Oslo: Nate Lowmann leverer en kritikk av det amerikanske samfunnet utført med en enkel og røff estetikk. I “The Natriot Act” på Astrup Fearnley Museet tar han opp temaer som våpenideologi og smilefjes.
Nate Lowman på Astrup Fearnley museet i Oslo (Foto: Tom Henning Bratlie)
Nate Lowman er det nye stjerneskuddet på New Yorks kunsthimmel. Med elementer som smilefjes, kulehull og oljerigger har han i høst inntatt Astrup Fearnley Museet. En kritisk og til tider spørrende holdning ovenfor sider ved den amerikanske kulturen er påtagelig.
The Natriot Act
Lowman legger med utstillingen “The Natriot Act” frem sine betraktninger rundt den amerikanske kulturen og samfunnet. Utstillingen preges av narrasjon og historiefortelling. Fragmenter settes i nye sammenhenger, forteller ulike historier og oppfordrer også til ettertanke og spørsmål. Tittelen på utstillingen spiller på The Patriot Act, en lov vedtatt i kjølvannet av 11. september 2001 og som tillater utstrakt bruk av overvåking og anholdelse av terrormistenkte uten rettsak. Tittelen fungerer som en personlig kommentar med særlig henblikk på amerikansk politikk, samtidig som den peker på kunstnerens gest, der han tar i bruk typiske elementer fra det amerikanske samfunnet i sine arbeider.
En form for appropriasjon er dermed gjennomgående i Nate Lowmans arbeider. Det velkjente smilefjeset som så mange av oss bruker daglig tas inn i kunsten og gjøres til tema i “Happy Endings”. Verket er en form for collage, det er sammensatt av flere tegninger etter klyngeprinsippet, malerier og bilder av diverse smilefjes. 
“Happy Endings” er betegnende for den ekstreme bruken mange har av smilefjes. Vi bruker det i e-poster, sms`er og så videre, som for hele tiden å forsikre omverdenen om at vi er lykkelige. Lowman derimot mener at denne fikseringen – å hele tiden fortelle alle hvor glad man er – er lite troverdig og på grensen til det psykotiske. Utgangspunktet for dette prosjektet var et brev fra O.J.Simpson til fansen, hvor han hadde signert med et smilefjes i stedet for en O. Denne signaturen har også Lowman med i utstillingen, i “Peace Love O.J.”.
Olje, såpeopera og kulehull
Flere av arbeidene fungerer også som klare referanser til andre kunstnere. Et eksempel er “Oil Rigs”. Fotografiene i denne serien antar en estetikk ikke ulik den man ser i cowboy-bildene til den amerikanske kunstneren Richard Prince. Lowman har her avfotografert bilder han har funnet av oljerigger og deretter blåst dem opp i stor skala slik at de blir kornete og pikselerte. 
Foruten å fungere som en hyllest til Prince, så refererer verkene til amerikansk såpeopera-kultur. Fotografiene i serien er oppkalt etter hoved-personene i den amerikanske såpeoperaen Dynastiet. Samtidig henviser “Oil Rigs” også til oljeventyrets bitre bismak, med krigføring som stadig bedrives på grunn av en stadig kamp om energikilder.
Den voldelige siden av amerikansk kultur kommer også til uttrykk i “Escalade”. Dette er et maleri og en direkte kopi av en type magneter man kan sette på bilen sin, som ser ut som et kulehull. For mange amerikanere er dette noe som er kult og status å ha på bilen sin. For andre blir dette kanskje på grensen til patetisk, der det peker på den grunnlovsfestede retten til å beskytte seg i USA og deres våpenideologi. I dette verket kan man for øvrig, i likhet med “Oil Rigs” se referanser til popkunsten. “Escalade” har en estetikk som minner om Andy Warhols silketrykk, til tross for at det er malt.
Ung og rastløs
Utstillingen preges i sin helhet av en forholdsvis enkel og tidvis røff estetikk. Maleriene av kulehullene holdes i sort og hvitt, smilefjesene er tegnet og malt på papir og pappkartong. Fotokopier er mye anvendt, både i “Oil Rigs” og i for eksempel “The Young and the Restless”. Dette er i likhet med “Happy Endings” en form for collage av kopier av avisutklipp. Fordi dette er kopier av avisutklipp, som i utgangspunktet ikke har den beste bildekvaliteten, så fremstår de nå som desto mer uklare og røffe i uttrykket. “The Young and the Restless” tar utgangspunkt i mediepersonligheter som alle ble kjent i ung alder. Her finner man blant andre Lynndie England, dømt for tortur av fanger i Abu Ghraib-fengselet, plassert ved siden av soldaten Jessica Lynch som ble offer for amerikansk propaganda.
Det er likevel ikke nødvendigvis utelukkende politisk kunst det er snakk om her, men gjennom velkjente tegn, fortellinger og mediepersonligheter stilles det kritiske spørsmål. Det er i det hele tatt en ganske kompleks utstilling, med mange ulike elementer og fortellinger. Virkelige hendelser og fragmenter fra media plasseres sammen med kunsthistoriske referanser. Det hele bindes sammen av en felles estetikk og en underliggende kritisk holdning til sider ved den amerikanske kulturen og samfunnet.
Nate Lowman: “The Natriot Act” på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, står til 3. januar 2010.
Bilder:
Nate Lowman: Escalade
Nate Lowman: Happy Endings
Nate Lowman: Oil Rigs
Nate Lowman: The Young and Restless