Kunsten vil være lett å angripe inntil sektoren oser av selvtillit. For selvtillit skaper tillit, entusiasme og definisjonsmakt.
For to år siden skrev Erlend Hammer i en kritikk på nettstedet Kunstkritikk.no (14.06.07) at det idag utdannes omtrent like mange psykologer som kunstnere i Norge. Men kunstnerne har, til forskjell fra psykologene, ikke klart å synliggjøre hvorfor fagfeltet deres er nødvendig for samfunnet. Konsekvensen er at kunsten har en marginal posisjon. Han mener psykologien i motsetning til kunsten har inntatt en rolle som premissleverandører i den offentlige debatten. Dette skyldes at det finnes et begjær etter psykologi i samfunnet som psykologien selv har manet frem.
Kunsten derimot har endt opp med å utdefinere seg selv. I følge Hammer argumenterer kunstverdenen for «at begjæret burde finne sted, og man begrunner det med at dersom begjæret ikke finner sted, vel, da blir det kjipt for de ubegjærte.» Konklusjonen hans er at «(i)ngen blir kåte av å høre på slikt. I stedet må vi vel heller lære av psykologien og innta en rolle preget av selvhøytidelighet, overdreven selvsikkerhet og arroganse.»
I sommer har vi som ifjor vært vitne til kunstens manglende evne til å kommunisere et positivt budskap i den offentlige debatt. Debatten i hovedstadsavisene har dreiet seg om kunst og økonomi. Posisjonene er opplagte og det er de samme menneskene som fremmer de samme argumentene. Mens FRP angriper kunstnere for å ha sugerør i statskassen (et begrep det virkelig har gått inflasjon i) slår kunstnerne tilbake med argumenter som tyder på at de frykter for kunstens eksistens hvis statsstøtten skulle kuttes. Argumentasjonen minner litt om en person som sier: Hvis ikke du hjelper meg går jeg til grunne.
Denne manglende tro på egen selvoppholdelseskraft synliggjøres også i en voldsom ydmykhet. Når Trond Giske på onsdag la frem kulturløftet del II så man hele sektorens jubel. Fra kulturfeltet stilles det ikke et kritisk spørsmål til regjeringens politikk. Ser ingen problematiske sider ved denne politikken eller er det et utslag av at man ikke fult å helt tror på egen sak? Kan det være en sammenheng mellom den ensidige bejublingen av regjeringens kulturpolitikk og frykten for hva
som vil skje under en FRP-regjering? For oss er det en en gåte at kunstnere ser seg tjent med en museumsreform som prøver å slå sammen kunstmuseer med naturhistoriske og kulturhistoriske museer. Men her holder kunstnerinstitusjonene kjeft. At man ikke finner kritiske bemerkninger til regjeringens politikk tilsier at sektoren har dårlig selvtillit. Problemet er at ingen har tillit til en person som ikke har tillit til seg selv.
Men kunsten har ikke grunn til å ha dårlig selvtillit? Hvis vi ser på hva som har skjedd de siste årene på kunstscenen er det tvert imot grunn til å ose av selvtillit. Oslos posisjon som kunstby har styrket seg de siste ti årene. Det samme har Bergen. Trondheim og Kristiansand følger etter.
Astrup Fearnley Museet har etablert seg som en premissleverandør på den internasjonale kunstscenen. Bergen Kunsthall etablerer seg som en viktig kunstinstitusjon i Skandinavia og Momentum regnes som den viktigste kunstbiennalen i Norden. Og selv om vi tidligere har kritisert OCA for manglende åpenhet, må de likevel berømmes for å heve norsk kunsts status internasjonalt.
Samtidig blomstrer markedet. I Oslo har gallerier som Standard og Lautom etablert seg med et marked også utenfor Norge. GAD ble opprettet i 2006 og i år har Galleri Maria Veie gjort seg bemerket. I Trondheim har galleri 7011 og Babel etablert seg på kort tid.
Flere går på kunståpninger og utstillinger og flere samlere har kommet til, noe som skaper en bærekraft for gallerier som gjør at flere kunstnere kan leve av den kunsten de produserer. Det er naturlig å se dette i sammenheng med at teatrene melder rekordbesøk samtidig som teaterscenen i Oslo vokser drastisk med tilskudd som Edderkoppen og Folketeateret. Betalingsvilligheten for kultur vokser noe som på at kunst og kultur oppleves om viktig.
I bunnen av denne interessen finner man naturlig nok kunstnerne. Det er de som skaper de opplevelsene som publikum og samlere nyter og lar seg forarge av. Og blant norske kunstnere er det mye kreativitet, energi og høy kvalitet. Sammen med galleristene videreformidles dette til markedet. Fellestrekket for hele kjeden er lidenskap og entusiasme for det man arbeider med. En følelse av at det er viktig. Det er nettopp denne lidenskap og entusiasme kulturverden bør formidle til det norske folk neste gang det kommer et angrep. Kanskje lidenskapen smitter.
Det handler i bunn og grunn om å skape det behovet som psykologien har skapt i samfunnet. Da må man ha selvtillit. Inneforstått ligger det i fagfeltets makt å definere sin fremtid. Kulturen bør ikke gi makten til politikerne.