Tromsø: Det overnaturlige og grusomme har alltid inspirert kunstnere. I utstillingen “Sort Romantikk”er uhygge og angst blandet med erotikk og følsom dekadanse.
Félicien Rops, “Offeret”,
I denne utstillingen har Nordnorsk Kunstmuseum samlet noen av kunsthistoriens uhyggeligste verk fra ulike europeiske og norske kunstnere. På elegant vis henger kunstverkene på sortmalte vegger, eller presenteres i små glassmontre. Tekster i røde gotiske bokstaver pryder veggene og ledsager publikum gjennom de ulike kunstperiodenes tematiske fokus. Fra 1700-tallets mørke gotikk frem til samtidens forfølging av samme tematikk.
Nordnorsk Kunstmuseum viser en utmerket evne til å knytte eldre kunsthistoriske verk med nyere samtidskunst. På kryss og tvers skaper nyere og eldre verk meningsfulle referanser til hverandre uten at det virker rotete eller forstyrrer utstillingens til dels kronologiske presentasjon. Som i første del av utstillingen der belgiske Félicien Rops og norske Bjørn Båsens visjoner om satanistiske ritualer er samlet i museets første etasje.
Erotisk satanisme
Félicien Rops (1833-1898) enorme falloser, små demoniske vesener og hodeskaller er ingredienser i motiver av satanistiske ritualer. I følge Peter Jacksons essay om den sorte messen som er å lese i utstillingskatalogen, fantes det på Rops tid en livlig interesse for det okkulte. I Rops intense grafiske scener fokuseres det på skjønne kvinner fremstilt som hekser og djeveldyrkere. I ”Offeret” (1882) fra serien ”Les Sataniques” (1882) ligger en ekstatisk naken kvinne på et firkantet steinalter med en slangelignende fallos trengende inn mellom lårene. En høyreist djevel svevende over henne med nattens måne som glorie og to bevingede vesener i bakgrunn. Liggende på rygg over alteret blir kvinnens seksuell omgang med mørke makter en forening av sex og død.
Når man entrer rommet der Bjørn Båsens (f. 1981) installasjon er plassert står en ovenfor en kultgjenstand for rituelle tilbedelser sprunget ut av kunstneres fantasi. ”En dekadent satanists alter” (2009) er et 2,5 meter høyt alter med altertavle og et slags sidealter er dekket av bladkobber og fremstår som et gammel klenodium. Beina ligner hover og sidene er dekorert med snirklede rokokkolignende ornamenter og to horn er synlige på toppen. På gulvet ligger en brukket pillar fra sidealteret. De tre panelene som smykker altertavlene har motiver malt i blåfarger og viser en snødekket bevinget figur, et frossent kors liggende opp ned og et grottelignende hull omringet av spisse istapper.
Bjørn Båsen, “”En dekadent satanists alter”
Symbolikken av is, kulde og snø kan gi assosiasjoner til eldre tiders oppfattning av at verdens ende, Ultima Thule, og porten til helvete skulle befinne seg i Nord Norge. Nærmere bestemt et hull i jorda et sted på Varangerhalvøya i Finnmark som smådjevler og demoner kom opp fra i mørketiden. Hekser ble beskyldt for samkvem med djevelen og for å samarbeide med Satan for å utøve ondskap på andre mennesker. Når mennesker tror på det overnaturlige kan det føre til forferdelige handlinger, og heksejakten på 1600-tallet var brutal i Finnmark. Der de fleste hekseprosesser i Norge fant sted.
Virkelighetens grusomheter
I andre etasje fortsetter grusomheten. Her er Francisco Goya (1746-1828) sterkt representert med 14 grafiske verk utført mellom 1799 og 1810-tallet. Grufulle bilder av avrevet hoder, armer og ben fra menn hengende fra trærne foran smilende soldater. I ”Heller ikke denne gang” (1863) får vi direkte kontakt med menneskers bestialiteter mot hverandre. Hentet fra virkelighetens rå og brutale sider tydeliggjør Goya de destruktive kreftene i Napoleonskrigens herjinger med tortur og drap.
Den spanske kunstnerens sans for det overnaturlige gjør han til en markant kunstner i overgangen fra opplysningstidens rasjonalisme til romantikkens visjonære kunst. I hans serie ”Los Caprichos” møter vi fantasifulle skildringer der uhyggen tar en mer uskyldigere og underholdende form. Slik som i ”Se der kommer busemannen” (1799) der to forskrekkede barn søker trygghet hos sin mor i sin redsel for å bli fanget av busemannen konkretisert som en voksen person hyllet inn i et drapert laken.
Jomfrukjøtt
Theodor Kittelsen, ”Vastroldet som levde af bare Jomfrukjød”
Fornemmelsen for det uhyggelige og det groteske finner vi igjen hos de to symbolistene Max Klinger og Theodor Kittelsen i ett av de neste rommene. I deres makabre motiver portretteres monster og andre fantastiske figurer. Av Theodor Kittelsens (1857-1914) mange besjelinger av naturen inneholder utstillingen det lille gullinnrammede maleriet ”Vastroldet som levde af bare Jomfrukjød” fra 1881. Inspirert fra norske eventyr og overtroiske sagn har Kittelsen forestilt seg sjøtrollet reisende opp av vannet ikledd dryppende grønn tang med en gigantisk kjeft som viser frem sine perlerader av sylskarpe tenner. Et skremmende syn.
Som Goya veksler også Kittelsen og Klinger mellom fantasi og virkelighet. Hos dem kan man imidlertid ikke skylde på sine medmennesker for den jordiske lidelse. I et av deres felles temaer behandles svartedauden som herjet på 1300-tallet. Den store epidemien førte til at over halvparten av Europas befolkning døde av byllepest. I Max Klingers (1857-1920) streketsninger og kobberstikk kommer pesten inn på sykehussalen i form av sorte kråker farende inn gjennom åpne vinduer. I loftværelset til fattigfolket venter dødens knoklete skikkelse i skyggene. I Theodor Kittelsen motiver derimot er døden skravert frem av penn og blyant antydet som rotter og skjeletter ute på folketomme bygda.
Truende skog
Christer Karlstad “Land of Gloom”
I kunsten er det farefulle forholdet mellom mennesket og naturen gjerne plassert i skogen. Christer Karlstads (f.1974) maleri ”Land of Gloom” inneholder en snikende uro ved synet av en ung mann kledd i brun bukse og dressjakke stående i skogen med fire jakthunder. Hundene er i desperat opphisselse over noe vi ikke ser. Det er noe de oppfatter som kommer fra alle kanter, men mannen er helt passiv. Fanget i hundegneldringen ser han bakover skulderen sin. Ansiktet uttrykksløs. I en tilstand av stille apati har hundenes bånd viklet seg rundt bena hans. I ett av de høye og smale grantrærne står en rød, hvit og sort hakkespett opp ned. Kontrasten mellom mannens ro og hundenes angst formidler et tomt øyeblikk. Et vakum.
Som fremstilt i ”Land of Gloom” frykter vi for det vi ikke kan forklare, det vi ikke kan se. Det skaper en følelse av ikke å ha oversikten eller av å være fanget i noe som en ikke vet hva er, og det er skremmende. Slik har overtro, eventyr, litteratur og kunst dannet hårreisende monstre, iscenesatt tabuer og forårsaket tanker om smerte eller intens fare. Hvorfor er slike uhyggelige grusomheter så fascinerende? Fantasien har erobret populærkulturen. Men det er ikke alltid for å underholde at kunstnere fremkaller frydefulle grøss hos publikum. Å gi ondskap en fysisk tilstedeværelse i verden er også en kritikk av livets skyggesider. I ”Sort Romantikk” er det derimot lov å la seg forføre av fantasi og estetiske bilder av den romantiske uhyggen.
Utstillingen er å se hos Nordnorsk Kunstmuseum frem til 10. januar 2010.
Foto: Monica Svorstøl og NNKM
Billedtekst: 1, Félicien Rops, “Offeret”, 2: Bjørn Båsen, “”En dekadent satanists alter”, 3: Theodor Kittelsen, ”Vastroldet som levde af bare Jomfrukjød”, 4: Christer Karlstad “Land of Gloom”