Utstillingen ”Ask the Dust” på Stenersen-museet med verk av Bjørn Opsahl fremviser dyp nostalgi for deler av den amerikanske drømmen.
Tittelen på utstillingen er hentet fra en bok av John Fante fra 1939 med samme navn, og peker på underliggende og tvetydige temaer som tomhet, det uklare og det vakre. I denne utstillingen fungerer støv som et sammenbindende element gjennom hele utstillingen. Motivene omfatter blant annet gamle, forlatte og støvete interiører, en uttørket og støvete ørken eller folketomme, støvete gater. Det er støv overalt…
Støv er gjerne tegn på at noe er gammelt og forlatt, samtidig som det gis inntrykk av noe forgjengelig. Dermed blir det naturlig å tenke seg at støvet har lagt seg fordi menneskene har forlatt premissene; ingen av motivene avbilder mennesker, til tross for at dette er omgivelser hvor mennesker normalt befinner seg. Man får inntrykk av at det ikke kommer noen med det første heller. Det er som om tiden har stått stille i flere av bildene som vises, kanskje fordi det ikke har vært noen der på evigheter? Den støvete, folketomme gaten i ”FFT7”, med tilsynelatende folketomme butikker i slitne bygninger kan minne kulissene i en klassisk westernfilm, alternativt det bildet mange sitter med av den amerikanske midtvesten på femti- og sekstitallet. 
Støv og tomhet brukes for å fremme en nostalgisk følelse, som er påtrengende blant annet i ”Red and runny” og ”It tasted pretty much like coffee”. En typisk amerikansk diner med røde, små skinnbåser står tom. Kaffekoppene er ferdig stilt opp på rad og rekke på bardisken, i påvente av gjester. Men man undres om det egentlig vil komme noen. Man stiller seg det samme spørsmålet når man står foran ”It was a significantly clean cut”. En barberstol står tom i en like tom barbersalong, og det noe støvete preget får en til å undres over når forrige kunde var innom. Samtidig er det noe veldig nostalgisk ved en slik gammeldags barbersalong, som mange kanskje ønsker seg tilbake.
Referansene er det typisk amerikanske, særlig fra femti- og sekstitallet. Med dette kan man trekke paralleller til den amerikanske fotografen William Eggleston (f. 1939), som virker fremdeles. Hans motiver preges ofte av det typisk amerikanske, det man som utenforstående kanskje forbinder mest med amerikansk ”way of life”. Han evner likevel å finne skjønnhet og estetiske kvaliteter i de mest hverdagslige scener og motiver; bensinstasjoner, diners. De hverdagslige scenene fremstilles i Opsahls bilder også, selv om det ikke er med de samme, sterke fargene som i Egglestons bilder. Istedet er fargene langt dusere, som om de var bleket av tiden og støvet, slik at følelsen av nostalgi og forgjengelighet forsterkes. Samtidig kunne man også se dette i sammenheng med selve symbolet på ”the american way of life”; General Motors, med varemerker som Chevrolet, Cadillac, Buick og Pontiac, som idag er gått inn i konkursbeskyttelse. Økonomisk krise og forgjengelighet truer.
Man kan for øvrig også spore referanser til andre kunstnere enn William Eggleston. ”When it rains it Really Pours” viser et basseng og et hus, hvor bassenget er like tomt for vann som huset er for folk. Jeg får umiddelbart assosiasjoner til Hockneys maleri ”A Bigger Splash”, fra 1967. Huset i hans maleri er like folketomt, men vannspruten opp fra bassenget antyder at noen nettopp har hoppet i vannet. Likevel har det en tomhet over seg, som Opsahls fotografi.
Bjørn Opsahl spiller i disse fotografiene på en romantisk, til tider klisjefylt, forestilling om den amerikanske midtvesten, og kanskje er det direkte koblinger til kunstneren selv, som flyttet til USA ”for å prøve lykken”? Det er nesten som om Egglestons bilder har fått et støvlag på seg, og fremstår i ”ny” drakt. Like fullt er fotografiene stemningsfulle og inviterende. Inntrykket av det gamle og nostalgiske danner grunnlag for utallige historier som kan ligge i disse bildene. Men det får være opp til betrakteren hva den historien skal være.
Utstillingen vises på Stenersen museet frem til 30. august.