 14.01 en portrettutstilling som ønsker å debattere portrettkunst i vår tid. De er ikke alene om å etterlyse mer portrettkunst.
Kunsthistoriker og konservator ved Oslo Museum, avdeling Bymuseet, Jorunn Sanstøl, etterlyste i Aftenposten 16.06.09 et portrettmuseum tilsvarende National Portrait Gallery i London. Hun argumenterer med at portrettkunsten har ”både en viktig verdi som kunst og som historisk dokumentasjon.”
Også kulturhistoriker Janike Ugelstad vil ha et nasjonalt portrettgalleri, og uttrykker til NRK den 14,09.08: – Det er en fin måte å spikre norsk historie på. Vi får satt historien på plass, og vi får møte mennesker som har vært viktige og betydningsfulle i det norske samfunnet.
Historisk spennende
Historisk kan portretter være svært spennende. Da ble individer som sto ut fra massen portrettert. Diktere, konger, komponister, filosofer, fikk heltestatus på grunn av noe de har gjort eller skapt over tid, det være seg intellektuelt, humanitært eller kunstnerisk arbeide. Et mål med portrettet var ikke bare avbildningen, men også å skape et symbol.
Et eksempel kan være J. H. W. Tischbeins portrett «Goethe in der Campagna». Kunstneren forsøker å fange et helhetlig bilde av Goethe. Ruinene han sitter på er en referanse til antikken, som den nyklassiske dikter satte høyt. Relieffet viser Orestes og Pylades foran Iphigenie og henviser til et drama som Goethe jobbet med.
I mange tilfeller kan også fotografiet skape den samme mytiske kraften, et eksempel kan være Alberto Korda’s portett av Che Guvara. For å parafrasere Trygve Bratteli, disse kunstnere forsto sin samtid og lagde bilder folk trodde på. I de beste tilfeller har de vært med på å definere sin samtid og sin nasjon, og portrettet blitt et slik symbol.
Portrettere samtiden…
Det klassiske portrettet kan derfor være utmerket til å fortelle om historien. Men hva kan det fortelle om samtiden?
Et moment vi må forholde oss til er en annen type helter. Heltene idag er oftere idrettsutøvere, popstjerner og filmskuespillere. Disse er ofte helter i kraft av noe de gjør. Ole Einar Bjørndalen er en helt idag fordi han går fort på ski. Vi kan delta i hans bragd gjennom tv eller interaktive medier. Hjallis var også i sin tid også en slik helt, men ettersom egenskapen blir borte blir heltestatusen også borte.
Dette skiller dem fra Goethe eller Ibsen som i hovedsak var helter i kraft av noe de hadde utført, og det faktum at ingen, eller svært få, var tilstede idét de gjorde det.
Et noe annet eksempel er popmusikeren. For noen ganger er popmusikeren viktig i kraft av sitt kreative arbeid, men allikevel blir symbolet på dette arbeidet ofte selve forestillingen.
Historisk hadde man også denne type utfordringer med musikere som Niccolo Pagannini, som var kjent på grunn av sitt virtuose spill. I Romantikken så man imidlertid ofte det virtuose som noe åndelig, noe som igjen kommer frem i Eugene Delacroix portrett av Pagannini. Musikeren er nesten blitt en ånd som er helt oppslukt i sitt spill. Det er besjelingen av Paganinni som fengslet samtiden.
Idag setter vi mindre pris på denne mystikken, det mest naturlige blir derfor å skape bilder av idrettsutøveren og popstjernen idet de utfører sin kunst. Fotografiet av da Odvar Brå brakk staven sier mye mer enn et portrett av Oddvar Brå. Samtiden vil ikke tro at et maleri reflekterer virkeligheten.
Individualismen er blitt konsumvare
Vanskeligheten med å skape symbolet som vi kan tro på kan altså til en viss grad forklare hvorfor portrettet ikke lenger har den samme tiltrekningskraft. Men vi tror det er en annen underliggende grunn som vel så viktig.
For på mange måter lever nemlig portrettet i beste velgående. Man legger ut portretter på facebook og på blogger som Smuglesning og Oslo Nights, avisene skriver portretter og legger ut om personlighet. Det personlige skal ut og frem. Nå kan alle ha et portrett, men den portretterte er ikke lenger den som står ut fra sin tid.
Dette speiler noe positivt, at individualismen står sterkt og tyranni og despotisme står svakt. Men satt på spissen kan man si at individualismen er blitt masseprodusert. Således er ikke historien om individet mer interessant enn en topp fra Zara.
Den siste store.
På en måte kan man påstå at Andy Warhol var den siste virkelig store portrettmaleren. De ikoniske portrettene som Elvis og Marilyn Monroe er fra 60 tallet, en tid da USA fremdeles hadde en massebevegelse. Bare tenk på borgerrettsbevegelse, 68-generasjonen, hippietid og en president Johnson som gikk på valg på ”The great society”.
Samtidig begynner maleriet å miste sin posisjon som kunstverk. Nye medier kommer til. Warhol selv benytter fotografier som utgangspunkt for masseproduserte silketrykk.
På sett og vis kan man si at Warhol legger ned penselen idet individualismen går fra å være samfunnets understrømning til å være hovedstrømning. Eksemplifisert med Margaret Thatchers kjente sitat ”There is no such things as a society, There are individual men and women”.
Bilder av mennesker
Siden da er Julian Opie en portrettmaler som har gjort det bra internasjonalt. Han tar Warhols prosjekt enda lenger bort fra det individuelle portrett. Formalistisk går han i retning av grafisk design. Han er kjent for bilder av Blur og Kate Moss, men det er ikke det individuelle det er fokus på i disse bildene. Snarere er det det allmenne.
Dette trekket ser vi også hos to norske portrettører som gjør det godt idag. Fotografene Mette Tronvoll og Anne Senstad. I Anne Senstad s ”portrettbok” The Norwegians er mennesker avbildet fordi de er Nordmenn, og fordi kunstneren finner et eller annet estetisk tilfredsstillende ved deres utseende. Vi snakket ikke lenger om portretter av store individer, men heller bilder av mennesker som symboliserer det allmenne.
Bilder folk tror på
Imidlertid ligger det et paradoks her. For på samme tid som fotografiet på mange måter er det som kan sies best å fange vår tid, er det også fotografiet som er alment. Vi forbruker fotografier som om det skulle være, – uvesentlig, noe som kan kastes før det sees på.
Portrettmaleriet burde derfor ha en åpning. Som det som går ut av 24 timers samfunnet, trekker frem det særegne i vår tid, og lager noe som kun eksister i ett eksemplar. Et ikon. Men da må man igjen hente frem Brattlies mantra: Forstå sin samtid, og lage bilder som folk tror på.