Et nasjonalt innkjøpsfond for kunst

I forbindelse med dagens debatt om et offentlig innkjøpsfond for kunst skisser Knut Ljøgodt her hvordan et slik fond kan fungere.

Paul Gauguin: Tre keramiske skulpturer, (1890-årene). Innkjøpt av Ny Carlsbergfondet 2014 og skjenket Ny Carlsberg Glyptotek. Glyptoteket i København har Nordens fremste samling av Gauguins kunst og er en internasjonal attraksjon. Noe tilsvarende kunne vi skape her hjemme gjennom et nasjonalt innkjøpsfond for kunst. Foto: Ny Carlsberg Glyptotek.

Paul Gauguin: “Tre keramiske skulpturer”, (1890-årene). Innkjøpt av Ny Carlsbergfondet 2014 og skjenket Ny Carlsberg Glyptotek. Glyptoteket i København har Nordens fremste samling av Gauguins kunst og er en internasjonal attraksjon. Noe tilsvarende kunne vi skape her hjemme gjennom et nasjonalt innkjøpsfond for kunst. Foto: Ny Carlsberg Glyptotek.

De siste dagene har ideen om et eget innkjøpsfond for kunst igjen blusset opp – noe som blir tatt imot med stor begeistring av kunstlivet. (Klassekampen 14. september 2016.) Tanken om et statlig innkjøpsfond for kunst har eksistert i noen år, og har vært lagt frem av politikere fra venstre- så vel som som høyresiden, fra fremtredende finansmenn som Christen Sveaas og Christian Bjelland (Aftenposten 24. august) til museumsdirektører, kunstnere og andre representanter for kunstlivet. Det er således en bred enighet i samfunnet om nødvendigheten av et slikt fond. Spørsmålet er hvordan dette kan innrettes. Selv har jeg tidligere skissert hvordan et slikt fond kan fungere (Aftenposten, 7. oktober 2012; Dagens Næringsliv, 16. februar 2016) og vil gjerne utdype dette.

Oppbygning og forvaltning av samlinger er museenes viktigste oppgave i samfunnet. For det første, fordi museene på denne måten definerer og tar vare på vår kulturarv for fremtiden. For det andre, fordi vi gjennom samlingene kan formidle kunst til skoleklasser og publikum forøvrig. For det tredje, fordi samlingene utgjør museenes viktigste kapital: Hovedverker av kunstnere som Munch og Balke, Picasso og Bourgeois, er attraksjoner som trekker publikum og samtidig kan brukes i utbytte for verker fra andre museer i inn- og utland når norske museer selv lager store utstillinger.

En av utfordringene er at museenes budsjetter ofte ikke strekker til for innkjøp av kunst, særlig for hovedverk. Heldigvis har private samlere og donatorer opp igjennom årene bidratt til de offentlige samlingene med sentrale kunstverk. Det er åpenbart at museenes innkjøpsbudsjetter må styrkes, samtidig som institusjonene selv må arbeide stadig mer bevisst mot samlere og potensielle givere og samarbeidspartnere.

Knut Ljøgodt. Foto: Nordnorsk Kunstmuseum.

Knut Ljøgodt. Foto: Nordnorsk Kunstmuseum.

Parallelt med disse tiltakene mener jeg – i likhet med flere andre – at staten bør opprette et nasjonalt innkjøpsfond for kunst. Dette vil kunne gi samlingene i norske museer et reelt løft. Norge er idag ett av verdens rikeste land, og kan, om vi våger, markere seg internasjonalt også på kunstfronten. Et slikt innkjøpsfond kan f.eks. baseres på noe av avkastningen fra Oljefondet, Statkraft eller andre statlige inntekter. Fondet bør kjøpe inn norsk og internasjonal kunst på høyt nivå og plassere i norske kunstmuseer. Jeg vil understreke at det stadig må være museene selv som bestemmer hva som skal inn i samlingene, og at det må være på museenes initiativ at fondet eventuelt foretar innkjøp eller stiller midler til rådighet.

Et aktuelt forbilde er Ny Carlsbergfondet i Danmark, som gjennom inntekter fra bl.a. ølbryggeriene i Carlsberg-konsernet kjøper kunstverk som plasseres i danske museer. Det nærmeste vi kommer en slik ordning i Norge er Sparebankstiftelsen DNB, som kjøper kunst og deponerer i norske museer – ikke minst den store Astrup-samlingen på KODE i Bergen – og er blitt en viktig aktør i kunstlivet. Men Sparebankstiftelsen kan ikke overlates dette ansvaret alene. Primært bør offentlige samlinger være et nasjonalt ansvar – der stiftelser og private donatorer utgjør et viktig supplement.

Museene i Danmark kan idag presentere kunstnere i verdensklasse takket være Carlsbergfondet. Bare iløpet av de siste par årene har fondet kjøpt hovedverk av bl.a. Paul Gauguin, Edgar Degas, danske Jens Juel og norske Peder Balke, som henger i danske museer. Vi kan få til en tilsvarende effekt i Norge, om våre politikere våger å satse på et innkjøpsfond. Midler til kunst og kultur betraktes ofte som en ren utgiftspost, men ved å styrke de offentlige kunstsamlingene i Norge vil staten faktisk investere i fremtidens samfunn!

Gjennom et slikt fond kan norske museer skaffe hovedverk fra både kunsthistorien og samtiden som de fleste institusjoner idag bare kan drømme om, noe som vil styrke samlingene og gjøre dem til internasjonale attraksjoner.

Samtidig kan vi gjennom en slik ordning sikre verk som ellers ville forsvinne ut av landet. Dessverre har Norge latt mange muligheter gå fra seg. Ved de økonomiske nedgangstidene i slutten av 1920-årene måtte norske samlere selge verker ut av landet. Bl.a. solgte rederen J.B. Stang Paul Gauguins monumentale Hvor kommer vi fra? Hva er vi? Hvor går vi?, som idag utgjør en av hovedattraksjonene i Museum of Fine Art i Boston. Tenk om dette i stedet hadde hengt i vårt Nasjonalmuseum! Også i nyere tid har sentrale verk fra norsk og internasjonal kunst forsvunnet ut av landet.

La oss håpe at vi kan være forberedt neste gang ett av våre museer vil sikre et hovedverk – det være seg av en historisk eller samtidig kunstner – for det norske samfunnet. Såpass høye ambisjoner må vi ha for vårt kunstliv. Gjennom et innkjøpsfond for kunst kan politikerne slå to fluer i en smekk: de kan investere i fremtiden og samtidig sørge for at norsk kunstliv stiller i verdensklasse!

Dr.philos. Knut Ljøgodt er kunsthistoriker og har omfattende erfaring fra kunstinstitusjoner, bl.a. som direktør for Nordnorsk Kunstmuseum (2008-16), initiativtager til Kunsthall Svalbard, og tidligere konservator ved Nasjonalgalleriet. Ljøgodt har hatt et fokus på å bygge opp samlingen og gjør i sin siste bok, ”Treasures”, nærmere rede for hvordan museene kan arbeide strategisk for dette.

(Teksten er delvis basert på en kronikk publisert i Dagens Næringsliv, 16. februar 2016.)

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*