Krøll på hypofysen

For Tor Børresen er kunstrommet åsted for kommunikasjon – spørsmålet er bare hvordan. Selv gjør han det med humor og subtilitet, men alltid med en alvorlig klangbunn. 

Litt for tett på dødlinja møter jeg Tor Børresen på atelieret hans sentralt i Tigerstaden et sted. Intuisjon og magefølelse er styrende i hans praksis, og idéene kommer til overflaten som åpenbaringer etter å ha fått gjære i bakevja. Børresen har vært rundt i kunsten lenger enn undertegnede, og har gjennom et par tiår signert arbeider som balanserer et sted mellom humor og alvor, tidvis ispedd referanser til musikk. Vi møtes støtt på åpningsrunder, Børresen og jeg, og da vrir samtalen seg gjerne kjapt inn på nettopp musikk, fortrinnsvis den mørkere og tyngre sorten. Nå skal vi forsøke å pense konversasjonen inn mot kunst, humor og alt derimellom.

Gratulerer med Sparebankstiftelsen DNB’s Kunstpris i høst! Kan du fortelle litt om prosjektet du viste på Oslo Kunstforening (OK)?

– Der må jeg arrestere deg, jeg jobber med enkeltverk, ikke prosjekter.

Skjønner! Det er en yrkesskade å omtale det kunstnere gjør som prosjekter.

– Ikke sant, det snakkes bare om prosjektstøtte. For meg byr det på utfordringer, jeg vet ikke eksakt hva jeg skal lage på forhånd. Jeg er i en kontinuerlig prosess, ting utvikler seg hele tiden. Idéer og inspirasjoner ligger magasinert et sted, de gjærer – som en bakst – før de materialiserer seg, ofte som plutselige åpenbaringer.

Har du et eksempel?

– Videoverket LOOK som jeg viste på OK [Sparebankstiftelsens stipendutstilling, høsten 2016. red.anm.], en liten videosnutt fra en fisketur på Finnmarksvidda. Plutselig ser vi dette merkelige vesenet på grunna i vannet. Vi filmet den, men siden da har filmen bare ligget på Mac’en, som en merksnodighet. Men så – plutselig – åpenbarer dette tautologiske fenomenet seg: Stålstag som jeg innimellom jobber med, strømkabelen til en projektor, og dette insektet som kveilet seg i vannet – plutselig gikk det opp for meg at dette passet perfekt, dette måtte jeg gjøre noe med!

Intuisjon?

– Det er nettopp det. Jeg jobber mye ut fra intuisjon, og derfor ser jeg ikke meg selv som «prosjektkunstner». Prosjekter føler jeg er mye mer styrt av intellekt, en konkret idé om å si noe viktig. Samtidig, når jeg med en mer intuitiv tilnærming jobber med det magasinerte materialet som ligger både på Mac’en og i kroppen – overalt egentlig – så ligger det noe der som for meg er det dypeste alvor. Jeg jakter hele tiden på det «riktige» arbeidet, og mange kasseres fordi de ikke transcender mening – de er ikke noe mer enn seg selv. Et verk må på en eller annen måte skape mening, åpne for noe mer. Derfor klarer ikke jeg å jobbe rent abstrakt. Eller – jeg klarer det, men det gir meg ingenting.

Muligheten for å skape mening, er det knyttet til det mer figurative, eller en type gjenkjennelighet, kanskje?

– Ja, en eller annen form for objektiv tilstedeværelse, hvis det går an å si det.

Som går utover det innforståtte i kunstfeltet? Maleriet på veggen her for eksempel, som for meg umiddelbart peker mot Rothko, men som kanskje ikke gir så mye mening for folk som ikke vet hvem Rothko er. Det er der du vil videre? 

– Ja. Når det er sagt så har jeg gjort noen abstrakte verk også, men da blir titlene viktige. Omtrent på samme tid som Walter de Maria (1935–2013) døde, gjorde jeg en utstilling på Kunstnerforbundet (2013). Jeg ville gjøre en hommage til ham, så det ene verket besto av ti staver som kan skrus sammen til en meter, eller beholde oppdelt i desimetere.

Ikke helt ulikt hans mange konseptuelle verk altså, der stål er et mye brukt materiale og der komponenter settes sammen ut fra nøyaktige kalkuleringer.

– Det er abstrakt, men tittelen pekte på innholdet: R.I.P.W.D.M. [Rest in Peace Walter de Maria. Red.anm.] Mer spesifikt peker det mot Marias The Broken Kilometer (1979), som vises permanent i New York. Verket består av 500 polerte, rund messingstenger som hver måler 2 meter. Mitt verk vises sammen med et par hvite hansker, men de er flekkete – som en kommentar til de polerte stengene i Marias verk.

– Titler er enormt viktige, de er nært knyttet til verket og kan skape den transcenderingen av mening som jeg er på jakt etter. I tillegg gir det mulighet til å styre folks resepsjon av et verk.

Så det er ikke noen «untitleds» eller den slags i din praksis?

– Joda, det forekommer, og da er det et poeng. Men det er ikke mange!

Du viste et annet verk på OK, Fear of falling, der en flaske Jack Daniels henger i en tråd fra en stein på gulvet via en krok i taket. Jack Daniels-flaska er en gjenganger hos deg? 

– Det stemmer. Verket kobler seg også på tidligere arbeider, og er et resultat av dette med gjæring og intuisjon.

– Jeg vokste opp med Hakkespettboken, der man fant alt fra trylletriks til knuteregler. Et triks var å fylle et glass med vann, og sette det opp-ned på et ark på bordet, da er det tett. Så er det en Robert Altman-film fra 80-tallet, Fool for love, der det i nesten hvert eneste bilde i filmen er en whiskyflaske i forgrunnen. Etter filmen tenkte jeg at nå har jeg sett en film der hovedrollen spilles av en flaske. For et grep! Begge deler har ligget baki der, i lang tid.

– I 2010 skulle jeg ha utstilling på Fotogalleriet, og tenkte at jeg burde sikkert ha med foto siden det er Fotogalleriet. Men jeg er jo mer objekt-kunstner. Samtidig handler foto om å fryse tid. Jeg reflekterte rundt dette, og – POFF – så åpenbarte det seg: En sammenblanding av høykultur med Altman, Jack Daniels-flaske og triks fra Hakkespettboka som stopper vann. Dermed ble det Whisky and thrills on a sheet of paper.


– Verket jeg viste på OK springer ut av dette verket, og et annet triks i Hakkespettboka der man kan ta et tau og en kule ned i flaska, før du snur flaska opp-ned og da henger den der. Fear of falling er tittelen, og det spiller på mer menneskelige, eksistensielle forhold.

Som betrakter er man redd for at flaska skal løsne og gå i gulvet, og møter kanskje verket med nervøs latter. I livet kjenner vi vel alle på en frykt for å falle. Man vil jo bare at livet skal fungere.

– Ikke sant, og det er her jeg mener det transcenderer mening. Det ligger eksistensialisme i bunn, samtidig som det spilles på flere lag, både humor og alvor.

Jack Daniels-flaska peker også mot musikk, som er en klangbunn i dine verk. Tegninger inspirert av svartmetall-logoer, en elektrisk gitar kjørt gjennom en kassegitar, Jack Daniels var Alice Coopers foretrukne drikke, etc. 

– Det stemmer. Jeg lagde et nidverk til Alice Cooper under Momentum for mange år siden, Death to all Golfers. Han er en av de få rockerne som stemmer republikansk, noe jeg liker dårlig. Etter at han holdt på å stryke med av alkoholisme, begynte han å spille golf – av alle ting.

– I hagen til F15 lagde jeg et golfhull så dypt og stort at du kunne falle nedi og ikke komme opp igjen. Inne på F15 lagde jeg en golfgreen, nydelig produsert med kurver og det hele. I tillegg var det golfballer av hodeskaller, det kom røyk opp av hullene, golfbagen var formet som en kiste, overdimensjonerte golfsko og -hatt, klubber som var knokler med hodeskaller som håndtak og Inferno nr. 7 som tittel.

Hvorfor disse store dimensjonene?

– Det var jo for å latterliggjøre hele golffenomenet. En ting er dette med rockestjerne, presidenter og rikmannsfolk som golfspillere. I tillegg handler det om hvordan man på denne tida eksproprierte enormt mye dyrkbar mark til golf. I dag har over halvparten golfbanene gått konk.

Samtidig er JD-flaska en type readymades, som også går igjen hos deg. Du har for eksempel laget et verk med to gamle verkslister, identiske og krøllete i hjørnet, perfekt rammet inn. Fortell!

– Det var en hommage til Tom Friedman (f. 1965). Jeg så et verk av ham en gang, to ark, krøllete og helt identiske, og jeg fikk helt krøll på hypofysen – det var så bra! Jeg hadde nylig hatt utstilling på Kunstbanken på Hamar, og skulle rydde i noen papirer, og så dukker dette Friedman-aktige arbeidet opp, helt av seg selv. Der og da skjønte jeg hvordan Friedmans verk var gjort: Du behøver jo ikke gjøre noen ting!

Apropos å ikke gjøre noen ting. Det er et verk jeg vil ta opp, men jeg velger å «gjøre ingenting» og overlater introduksjonen til musiker Kyrre Bjørkås. Nylig dumpet jeg borti en beskrivelse av ditt verk som del av Bjørkås’ promo for sin seneste låt. Hør bare her:

«Det var en gang en fantastisk kunstner som het Tor Børresen, og han laget en gang et kunstverk så fantastisk at du kunne kjenne himmelens basunengler danse rundt på sjelen din når du så det. Det var sånn at du kom inn i et stort lyst, tilsynelatende tomt gallerirom. Og akkurat idet du satte foten innenfor rommet så kom det en skrekkelig, gresselig pipelyd, fløytelyd. Helt skrekkelig. Men – siden du alltid har prist deg med din nysgjerrighet så gikk du ikke ut av rommet. Du ble bare stående der, og prøvde å finne ut hvor den kom fra. Og da så du etter hvert at den kom fra et lite punkt nederst på en den ene veggen. Så du gikk mot det her punktet. Og lyden ble sterkere og sterkere. Og der så du at lyden kom ut av et perfekt modellert lite rævhøl. Midt i veggen. Og siden ikke du er en lettskremt type, så ble du stående og se på dette rævhølet midt i veggen, og høre å den skrekkelige pipelyden. Og med ett forsto du at den eneste måten du kunne stoppe pipelyden på, det var å stikke fingeren i hølet og plystre din egen melodi.»

– Jævlig fin beskrivelse! Dette er The Scream, en av mine klassikere, vist i Tromsø kunstforening. De har et utrolig fint utstillingsrom, helt hvite vegger, nesten kvadratisk, en av Norges flotteste hvite kuber. Uansett hva man finner på der så vil det se bra ut. Jeg må gjøre det motsatte tenkte jeg, jeg må ta det verst tenkelige inn i rommet. «Det får bli et jævla rævhøl da!».

– Jeg modellerte rompehullet, felte det inn i veggen, spraylakkerte, og sørget for illusjon av litt fukt. Bak hullet gikk en slange til en kompressor, som sørget for det infernalske hylet – så ille at du ikke kunne være der, folk brakk seg og greier. Det morsomme er at du altså må stikke fingeren i hullet for at det skal bli stille.

Hylende morsomt! Men apropos den perfekte hvite kuben. I dag er vi enige om at den hvite kuben ikke er så nøytral som modernistene skulle ha det til, likevel er det kunstkontekstens rådende form. Ligger det en institusjonskritikk her?

– Det gjør nok det, et pek mot den klaustrofobiske følelsen knyttet til kunstinstitusjonene, det kan bli litt klamt og tett, kunstscenen er så styrende. Du er avhengig av institusjonene, samtidig som du har behov for å frigjøre deg fra dem. Det er en dualitet der som i alt annet.

The Scream er kanskje avhengig av den hvite kuben for å bli lest som kunst, på en måte som for eksempel maleri ikke er?

– Ja, og der er vi inne på noe som jeg er opptatt av: Kontekst. Kunsten er veldig kontekstuell. Med en gang du frigjør den fra gallerirommet, oppstår noe helt annet. Noen ganger opphører kunsten, andre ganger multipliseres den – avhengig av kontekst. Praktiske forhold kan også dukke opp: Maleri er greit å henge i et møterom, men hvordan skulle det fungert med et rompehull? Må møteleder holde fingeren i det hele dagen? [Vi humrer begge to.]

– Og så er det jo det at rompa, det er utløp for avfallet, ting du helst ikke vil ha fingeren borti. Det er noe der: Hvordan fungerer kunsten, og i forhold til hva? Når besudles den hvite kuben? Det er et umulig prosjekt, men interessant å rote rundt i!

Du var ikke redd for å bli oppfattet som useriøs?

– Nei, jeg tenkte ikke på det som humor i det hele tatt, fordi det hylet var så ekstremt, og sikkert ulovlig med tanke på desibel. Dermed oppstår noe annet. Det er som når du ser en McCarthy-film, det slutter å være morsomt, det blir urovekkende og alvorlig.

McCarthy-filmene blir jeg fysisk uvel av.

– The Scream har samme effekt. Jeg visste at det ikke ville bli ledd av, men det er som du sier: Man trekker på smilebåndet, men man kjenner på det andre også.

Det er en avvæpnende effekt, når smilet lurer seg fram. Hvilken rolle spiller humor i dine verk? Og hva kan de tilføre kunsten generelt sett, mener du?

– Man kan si ganske mye ved å si det motsatte. Det er mer subtilt. Jeg har blitt kritisert for å være en one-liner-kunstner, men det er alltid en dypere mening der, et alvor.

– Ta Death in Ivory for eksempel, mitt store «one hit wonder». Objektet er lydbildet av meg som har lest inn «death» skåret ut i elfenben. Her kommer dette med tittel inn (igjen) – «death in ivory» kan peke mot mange ting: Død, lyden av stemme som sier død, men også det faktum at det knapt er elefanter igjen fordi elfenben er ettertraktet på det illegale markedet.

Der er vi vel inne på noe som jeg opplever i dine arbeider: En form for letthet, samtidig som klangbunnen er mer alvorlig. En balansegang.


– Ikke sant. Og humor er en måte å distansere seg på. Ta Monty Python – hvor mange alvorlige temaer har ikke de tatt opp gjennom tullet sitt. Eller standup som tar opp støgge ting, men med latter. Sånn sett skaper den hvite kuben en nødvendig avstand til det som tas opp. I kunstrommet handler alt om å kommunisere, vil man ikke det så er det er ikke noe vits å drive med dette. Spørsmålet er: Hvordan vil man kommunisere? For meg er det lettere å kommunisere med humor og subtilitet, i en balansegang mellom det banale og det vesentlige, humor og alvor. I pressemeldinger og den slags, når jeg må omtale meg selv, så snakker jeg alltid om en «legering mellom humor og alvor». Og det er viktig. Hvis det bare var morsomt, så blir det for enkelt, for flatt. Det blir det samme som å bare være abstrakt.

 

Intervjuet ble tidligere publisert i Kunstforum papir 2/2017, der kunst og humor var tema.