Lillehammer: Hva som er virkelighet og hva som er fortelling balet billedkunsten med lenge før innføringen av photoshop. Maleriene til Christian Skredsvig er det vanskelig å forestille seg at noen gang fremsto som noe annet enn fortellinger.
Lillehammer Kunstmuseums buede sal er i sommer fylt av de monumentale bildene (og gullrammene!) til den norske maleren Christian Skredsvig (1854-1924). Her sover en gjeterjente tillitsfullt inntil sin ku i morgendis over tjernet i granskogen, ridderen rir i soloppgangen, og på de fleste bildene viser det seg hester eller kuer malt med stor naturalistisk presisjon.
Det er imidlertid et tydelig skille mellom de bildene som er malt hjemme i Norge, som etter min oppfattelse er de mest ladede, fulle av naturmystikk og en beskrivelse av landskapet som viser en dyp tilhørighet til motivene. Og de han har malt med inspirasjon fra studieårene i München og Paris. Her er dyrene i forgrunnen, hester eller kuer, og landskapet i bakgrunnen. Motivene virker mer utstudert i komposisjonen i henhold til å få frem teknisk mestring.
I omtalen av utstillingen på museets egne sider understrekes det at Skredsvig som den eneste norske maler på den tiden (1881) mottok en gullmedalje i Paris-salongen for bildet ”Une ferme a Venoix” (En bondegård i Venoix). Og; ”I ettertid kan man spekulere om de ville hatt en større internasjonal karriere dersom de ikke hadde vendt hjem til Norge og et mer snevert og isolert kunstmiljø”. Her er det snakk om kunstnergenerasjonen Skredsvig var en del av; Erik Werenskiold, Christian Krohg, Harriet Backer, Fritz Thaulow, Kitty Kielland og Eilif Peterssen, som isteden skapte en nyromantisk bølge innen Norsk billedkunst.
Det går selvsagt an å spekulere i forholdet mellom internasjonal suksess og kunstnerens bosted. Men et minst like viktig moment er også kunstnerisk integritet. Er det kun internasjonal status som avgjør dybden i et kunstnerskap? Når det gjelder Skredsvig synes jeg ikke at arbeidene hans ble mindre interessante etter hjemkomsten, tvert i mot. Motivene malt i Paris bærer etter mitt skjønn preg av å skulle overbevise; de er store og teknisk briljante etter datidens idealer hvor det å kopiere virkeligheten ble sett på som det ypperste en kunstner kunne prestere. Men for meg er det vanskelig å spore den samme nerven som finnes i mange av de norske motivene. De bildene som fattet min interesse, et århundre etter at de ble malt er uten unntak gjort etter hjemkomsten til Norge i 1886.
”Sankthansaften på Dælivannet” (1886) viser en robåt som tilsynelatende glir langsomt over vannet en sommerkveld. Om bord sitter to kvinner og to menn, i bakgrunnen ser vi en bondegård, jorder, og en skogkledd li. Selv om bildet til bristepunktet utstråler en selvbevisst nasjonal følelse, har det også noe tidløst ved seg. Beskrivelsen av den uendelige hengivelsen vi i nord møter de få varme sommerdagene med er gjenkjennbart for noen og enhver. Selv om Skredsvig og hans generasjon malere tok avstand fra Nasjonal romantikken, hviler fremdeles et romantisk skjær over menneskene i hverdagsklær og motivene som er malt svært realistisk.
”Februarkveld med skiløper”(1895) er også en vakker landskapsskildring. I skumringen skimtes en skiløper som går gjennom vinterlandskapet. Nymånen og Venus lyser, og i det fjerne sees skyggene av et gårdstun hvor det lyser varmt fra et av vinduene. Dette bildet handler for meg om å komme hjem, at noen venter, at det finnes et fast punkt å vende tilbake til.
Skredsvig har også motiver som fremstår som nokså pussige slik jeg ser dem nå. ”Knut Hamsuns diktning” (1905) viser et par som danser på en slette, tydeligvis dypt tiltrukket av hverandre. Ved siden av står en ridder i rustning som har en romantisk seanse med en vakker halvnaken kvinne. Og i bakgrunnen står en mor med sin datter i hverdagsklær og ser ned i bakken, med den mørke barskogen som bakgrunn. Ifølge Ingrid Reed Thomsens biografi om Christian Skredsvik henviser maleriet sannsynligvis til Hamsuns mindre kjente verk ”Munken Vendt” som ble utgitt i 1902.
Dette bildet sammen med ”Bordellet” (1920) fremstår absolutt som fortelling. I ”Bordellet” sitter en fet dame og herre, tydelig velstående, en tjener holder en hatt og en stokk, og de kikker på en naken langhåret kvinne som vender ansiktet ned og bort. I katalogen opplyses det om det at en av figurene i bildet forestiller Skredsvig selv . For meg blir disse bildene nesten komiske fordi jeg har en fornemmelse av at de skal være utfordrende. Samtidig fremstår de som kryptiske og besnærende fordi jeg opplever at de er kodet, og at noe av ”svaret” på hva disse bildene handler omtilhører en annen tid enn min egen.
Mitt inntrykk, som ikke er en historikers med kunststudents, er at alle bildene selvfølgelig er konstruksjoner, og dermed fortellinger. Den virkeligheten de en gang handlet om er definitivt forbi, selv om noen av landskapene og stemningene fremdeles består. Jeg vil påstå at Skredsvigs storhet ligger vel så mye i hans ambivalens til sin egen virkelighet og det landskapet som omkranset livet han faktisk levde, som i hans tekniske og håndverksmessige begavelse.
Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom Lillehammer Kunstmuseum, Sørlandets Kunstmuseum og Drammens Museum. Den står i Lillehammer Kunstmuseum til 20. september, skal så videre til Sørlandets Kunstmuseum og avslutter i Drammens Museum. En fyldig katalog er utarbeidet til utstillingen.