Trykket stemning

Budapest: Å være kunstnerdrevet under en normativ og nasjonalkonservativ kunstpolitikk.

Budapest er en spesiell by. Den er monumental – svært monumental. Mens jeg går rundt, tenker jeg at dette er en by i keiser Franz Joseph av Østerrike- Ungarn sin ånd, keiseren som rev bymurene rundt Wien og bygget den monumentale Ringstrasse med museer, teatre og ikke minst kafeer. Han var også keiser da Buda og Pest ble slått sammen i 1873, og Budapest ble den andre hovedstaden i det østerriksk-ungarske riket.

Den dynamiske bydelen Pest ble byens administrative, politiske, økonomiske og kulturelle sentrum. Her ligger parlamentet, helteplassen, Nasjonalmuseet og operaen. Pest minner om Wien, men er enda mer monumentalt. Samtidig er tomheten i de store bulevardene slående. Her finnes det langt fra like stort utvalg kafeer og butikker, det er færre mennesker i gatene, og aktiviteten man opplever på Ringstrasse finnes ikke her.

Det er lett å tenke at tomheten er en arv etter oppløsningen av Østerrike-Ungarn, da Ungarn mistet 68 prosent av sitt landområde og Budapest ble en hovedstad uten land, eller etter Sovjetunionen da eliten ble undertrykket og rømte til utlandet.

Ungarns økonomi er dog i vekst, og når jeg vandrer gjennom området rundt synagogen, er det tydelig at dette er en by som er giret på uteliv. Her er en rekke trendy kaféer og et eksotisk utvalg restauranter. Jeg kan spise ramen, dumplings og gulasj om hverandre. Denne dobbeltheten mellom usympatisk og sympatisk, moderne og umoderne, preger hovedstaden i et land som stenger flyktninger ute og er på et korstog for nasjonale verdier.

Den visuelle kunstscenen er i likhet med bybildet preget av at historien kaster lange skygger.

Å kartlegge kunstscenen
På plassen Liszt Ferenc i sentrum av Pest ligger Artpool, Sentral-Europas største artotek. Her kan studenter, forskere og andre interesserte fordype seg i over tre hundre hyllemeter som blant annet inneholder opptak av konserter fra 80-tallet, fanziner fra kunstevenementer på slutten av 70-tallet og et stort bilde- og tekstarkiv fra temporære prosjekter.

Institusjonen ble startet av György Galántai og Júlia Klaniczay i 1979, da Ungarn var en kommuniststat. Kun offisiell kommunistisk kunst var godkjent av myndighetene, men det fantes en kunstnerdrevet undergrunn. Denne undergrunnen dokumenterte Artpool, og Klaniczay forteller at hun på 90-tallet oppdaget at regimet hadde holdt Artpool under oppsikt. Stort sett fikk de holde på i fred, selv om de visste at spioner fulgte med på undergrunnsscenen og at etterretningen hadde en mappe på dem.

– Vi samlet dokumentasjon fra den kunstnerdrevne scenen fra 1979 til regimeskiftet i 1989. Vi sluttet da, fordi vi trodde kunstscenen i Ungarn ville utvikle seg som i vesten, og at det offentlige ville ta initiativ til et museum for samtidskunst, som også ville kartlegge kunstscenens historie.

Antakelsen kom som følge av tidens liberale retorikk.

– Derfor ble det viktigst for oss å gjøre arkivmaterialet fra 1979 til 1989 tilgjengelig.

Hun forteller at de regnet med stor interesse for historien om den kunstneriske undergrunnen blant allmennheten. Kunstscenen på 90-tallet hadde et sterkt håp om en liberal kulturpolitikk der liberale institusjoner skulle bli skapt.

– Noe av dette skjedde, men ikke helt slik vi ønsket. Det beste var Nemzeti Kulturális Alap (Det nasjonale kulturfondet), som ble opprettet i 1992. Det har ganske mye penger å gi til film, visuell kunst og teater. Det fungerte godt i starten, og mange nye visningsrom ble etablert.

Problemet oppstod da de store offentlige institusjonene begynte å søke om støtte til sine utstillinger. Det ble færre midler til kunstnerdrevne prosjekter, og det ble heller ikke etablert et museum for moderne kunst.

– I 1994–1995 fikk vi besøk av studenter som ville vite hva som skjedde mellom 1990 og 1994. Da oppdaget vi at ingen hadde kartlagt kunstscenen i denne perioden, så vi begynte å samle materiale igjen. Vi fikk studenter til å gå på utstillinger og åpninger for å ta bilder, og ba kunstnere om å sende inn materiale.

Politiske endringer i kulturpolitikken
Fra 1992 til 2010 ble Ungarn i all hovedsak styrt av det sosialdemokratiske partiet MSZP. MSZP fikk store problemer etter finanskrisen, som rammet Ungarn hardt. Landets eksport falt kraftig, samtidig som innlandskonsumet falt. Mange innbyggere slet med å betale boliglån, hvilket førte til at økonomien krympet med -6.4 prosent, en av de verste økonomiske tilbakeslag i landets historie.

Situasjonen for MSZP ble ikke bedre av at partiets ledende politikere ble involvert i omfattende korrupsjonsskandaler. Dette førte til en sterk vekst i det ekstreme paramilitære, og ikke rent lite brune, partiet Jobbik.

I 2010 vant det nasjonalkonservative partiet Fidesz makten og Victor Orban ble statsminister. Høyre-venstre-aksen er imidlertid litt forvrengt i Ungarn. Forskning på politiske standpunkt i Ungarn viser at venstresiden har vært tilhenger av en nyliberal økonomisk politikk men lite nasjonalistisk, mens høyresiden har vært positive til politiske inngrep i økonomien og opptatt av nasjonen og dens særegne kulturarv. I Ungarn, som har et særegent språk og en komplisert historie, er dette potente politiske spørsmål.

For kunstnerdrevne gallerier og kunstscenen generelt, betydde dette at kulturpolitikken endret seg; ikke bare de økonomiske betingelsene, men også hvilke verdier som ble vektlagt. Et eksempel er at Fidesz utnevnte museumsdirektører med tilknytning til partiet, både til Nasjonalmuseet og Leopold Museum.

– Orban er egentlig ikke interessert i kultur, han er interessert i sport, så han lar andre styre kulturpolitikken. Han har gitt mye av makten over kulturpolitikken til noen konservative venner av ham, som i 1992 dannet et nasjonalkonservativt kunstakademi, forteller Julia Klaniczay.

Institusjonen heter Magyar Művészeti Akadémia (MMA). I utgangspunktet bestod den kun av én enkelt klikk.

– Etter at Fidesz fikk makten, ble MMA et offisielt akademi. Medlemmene fikk kunstnerlønn, og dette er organisasjonen som representerer kulturlivet overfor staten.

MMA var lenge en lukket forening, der man trengte en venn på innsiden som anbefalte en som medlem. Det gjorde at medlemsmassen ble ensrettet. Etter 2011 fikk imidlertid organisasjonen massiv kritikk fra kunstscenen og høyesterett for å være lukket. Den åpnet da for støttemedlemmer som over tid kan bli fullverdige medlemmer. I dag har MMA en tilsvarende rolle som Norske Billedkunstnere, Norsk Forfatterforening og Norsk Komponistforening. Det gjør at mange kunstnere begynner å flokke til MMA, mener Klaniczay.

– Kunstnere har alltid hatt det tøft. Hvis du blir tilbudt litt penger, en månedlig sum, så glemmer du kanskje at selskapet ikke er det beste? Mange kunstnere tenker at kunsten er viktigere enn etikken.

Kunstfabrikken som glemmer Ungarn
En halvtime utenfor sentrum ligger Budapest Art Factory (BAF), et non profit-studio, galleri og prosjektrom. Det er drevet av fem kunstnere, hovedsakelig malere, som i 2006 ble invitert av galleristen Diane C. Brown til å ha studio i hennes prosjektrom. Da Brown flyttet til Dubai i 2011, tok de fem kunstnerne over helelokalet og opprettet dagens driftsform. Samtidig begynte de å tilby et månedslangt residency.

– Vi jobber internasjonalt og oppsøker kunstnere vi liker, forteller Sandor Sansez, som selv er representert ved galleristen Michael Schultz i Berlin.

– Det er fint å ha en utstilling i Ungarn, men i realiteten er det ikke noe marked, du gjør det som et eksperiment for din egen del. For å kunne leve som kunstner må du jobbe mot utlandet.

Derfor deltar BAF også på messer i utlandet som prosjektrom, sist på Vienna Art Fair. Angående residency-programmer forteller Sansez at BAF prøver å ha en bred tilnærming til hvilke kunstnere de inviterer.

– Men det er mål at det skal være kunstnere som ikke er representert ved ungarske institusjoner, slik at vi tilfører noe nytt, sier Sansez.

Før han fortsetter, bryter Márta Kucsora inn og forteller at Ungarn er som en øy i Europa.

– Vi har en annen kultur og et annet språk enn våre naboland. Ungarn er egentlig veldig ukjent blant europeere, og vi er ikke godt knyttet til det internasjonale kunstmarkedet.

Sandor forteller at de kunstnere han ser i utlandet, på ulike gallerier og museer, sjeldent blir vist i Ungarn. De blir store navn, noen av dem biennalekunstnere. Han synes egentlig ikke det er så rart at det er blitt slik, når man ser på landets historie.

– Under kommunisttiden hadde man en offisiell figurativ, sosialistisk kunst. Ved siden av hadde du
avantgarden som på et vis var upolitisk, forbudt på papiret, men i realiteten tolerert. Artpools dokumentasjon av undergrunnsscenen er et eksempel.

Disse kunstnerne ble aldri satt i fengsel. Så hadde man kunstnere som var politisk opposisjonelle, disse hadde det tøft. Etter regimeskiftet, tok avantgarden makten i kunstfeltet.

– Det var mange utstillinger som viste undergrunnsscenen, eller kunstnere fra undergrunnsscenen, under kommunisttiden.

– MMA er en reaksjon som springer ut av en kunstscene som ble undertrykket under kommunismen, og som heller ikke fikk være med på det de ser som avantgardens fest på 90- og 00-tallet.

I utgangspunktet er det gamle mennesker som står i tradisjonen fra før kommunismen. Da Kunsthallen ble gitt til MMA, fikk de sin oppreising.

– MMA i dag har ingenting med internasjonal samtidskunst å gjøre, forteller Márta Kucsora.

– De fokuserer på ungarsk kunst, og kvaliteten er svært diskutabel. Denne nasjonalistiske konservatismen er det flere i regjeringspartiet Fidesz som har sympati for, og det er problematisk, forteller Kucsora.

– Men man må ikke jobbe med MMA. Man kan jobbe internasjonalt, og det er flere gallerier i Budapest, men også disse klager over at det vanskelig å finne et marked.

Ikke bare negativt
Tilbake på Artpool forteller Júlia Klaniczay at det fantes flere kunstnerdrevne gallerier for fire-fem år siden enn i dag.

– Tidene har endret seg, mange unge kunstnere reiser til utlandet. Verken økonomien eller det politiske klimaet i Ungarn er like tiltrekkende for alle. Hvis man starter et visningsrom, varer det ikke lenge.

Klaniczay ber en medarbeider komme inn til oss. Dora Halasi er den som for øyeblikket mest aktivt besøker kunstnerdrevne stedene i Budapest for å få tak i arkivmateriale, ta bilder og filme. Halasi mener at det akkurat nå finnes en del interessante steder.

– Galleriet Higges Field, like i nærheten av kirken Sant Stephan Basilica, har en god kafé i tillegg til å være et interessant kunstnerdrevet galleri.

Et annet galleri er Omnivore, drevet av to unge studenter.

– Det beste er kanskje Telep. De har også en bra bar i første etasje, der det alltid spilles god musikk.

Det er bare galleriene som har kafé eller bar som kan overleve. Hvis man viser alternativ kunst, er man nødt til å selge en eller annen form for vare eller tjeneste.

Klaniczay er opptatt av å få frem at selv om de politiske utnevnelsene og MMA er et tegn på at tilstandene i kunstscenen ikke er de beste, er det en del positive tegn i Budapest.

– Fidesz har også utnevnt gode direktører. Artpool overlever nå fordi den nye direktøren ved Nasjonalgalleriet setter pris på vårt arbeid. Han har tilbudt Artpool å bli en del av museets
forskningsavdeling.

– Artpool blir stammen i et arkiv, bibliotek og forskningssenter som skal hete Central European Research Institute for Art History. Hun forteller at det de håpet at skulle skje på 90-tallet – at et museum skulle begynne å kartlegge kunstscenen – i dag blir virkelighet.

– Men det som skjer i dag, er større enn det vi drømte om. Nå opprettes det et eget forskningssenter, som vi blir en del av, og vi beholder vår uavhengighet på tross av å ligge under en museal struktur.

Dette tegner et siste bilde av tvetydige Ungarn: Forskere får bedre mulighet til å studere samtidskunst av en regjering som er kritisk til samtidskunst.

Denne saken ble først publisert i Kunstforum 4 – 2015