Mange skjermer, sprikende innhold

Screen City Biennale, Nordens eneste biennale for det «utvidede bevegelige bildet i det offentlige rom» knytter Norge og Stavanger til verdens migrasjonsproblemer. Dessverre føles koblingen anstrengt.

Festivalen som tidligere var kjent som Screen City festivalen heter nå Screen City biennalen og arrangeres for tredje gang. Her vises verk av 35 kunstnere fra land som Israel, USA og Venezuela. Norge er delvis representert med den portugisiske kunstneren Margarida Paiva med base i Oslo og samisk/finske Matti Aikio som tar sin master ved Kunstakademiet i Tromsø.

Under biennalen kan besøkende se videoverk innendørs ved noen av byens kulturinstitusjoner som Stavanger kunstmuseum og Maritime museum, samt utendørs i form av lydvandring, i hvitmalte containere som er åpne mellom kl 12-22 og en projeksjon på veggen til Stavanger konserthus mellom klokken 20-21. Foruten dette har også biennalen daglige paneldebatter om tema som kunstens rolle i det offentlige rom og kunstens forhold til migrasjonsspørsmål. Det vises daglige performancer og et forskningsprosjekt som tilsynelatende går ut på at biennalens co-kurator Tanya Toft stiller kunstnerne spørsmål om deres kunst, inkludert en «forskningsjournal», også ledet av Toft. I utopien Screen City er alt gratis og tilgjengelig, noe både direktør og kurator Daniela Arriado og hovedkurator la vekt på under åpningstalene (unntatt at inngangsbillett til festene koster da…).

Migrasjon på godt og vondt
Årets tema er Migrasjonsfortellinger, med intet mindre enn fire underkategorier: «Migrasjon i relasjon til klimaendring», «nye forhold av fremmedgjøring (forskyvning til et nytt sted eller virkelighet», «med søkelys på viktigheten av personlige diasporiske historier» og «framtidig mobilitet i Trump-Brexit-eraen.» Men biennalen er ikke avgrenset til de fire underkategoriene. Daniela Arriado forteller også at arkitekturen i Stavanger legger til rette for å utforske forskjellige former for migrasjon i og med at biennalen for det meste er sentrert i havneområdet. Ikke alle verkene plasseres innenfor de fire kategoriene heller, men representerer en litt vel åpen tolkning av migrasjonsfortellinger. Hovedkontoret til biennalen er da også på MS Sandnes. Et historisk skip som var livslinjen mellom Bergen, Sandnes og Stavanger før fly ble en mulighet.

Det er ombord på MS Sandnes i en klaustrofobisk lugar at jeg ser de første tre videoverkene. Alle videoene tar for seg det forholdet en person har til sitt opphavsland når hen migrerer. Vi får høre om samers tilknytning til tradisjon i videoen Nomad Talk (2011) av Matti Aikio. I Somewehere in between (2016) av Mirelle Borra blir indonesernes tilhørighet til gammelt og nytt hjemland belyst, sett i lys av at mange indonesere valgte å emigrere til Nederland da Indonesia ble avviklet som hollandsk koloni. Til slutt så jeg Dana Levys film, This was home (2016) om tre generasjoner fra sin egen jødiske familie som emigrerte fra forskjellige land av vidt forskjellige grunner.

Selv om videoverkene ikke har noen tydelige stilistiske likheter, tar de tre filmene utgangspunkt spredningen av en folkegruppe. Betrakteren får et bilde av livet før og etter en historisk begivenhet. For eksempel ser vi at på grunn av opprettelsen av den moderne nasjonalstaten kunne ikke samene lenger reise fritt mellom landegrensene og leve og bo slik de hadde gjort i generasjoner, mens Levy viser oss at jøder også har mistet sine rettigheter til for eksempel å kunne reise og leve fritt eller eie eiendom.

Levys film er noe så absurd som en vellykket feelgood-dokumentar om fremmedgjøring og rasisme. Betrakteren får et åpent og intimt møte med Dana Levy som emigrerte fra Tel Aviv til USA, hennes far som ble flyttet fra Kairo i Egypt til en israelsk immigrasjonsleir på 1950-tallet, før han slo seg ned i Tel Aviv, og med bestefaren hennes, som etter å ha bodd mesteparten av sitt liv i Polen valgte å emigrere til Egypt etter å ha overlevd konsentrasjonsleirene under annen verdenskrig. De tre personene forteller morsomme anekdoter fra ungdomstiden som de tilbrakte i sine tidligere hjembyer, samtidig som alvoret i de historiske begivenhetene er tydelig tilstede under overflaten. Humor hverdagsliggjør livene deres og avvæpner det forferdelige Levys bestefar opplevde under andre verdenskrig.

Lydvandring i Stavanger og Sahara
På dekk får jeg utdelt en bok og en mobiltelefon med øretelefoner. Ambient-litteraturverket It must have been dark by then (2017) skal føre meg på en vandring i gatene utenfor MS Sandnes. I løpet av vandringen blir betrakteren introdusert til lyder fra forskjellige deler av verden og kan lese om opplevelser fortelleren hadde på de forskjellige stedene. Rolig elektronisk musikk skal forsterke lesningen og lyttingen. For å oppleve verket må du følge et rutenett på mobilappen og utføre de handlingene fortelleren ber deg om. Ingen går samme tur, fordi man kan tolke det som blir sagt. For eksempel blir man bedt om å gå til et sted noen bor og man blir oppfordret til å gå så langt man orker for å forlenge opplevelsen.

Mannen bak verket, Duncan Speakman, har jobbet med lignende prosjekter siden 2005 og samarbeidet senest i september med Lydgalleriet og KODE i Bergen hvor han hadde en workshop og lyd-tur lignende denne. I It must have been dark by then tar han besøkeren med til sumper i Louisiana, en latvisk landsby, og den tunisiske delen av Sahara-ørkenen. Alle stedene er under voldsom forvandling på grunn av klimaendringer. Kontrasten mellom stabile Stavanger og den uvisse framtiden i Louisiana får meg til å tenke på paradokset i at Stavanger er trygg, samtidig som byen er blitt rik som følge av oljenæringen som bidrar til klimaendringer i Latvia. Så vil det bli vår tur. I verket fortelles det at Stavanger ikke alltid har sett ut som det gjør og snart er det kanskje havnen i Stavanger som ligger under vann, noe som er skremmende når man står på havnen i pøsende regn og ser på havet som allerede er høyere enn for bare noen få år siden.

Like interessant er det ikke å bli bedt om å beføle nærmeste gjenstand laget av tre, mens fortelleren intetsigende forklarer at denne gjenstanden en gang har vært et tre, står jeg med den «taktile opplevelsen» av hånden min som berører et polert bord utenfor Tango bar, kjøkken og nattklubb. Jeg savner å høre mer om sammenhengen mellom klimaendringene som nevnes og for eksempel avskogingen i Sør Amerika og Asia. Eller eventuelt hvorfor dette ikke nevnes når det virker naturlig å trekke det fram når man i verket allerede alluderer til menneskers bruk av enorme forbruk av skog.

Dessverre så fungerte ikke havnen spesielt godt til vandringen. Screen Citys nettside ga inntrykk av at dette var noe alle skulle kunne gjøre, fra hvor som helst, men boken er ikke tilgjengelig på noen annen måte enn å låne den på MS Sandnes. Kanskje var det vår dårlige fantasi og utålmodighet, men vi fire som gjorde vandringen gikk omtrent oppå hverandre. Siste del av verket var forvirrende, for da skulle man gå tilbake til skipet nøyaktig samme vei som vi hadde kommet, men nå uten hverken tekst å lese eller forteller i ørene. Jeg forsto ikke om vi skulle tenke over det vi hadde opplevd på veien tilbake, bare nyte den minimalistiske musikken som fremdeles spilte eller om kunstneren bare var redd for at vi ikke skulle finne veien tilbake til skipet. Vandringen skulle vare en time, og det var ikke mulig å ta pauser eller se verket om et lengre tidsrom. Dette var også tilfellet hvis appen krasjet underveis og det gjorde den selvfølgelig siden jeg forsøkte å oppleve det multisensoriske verket i en av årets våteste høststormer. Og akkurat den faktoren – at det er vanskelig å se eller oppleve verkene – er noe som går igjen flere ganger i biennalen.

Da jeg skulle laste ned utvidet virkelighet-appen til John Cleaters stedsspesifikke verk i Google Play Store viste det seg å være mer enn èn app som heter Consequences (2017). Det skal ikke utelukkes at det er min teknologiske inkompetanse som var skyld i misforståelsen, men kunstpublikummet er heller ikke kjent for å være de fremste teknologer. Dette var heller ikke det eneste irriterende tekniske problemet under Screen City. Det samme verket, Consequences, skulle egentlig vises som en installasjon i konserthuset, men verket ble ikke vist i sin helhet fordi Ipaden gikk tom for strøm.

Listhaug-kopi
Screen Citys hovedverk er bestillingsverkene fra det Chilenske stjerneskuddet Enrique Ramirez. Verket hans A man walking (2017) vises på årets Veneziabiennale. Ramierez har laget to videoverk som kommenterer Sylvi Listhaugs stunt fra april 2016 hvor hun hoppet ut i Middelhavet i overlevelsesdrakt foran et samlet norsk pressekorps.

I det jeg ser filmene blir jeg slått av at de er så like filmen av Listhaugs stunt at det tilsynelatende dreier seg mer om en iscenesettelse enn en kommentar. Incoming (2017), som viser en person kaste seg i havet i overlevelsesdrakt i sakte film. Ifølge Screen Citys nettside skulle videoen ha lyd, men den lyden hørte ikke jeg. Filmen vises mellom klokken 20 og 21 i loop sammen med filmene Syria (2016) og Traversing  (2017) av Marcus Neustetter og Margarida Paiva. I Syria ser betrakteren skyggen av syriske artefakter i noe som ser ut til å være et lager, mens Traversing skildrer en mann som ror en båt som ligger på land ved kysten, bare noen meter fra havet. Men hvorfor denne sammenstillingen? De tre kunstnerne ser ut til nærmest å være gruppert sammen på måfå. De vekker noen tanker om migrasjon og tap grunnet krig, enten det er båtflyktninger eller historiske gjenstander, men grunnlaget blir vel tynt.

I Sailors (2017) har Ramirez invitert fire ukjente utenlandske kunstnere bosatt i Norge til å ta på seg hver sin overlevelsesdrakt og å bli filmet mens de flyter i Nordsjøen med hvert sitt lille seil i hendene. Vi får se disse fire flyte i omtrent ti minutter, og under biennalen er seilene montert som en installasjon i Stavangers Maritime museum. Ifølge biennalens nettside skal dette, i tillegg til å være en kommentar til Listhaugs stunt, være en allegori for å «hoppe ut i noe» eller «kaste seg ut i en ny situasjon.» Den nye situasjonen kan henspille på at mange tidligere oljearbeidere nå må finne nytt beite, eller klimaendringene kommer til å legge Stavanger under vann, som påstås i It must have been dark by then. Jeg ser på de stakkarslige mennene som flyter i Nordsjøen som et bilde på de gjenværende oljearbeiderne som fortsetter å arbeide helt til oljeplattformene står under vann.

Filmen er imidlertid ikke en allegori. Som betrakter ser du kunstnerne bokstavelig talt hoppe ut i opplevelsen av å å kaste seg ut i Nordsjøen. På samme måte kastet Listhaug seg ut i opplevelsen av å hoppe fra en redningsskøyte i Middelhavet. Det hadde hun kanskje ikke gjort før – på samme måte som kunstnerne sikkert ikke hadde kastet seg ut i Nordsjøen før – men hvorfor er det interessant?

Internett som galleri
Dersom du ikke har muligeheten til å være tilstede i Stavanger, finnes det også en nettbasert utstilling som er tilgjengelig på screencitybiennal.org gjennom hele biennaleperioden. Her kan du se syv filmer valgt ut og beskrevet av gjestekuratorer som varer mellom 7 og 30 minutter.

Et høydepunkt i biennalen er Finding Fannon 2 (2015) av Larry Achiampong og David Blandy, kuratert av Vanina Saracino. «Only the oppressor knows peace, because he is rarely challenged» sier fortellerstemmen i. I dette verket føres vi inn i en dystopisk videospillverden med Grand Theft Auto-estetikk. Her følger vi en mann på jakt etter en Godot-skikkelse i form av den politisk radikale humanisten Frantz Fanon og hans tapte teaterstykker. Festivalens selvskrevne mål om at «kunstverkene er refleksjoner omkring reiser, diasporaer og post-kolonialisme, transformasjon av sted, og fremmede virkeligheter» kommer til sin rett i verkets utrettelige karakter og fortellerstemme som virker ute av stand til å stoppe eller å nå et mål.Vi kan også se en paralell til verk som Dana Levis This was home, hvor hjemland ikke lenger har den samme betydningen som for en som aldri har måttet utvandre.

Ikke alle filmene fungerer like godt. I Pippi Longstocking, the strongest girl in the world (2006) av Rona Yefman og Tanja Schlander prøver en Pippi Langstrømpe-karakter å rive ned Israels barriere mot Palestina på vestbredden. Men videoen har ligget tilgjengelig på Youtube siden 2013, så å legge den ut på nettsiden til Screen City gir hverken biennalen eller videoen ny relevans. Spesielt ikke når en ikke navngitt gjestekurator introduserer filmen ved kort å forklare hva det er vi faktisk skal få se, heller enn hvorfor akkurat denne filmen er valgt til biennalen. Ellers forklares verks relevans i detalj av både kurator og kunstner. Dette verket kunne nytt godt av at dens historiske relevans ble utforsket i forhold til, for eksempel Levis verk.

Allikevel er det på nett Screen City utforsker årets hovedtema på interessante måter, og da i særdeleshet fenomenet fremmedfiendtlighet. Tilskueren blir utfordret til å ta inn over seg fremmedfiendtlighet i et historisk perspektiv. Ved å utforske noen av menneskehetens mørkere kapitler samtidig som man belyser dagens klima- og flyktningkriseraktualiseres virkelig utfordringer i dagens vestlige samfunn.

Ingen lokale kunstnere
Så vidt jeg forstår, er det ingen Rogalandsbaserte kunstnere som tar del i denne biennalen. Selv om tradisjonelle storskala biennaler som den i Venezia eller Documenta i Kassel heller ikke pleier å ha spesielt mange lokale kunstnere, så forstår jeg likevel ikke hvorfor det ikke inkluderes flere lokale kunstnere fra distriktet når de spesifikt i programmet og på nettsidene fokuserer på lokal arkitektur, den stedsspesifikke oljebransjen og Norges forhold til omverden.

I presseskrivet til biennalen forklares det at: «Med opphav i ulike land over hele jordkloden, setter deltakerne også fokus på emner som omhandler en fremtid uten tilgang på olje, samt migrasjon sett i forhold til klimaendringer.» Med grunnlag i det ønsker jeg meg mer lokal forankring i form av kunstnere, bruk av byrommet og dets arkitektur, til å utforske problemstillinger rundt «Norge etter oljen», heller enn bare å nevne det i et skriv.

Dessverre blir Biennalens mange tema og høye ambisjoner hengende i løse luften. Grunnen er både et sprikende program av varierende kvalitet og de mange tekniske problemene. Jeg synes at det er spennende at en biennale med film i fokus, ved å være gratis og ved å vise verk utendørs, prøver å utforske hvordan man kan bruke apper, virtuell virkelighet og online utstillinger til å vise videokunstens bredde og å få den ut til et bredere publikum, men da synes jeg også at dette skal være gjennomførbart. Skal man bruke en app man kan få tak i gjennom mobilen hos App Store eller Google Play, da må også verket i sin helhet være tilgjengelig utenfor biennalens åpningstider, ellers blir det mer gimmick enn en interessant kunstopplevelse. Jeg savnet også utforskning av de historiske begivenhetenes forhold til klimaendringer. Hvorfor vises for eksempel en video hvor flere generasjoner av en jødisk familie som har emigrert til forskjellige land (This was home av Dana Levy) på samme biennale som man får høre om at havnen i Stavanger og Lousianas sumper snart kommer til å ligge under vann (It must have been dark by then av Duncan Speakman)? Men biennalens bruk av etablerte institusjoner i byen er er også en flott måte å vise videokunst som ikke vanligvis får spesielt stor plass ved for eksempel Stavanger kunstmuseum.

Biennalens siste dag er 31. oktober.