De beste så langt

Vårsemesterets beste utstillinger? Fritt valg på øverste hylle – i Oslo. Slik lød oppdraget. ­­«Kan jeg ta med noen fra øvrige Østlandet og Sørlandet også?» spurte jeg. «Ja, men du må begrense deg til fire, maks fem.»

«Du kjenner meg,» svarte jeg da, og sa at jeg nok ikke greide å la være å slenge innom noen andre minneverdige utstillinger. «Ja, ja,» svarte Kunstforums redaksjonsmedlem, så da tok jeg det som en aksept. Her kommer listen:

Jasper Johns + Edvard Munch
Munchmuseet, Oslo, 18/6 – 25/9
Den første er et lett valg. +Munch-serien startet med et brak med Bjarne Melgaard. Etter hvert har museet fått kritikk for at serien utelukkende viser mannlige kunstnere. Nå som Munchmuseets direktør Stein Olav Henrichsen har fått forlenget åremålet, kan vi jo lure på om han har lært noe? For det siste som har skjedd er at museet har sluppet nyheten om at forfatter Karl Ove Knausgård skal sette sammen en Munch-utstilling i mai neste år. Det er fortsatt grunn til å spørre når Munchmuseet skal oppdage kvinnene?

Men det var altså de beste utstillingene fra i våres dette skal dreie seg om, og valget var ikke vanskelig. Munchmuseet har hatt hele tre utstillinger innenfor første halvår, i og med at den gode Vigeland+Munch-utstillingen stod til 17. januar. Mapplethorpe+Munch var også bra, men for meg står Jasper Johns + Edvard Munch igjen som seriens høydepunkt. Det gjenstår fortsatt en utstilling i serien, men denne utstillingen, som fortsatt er å se til 25. september, markerer seg av flere grunner. Først og fremst er det en veldig severdig utstilling som er interessant for et bredt, kunstinteressert publikum. Den er utmerket som forskningsformidling, og den utvider vår kjennskap til en del av kunsthistorien mange har begrenset kunnskap om.

Amerikaneren Jasper Johns må være den ultimate utfordringen for en sammenligning med Edvard Munch: Tilsynelatende finnes det ingen fellestrekk bortsett fra mønsteret på sengeteppet fra Munchs sene maleri Selvportrett mellom klokken og sengen (1940–43), som Johns brukte i flere malerier. Men det viser seg fort at det er overraskende mange sammenhenger mellom de to kunstnerne, og at Munch har hatt stor betydning for den berømte amerikaneren.

Jasper Johns (født 1930) sin debututstilling i 1958 varslet popkunstens komme. Den markerte et klart brudd med den moderne, amerikanske kunstens første, store trend: 1950-tallets abstrakte ekspresjonisme. Johns ble herostratisk kjent for sine gjengivelser av allmenne symboler, slik som det amerikanske flagget, og – etter hvert – de berømte krysskraveringsmaleriene fra 1970-tallet. Det som overrasker spesielt er at påvirkningen fra Munch var avgjørende for Johns da han endret kunstnerisk kurs rundt 1980, og da han senere gikk over til figurativ representasjon.

Det var i årene 1981–83 at Johns malte de tre store maleriene som alle bærer tittelen Between the Clock and the Bed. Det er uomtvistelig en henvisning til Munchs sene selvportrett, og disse maleriene avsluttet Johns’ ti år lange fordypelse i krysskraveringens muligheter. Men utstillingens kurator mener at inspirasjonen fra Munch dukker opp mye tidligere. Johns så en Munch- utstilling på MoMA i New York allerede i 1950, da han var 20 år gammel. Alt dette og mere til får vi vite i en meget god utstilling, som også viser det faktiske sengeteppet Munch hadde på sin egen seng. At vi med egne øyne kan se at han tok seg kunstneriske friheter da han malte det, er en av bonuserfaringene vi får i denne flotte utstillingen.

Stille revolt – Norsk prosess- og konseptkunst på 70- og 80-tallet
Museet for samtidskunst/Nasjonalmuseet, Oslo, 4/3 – 18/9
Det neste valget var enklere: Konseptkunst kan være både abstrakt og tåkete, men i utstillingen Stille revolt fremstår 1970- og 80-tallets norske pionérer som lekne, visuelle, tydelige og svært kompetente. I norsk sammenheng er vi vant til å se på disse tiårene med helt andre kunstbriller enn de idebaserte uttrykkene som konseptkunsten kom med. Tiden var dominert av 70-tallets politiske kunst og et nytt, ekspressivt maleri i 80-årenes jappetid. Den mer stillfarne og ettertenksomme prosess- og konseptkunsten ble stående i skyggen.

Stille revolt er også en forskningsbasert utstilling. Før kurator Ingvild Krogvig satte sammen utstillingen, var det knapt nok noen som husket alt det spennende som skjedde i disse tiårene. Marianne Heske og Bente Stokke er kjente konseptkunstnere, mens andre sentrale deltagere som Bård Breivik og Inghild Karlsen er blitt kjent for andre ting. Utstillingen bygger på Krogvigs masteroppgave, og i arbeidet med oppgaven dukket det opp så mange sterke kunstnere og kunstverk at det er forunderlig at de var gått i glemmeboken.

Vi har hørt mange historier om rengjørere og vaktmestre som har ryddet bort og kastet moderne kunstverk. Utstillingen forteller en egen, autorisert variant: Den er det Gerd Tinglum som står for, og kunstverket som ble kastet av vaktmesteren på Statens kunstakademi i Oslo, er de tre betongblokkene hun støpte som en del av en serie kalt «Subjektivt–Objektivt» i perioden 1977–79. Da hun kom tilbake til akademiet etter et studieopphold i Hamburg, reagerte hun på at skolens lærere fortsatt hang fast i modernismens besettelse for formale problemstillinger.

«Konsept» betyr «begrep, idé, utkast», og det har veldig lite med den populære varianten «å gå fra konseptene» å gjøre. Konseptkunst er det motsatte, nettopp å bruke idéen til å få frem et poeng. Stille revolt, som står til 18. september, viser at norske kunstnere var tidlig ute med å fange de internasjonale strømningene.

Kjell Torriset: Tegninger – Drawings
Willas contemporary, Oslo, 12/3 – 23/4
Når jeg skal velge nummer tre på listen, begynner valgets mange kvaler å bli ekstra tydelige. Jeg kunne nevnt enda en forskningsbasert utstilling som har internasjonale forgreninger, nemlig Nikolai Astrup-utstillingen på Henie Onstad kunstsenter (som har siste visningsdag 11. september). Den er fremragende presentert, den bringer ny kunnskap til torgs, og den har allerede (etter presentasjonen i London) sørget for å gi Astrup et navn internasjonalt. Etter suksessen med Peder Balke-utstillingen i Londons National Gallery er Astrup med på å bygge en bølge av entusiasme rundt norsk kunst internasjonalt. Jeg kunne også valgt en annen historisk utstilling, nemlig Weidemann og Haukeland-utstillingen som ble vist til gjenåpningen av Lillehammer kunstmuseum, med Bård Breiviks spektakulært flotte fasadeskulptur på tilbygget. Eller jeg kunne falt ned på en samtidskunstutstilling som ble vist i Lillehammer kunstmuseum samtidig, nemlig den utsøkt kuraterte retrospektive utstillingen med Hanne Borchgrevink.

I stedet har jeg landet på en annen samtidskunstutstilling, nemlig Kjell Torriset tegningsutstilling i det nye (foto-)galleriet Willas i Oslo. Her viste han en utstilling med et vokabular som var fylt av stor skjønnhet, og som var rikt på nyanser og overraskende sammensetninger. For dem som kjenner hans kunstneriske historie var det kanskje ingen overraskelser der, bortsett fra at alt i den fortrinnsvis retrospektive utstillingen opplevdes som friskt, nytt og ungdommelig. Kjell Torriset hadde dykket ned i et arkiv fylt av flere tusen tegninger. Den eldste, Modellen sovner, stammet fra 1978.

Hovedvekten lå på de siste tyve årene, og det var noen temaer som gikk igjen: Akten, den nakne menneskekroppen, var en selvfølgelig ingrediens, likeså dyr i ulike gjengivelser, pluss arkitektur og noen få, abstrakte elementer. For ikke å glemme et sett av kunsthistoriske referanser. Det hele var utsøkt vakkert, stillferdig og spektakulært dyktig gjort. Og så var monteringen himmelsk. Fikk du ikke sett utstillingen, er tegningene samlet i en bok som er en nytelse i seg selv.

Jan Håfström: M/S Siddharth Enterprises
Bomuldsfabriken kunsthall, Arendal, 21/5 – 21/8
Den siste utstillingen er også av en samtidskunstner. Det var fristende å velge Siri Aurdal og Eline Mugaas’ utstilling på Kunstnernes hus (som er aktuell igjen fordi Oslo Pilot har satt opp Aurdals skulpturer i Frognerparken), men valget falt på Bomuldsfabriken kunsthalls utstilling M/S Siddharth Enterprises av den svenske kunstnerlegenden Jan Håfström (født 1937). Utstillingen er nettopp tatt ned, men den er verdt å nevne – ikke minst fordi Arendalsgalleriet produserer kvalitetsutstillinger på løpende bånd, og fordi de får alt for lite oppmerksomhet i landsdekkende presse. Håfström er en mangfoldig kunstner, men han har fått stor oppmerksomhet internasjonalt (deriblant i KUNSTforum nr. 1/2016, red.anm.) på grunn av sine bearbeidinger av tegneseriehelten Fantomets sivile alter ego, Mr. Walker.

Utstillingen var et oppkomme av fascinerende figurer, utskåret og malt som i en tegneserie, presentert side om side med tegninger fra barndommen og andre kunstverk med stor variasjon. Mellom livsverkets tidsmessige ytterpunkter finnes det et bredt spekter av uttrykksformer. Ikke minst synes jeg at hans blanding av collage og skulptur er interessant. Ved å sette sammen overraskende konstellasjoner av bilder og figurer får han betrakteren til å tenke nye tanker. I collagene setter han krigssymboler sammen med mer fredfulle elementer, som palmer eller reproduksjoner av klassiske malerier. I verket Diana Palmer i museet (2010) settes bomullssvøpte tegneseriefigurer inn i illevarslende situasjoner der museumskonvensjonen blir en scene for tilslørt og hemmelighetsfull dramatikk.

Og helt til slutt, når jeg først befinner meg på Sørlandet, må jeg nevne at keramiker og kunsthåndverker Sidsel Hanums retrospektive utstilling på Sørlandets kunstmuseum i Kristiansand var så bra at jeg gjerne skulle inkludert den også. Men det var det der med begrensningens kunst. Der har jeg et problem.