Opplevelsesindustri eller forskningsinstitusjon? Det store kulturpolitiske spørsmålet i Norge, er hva kunstmuseene skal være i fremtiden.
Nasjonalgalleriet. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland
Påtroppende direktør for Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur, Karin Hindsbo, kommer til å være lede institusjonen i interessante tider. Allerede er det blitt påpekt at en krevende sak hun vil stå ovenfor, er diskusjonen om hvorvidt Nasjonalmuseet skal beholde Nasjonalgalleriet. I dette spørsmålet vil Hindsbo måtte forholde seg til en meget stor pressegruppe, hvis fremste slagord er «Bevar Nasjonalgalleriet», men det kunne like gjerne ha vært: «Stopp raseringen av fortiden». På motsatt side står et kulturdepartement som ikke vil bruke mer penger. Temaet er viktig, og jeg har stor sympati for pressgruppen. Når det er sagt tror jeg Nasjonalgalleriet egentlig er et bilde på et dypere spørsmål, nemlig: Hva skal et kunstmuseum være i fremtiden?
Jeg tror det står mellom to forskjellige visjoner. På den ene siden en visjon om at et kunstmuseum primært skal være en del av opplevelsesindustrien, med blockbuster-utstillinger og kunst som intellektuell underholdning. På den andre siden står forestillingen om at et museum først og fremst skal være en forskningsinstitusjon, der kunsthistorien stadig omskrives og reaktualiseres. Når jeg tegner opp disse to visjonene setter jeg naturligvis problemstillingen på spissen, men det kan være nyttig å male med bred pensel for å se retningen.
Den nye oljen – eller krevende gründerskap?
Det er en grunn til at jeg trekker frem disse to visjonene: Det selvbildet som en institusjon har, påvirker de valgene den institusjonen gjør. La meg ta et nærliggende eksempel, hentet fra Nasjonalmuseets relativt nye styreleder Linda Bernander Silseth. Kunsten skal bli «[…] den nye oljen, og vi må se hvordan vi kan tjene mer» uttalte hun i Aftenposten den 6. desember 2016. Det er et interessant bilde som tilsier at kunst er en råvare som kun kan pumpes eller fiskes ut av havet, og deretter selges til høyest mulig pris.
Det finnes naturligvis kunst som er i denne kategorien. De fleste kunstverk som faller inn under den, finner vi i Roma og Louvre, men også enkelte av Munchs verk befinner seg i denne kategorien. Verkene er så kjente at de trekker publikum nesten uansett. For en museumsdirektør som leder en opplevelsesindustribedrift er derfor hovedoppgaven å høste mest mulig ut av verdiene som ligger til grunn. Da er det nærliggende å være opptatt av opplevelse og besøkstall.Videre er det naturlig vektlegge salgskraft. I kunstverdenen kalles dette som regel for presse og formidling. Når det nye Nasjonalmuseet står ferdig om noen år, så er både bygg og innhold på plass. Produktet er klart. Oppgaven blir da å få både befolkning i inn- og utland til å oppdage produktet (den nye oljen, også kjent som kunst), og deretter vil ting gå av seg selv – gitt at selgerne er dyktige nok.
Med et slikt kunstsyn vil opplevelsen og formidlingen stå i sentrum. Det er viktig å stadig lage nye konsepter, for eksempel blockbuster-utstillinger, som lokker publikum inn i museet. Karin Hindsbo er en god selger, og mitt inntrykk er at Hindsbo ble hyret inn som direktør for Nasjonalmuseet fordi hennes virke ved KODE viste at hun var den av søkerne som i størst grad delte synet til sin styreleder.
Det er imidlertid ett stort problem. Kan kunst egentlig være «den nye oljen»? Med noen ganske få unntak, som Mona Lisa, Skrik og det Sixtinske Kapell, er det ikke mange likhetstrekk mellom kunst og olje. Og selv om et nytt museumsbygg, som for eksempel Guggenheim Bilbao, i kraft av seg selv ofte fører til et stigende besøkstall, mener jeg at kunst i utgangspunktet er en høyrisiko næring hvor avkastningen er usikker. Selvsagt er det mulig å få mange besøkende, men kunst er ingen uuttømmelig råvare. Om jeg skal bruke et bilde fra næringslivet, tror jeg det er naturlig å si at «Kunstscenen er mer som gründerscenen». I så fall kan ideen om kunstmuseet som «opplevelsesindustri» være direkte skadelig.
Forsking, det er tingen!
Den by, eller det land, som vil lykkes med gründerskap må bygge gode økosystemer. Et økosystem er et mangfold av forskjellige institusjoner som hjelper hverandre frem. Egentlig minner det ganske mye om en levende kunstscene. Hverken gründerscenen eller kunstscenen er en råvare som kan pumpes opp og selges i det uendelig. Snarere er det noe som må dyrkes og utvikles.
Gode universiteter og forskningsinstitutter er sentrale fordi de er med på å forske frem ny kunnskap som kan kommersialiseres. Følgelig finnes det svært få eksempler på byer som klarer å dyrke frem mange vellykkede start-ups uten at de har gode forskningsmiljøer.
Så – for å trekke dette tilbake til kunstverdenen. Det er universitetene og museene som må være forskningsinstitusjonene. Det er de som skaper konteksten for nålevende og døde kunstnere. Gjennom å drive med forskning og utvikling, kan et kunstmuseum bidra til på å bygge en spennende kunstoffentlighet fordi ny kunnskap gjør det mulig å lage originale utstillinger – noe som igjen kan inspirere andre i kunstverdenen.
Men dette betyr også at museene må jobbe systematisk med å forvalte, bygge ut og forske på egen samling. Kunstmuseene har en enestående mulighet til å bedrive verksbasert forskning, en forskning som ikke kan erstattes av universitetene av innlysende årsaker. Og det er nettopp forskningen som gjør det mulig å lansere kunstnere som Nikolai Astrup og Peder Balke internasjonalt, og følgelig bidra til å utvikle kunsthistorien. Selv om kunstnerne er historiske, så er det ny kunnskap som gjør dem interessante i dag. Like viktig er det å kjøpe kunst og utvikle samlingen ned nålevende kunstnere. Også her kan museet inngå i en symbiose med resten av kunstscenen, men det forutsetter igjen grundig forskning på samtidskunstscenen.
Og her vi er ved det veiskillet jeg tegnet opp i innledningsvis: Dersom et kunstmuseum begynner å se på seg selv mer som opplevelsesindustri enn en forskningsinstitusjon, er det fare for at formidlings- og kommunikasjonsarbeid vil gå på bekostning av forskning og samling. Allerede i dag har norske kunstmuseer skremmende små innkjøpsbudsjetter, hvilket i seg selv er et tydelig tegn på at de ikke prioriterer samlingen. Det kan virke som om kommunikasjon og formidling veier tyngre enn fagavdelingen. Samtidig har det ikke vært ikke flust med forskningsbaserte utstillinger ved norske kunstmuseer de siste årene, selv om Nasjonalmuseets Like før, Sidsel Paaske, Stille revolt og KODEs samlingsutstilling Bergensavantgarden 1966–1985 er gode eksempler til etterfølgelse.
I bunn og grunn handler det om å bevare historien, eller i tilfellet Nasjonalmuseet å holde arven fra Nasjonalgalleriet ved like. Og så er det jo en liten ironisk tvist her, nemlig at knallhard satsing på å utvikle ny kunnskap nettopp ofte fører til store opplevelser.
I de neste årene vil Karin Hindsbo trolig bli målt på synlighet og ro i institusjonen. Hun vil være en begeistringsagent hvis museum ennå ikke er åpnet. Men på lang sikt tror jeg en av Hindsbos viktigste oppgaver er å overbevise sin styreleder om at hun har feil visjon. Hvis ikke tror jeg det er en tiltagende fare for at Nasjonalmuseet vil reduseres til et provinsielt opplevelsessenter.
Intressant artikkel, men den leder til noen problemstillinger som jeg synes burde blitt belyst?
Hvilke praksis følger museene i dag, fins det eksempler på blockbustermuseer i Norge?
Museet for samtidskunst har eksistert i snart 30 år. Jeg tror det er riktig å si at deres praksis har vært forskningsorientert. Har dette gitt den effekten du skisserer?
Det kan være bra å “male med bred pensel” men et bilde med kun to retninger, er sjelden bra. Hva skjer hvis du innfører et tredje perspektiv?
Hvilke land har blockbustermuseer, og hvordan ser den kunstneriske utviklingen ut i disse landene?
Jeg vil si at forskningen ved norske kunstmuseer har vært for svak i de siste årene, spesielt på historisk kunst. Dette skriver vi også en del om i KUNSTforum 3 – 2016 i saken “Apollons myebaserte tempel”, hvor det virker som relativt unison enighet blant intervjuobjetene om at museene forsker for lite på samlingene. De siste årene er det unntak, som Lillehammer Kunstmuseum og Nordnorsk Kunstmuseum, og enkelte utstillinger ved Nasjonalmuseet.
Så langt finnes det ikke blockbustermuseer i Norge – men jeg mener at Kode under Hindsbo har beveget seg i den retningen og mener det er en fare for at Nasjonalmuseet vil gå i den retningen. Så er det et viktig poeng, det er at forskningsbaserte utstillinger, slik som Astrup-utstillingen og også Sidsel Paaske har har vært meget vellykket også publikumssuksess.
En tredje vei er jo en knallhard satsing på forskning, samt å ha en dyktig dokumentasjonsavdeling, men jeg tror det da er viktig at museet ser på seg som en forskningsinstitusjon. I denne forbindelse kan man trekke frem både Neue Pinakothek og Statens Museum for kunst for forbilledlige.
Jeg tror en knallhard satsning på formidling og forskning er en bra tredje vei. Publikum er underprioritert i norsk kunstliv. Derfor dukker det opp snodige målsettinger som at kunst skal bli den nye oljen. Sannsynligheten øker for at det blir stilt stadig fler kritiske spørsmål rundt kulturpolitikken hvis formidlingen ikke forbedres.
I tillegg er det et aldri så lite praktisk spørsmål omkring ønsket om kvalitetsøkning. Nasjonalmuseet brenner av flere hundre tusen kunstfaglige arbeidstimer hvert år. Hvordan skal kvalitetsøkningen oppnås?
Strøm-Olsen er selvsagt inne på noe vesentlig. Hvis ikke museene og universitetene driver forskning på samlingene er det ingen andre som gjør det, og noe av vitsen med særlig de historiske samlinger faller da bort. I tillegg har museene det fortrinn at de kan drive naturvitenskapelige analyser og teknisk forskning i forbindelse med konserveringsvirksomheten.
I de siste 50-60 år er det vist hvordan det materielle kunstverk er en historisk primærkilde, med opplysninger om opphavsmann og -sted, datering og den kunstneriske skapelsesprosess, som andre kilder ikke kan gi. Nasjonalgalleriet var frem til siste århundreskifte – sammen med Historisk Museum – den ledende eksponent for denne type museal forskning, internasjonalt kjent under termen “teknisk kunsthistorie”. Det er vel særlig galleriets tekniske forskning på Munch og Christian Krogh som har gitt slående resultater.
Rent generelt må noe tilføyes Strøm-Olsens formålsdefinisjon, altså et tredje perspektiv, som Kveum efterspør. De historiske samlinger, selv bare 50 år og videre bakover i århundrene, har som oppgave å lære oss om fortiden på fortidens egne premisser. Dette har en tendens til å drukne i den hesblesende og navlebeskuende ide om at fortiden på død liv må aktualiseres for å ha interesse “for vår tid.”
Linda Bernander Silseth sin uttalelse om å gjøre kunst til “den nye oljen” er kanskje ikke så historieløs som en skulle tro. John Dewey beskriver i Art as Experience (1934) hvordan kapitalismen har vært en viktig innflytelse på utviklingen av de europeiske museene som kunstens rettmessige hjem og derav noe klart adskilt fra våre liv generelt.
Det er mulig Dewey er noe utdatert hva gjelder vår definisjon av kunst i dag. Likefullt viser Nicolai Strøm-Olsen i denne artikkelen hvordan kunst fremdeles anses som noe adskilt fra den virkelighet vi ellers befinner oss i. Her settes det opp et skille mellom hva publikum generelt kan oppleve og knytte seg til og en praksis som tar kunsten som en særegen vitenskap på alvor. I en slik polemikk finnes det ingen betydelige forbindelser mellom den estetiske opplevelsen som hører felleskapet til og kunstens særegene egenskaper.
En kan derfor spørre seg om Strøm-Olsen egentlig kan si seg uenig i Bernander Silseth sine uttalelser når han opprettholder skille mellom opplevelse og forskning, liv og kunst. Et skille som har en klar interesse innenfor kapitalistiske argumenter hvor kunstens verdi måles i eksklusivitet.
Hei Benedikte
Jeg lurer litt på hvorfor du mener jeg setter et skille mellom kunst og virkelighet? Jeg mener det er forskningen, altså å skape ny kunnskap, som knytter den historiske kunsten til virkeligheten. Det er ved å stille spørsmål ved kunsten at du går i dialog med den. Og det er gjennom en bevisst samlingsbygging at museene knytter seg til nåtiden, eller fremtidens fortid. Alternativet er at du ser på verkene som stivnede verdifulle gjenstander.
Jeg mener det er de forskningsbaserte utstillingene som ofte gir de gode varige opplevelsene, hvis de formidles på en god måte. Alternativet er at du ser på kunsten i seg selv som bare en særegen gjenstand. For øvrig har jeg ingen problemer med at folk tjener penger på kunst – ei heller at museer har mange besøkende, men jeg tror at hvis du kun ser på kunst som en råvare – som olje – vi du ikke lykkes i det lange løp.
Hei Nicolai
Takk for svar. Jeg mener det oppstår et uheldig skille mellom kunst og “virkelighet” i det du beskriver forskning på kunst og opplevelse av denne som om de ikke har noe med hverandre å gjøre, eller enda verre, som om de er i konflikt med hverandre. Med det så er jeg uenig om nytten av “å male med bred pensel” i dette tilfelle.
Opplevelses-varianten av de to mulige visjonene slik du beskriver den er klart ikke et ønsket alternativ. Men jeg er også kritisk til tanken om “store opplevelser” som et heldig bunnfall av forskning.
Du skriver at det å stille spørsmål ved kunsten, å gå i dialog med den, knytter kunsten og virkeligheten sammen. Det er jeg enig i og det fordrer nettopp en opplevelse av kunsten og dens historiske og nåtidige kontekst. Jeg tror det er viktig at museet ikke forbeholder seg eneretten til å stille disse spørsmålene, at de ikke utvikler et “innenfor” og “utenfor” perspektiv, men ser litt bredere på forskning og hvem det involverer.
Til slutt må jeg kommentere at jeg heller ikke har noe imot at folk tjener penger på kunst. Mitt poeng var snarere at det å forholde seg til kunst som olje ikke er nytt i nasjonal politikk og derfor kanskje ikke så kontroversielt heller.