Φ og geometri gjør Josefine lykkelig

Josefine Lyches søker gjennom sin kunst, som gjerne tar form av magiske tegn og bevissthetsendrende meditasjoner, å sende betrakteren på ferietur til andre dimensjoner der man kan bli introdusert for esoteriske filosofier og metoder. Vi snakket med henne om astrologi, hellig geometri, Platon og hår.

På en bakketopp i Frognerparken, cirka førti meter over havet, står Paviljongen på Utsikten, formet som et klassisk åttekantet rundtempel med søyler og det hele, komplett med en kopi i miniatyr av trompe l’oeil-kuppelen fra Romas Pantheon – alle guders tempel. Her har Josefine Lyche drevet visningsrom siden 2013.

– Jeg trengte et navn jeg kunne leve med en stund, forteller Lyche.

– Så jeg tenkte, siden paviljongen er oktagonal – okta, octo, octopus, Octopussy! Jepp, fett med James Bond-referanse og greier. Men så var det noen som mente at det kanskje var et litt vel ladet navn – så Octopussy ble heller tittelen på Anja Carrs soloutstilling.

Lyche så til møtet mellom astrologi og teknologi etter råd.

– Jeg har en app på telefonen som heter Star Walk™, man kan holde mobilkameraet opp mot himmelen, og så kan man se hvilken stjernekonstellasjon man befinner seg under. Så jeg stilte meg opp under midtpunktet på kuppelen, ba en stille bønn – «be with me universe» – før jeg flippet opp og så bare BÆM! Der var stjernebildet Lynx, og jeg bare YES! Det er fett, det er fett, det er fett – siden jeg heter Lyche passet det ekstra godt, bokstavrim og greier.

12 000 000 000 lysår unna
I akkurat dette stjernebildet, cirka tolv milliarder lysår lenger over havet, ligger Gaupebuen – den heteste fødestuen for stjerner i det kjente universet. Og akkurat gaupen, hvis latinske navn lynx trolig har etymologiske røtter i det greske ordet leuke – lys – symboliserer klarsynthet – det å kunne se inn i fremtiden og det hinsidige. I Gaupebuen kan astronomer skue urgamle stjerners tilblivelse med tolv millarder års forsinkelse. Det som foregår på Lynx er mer dagsaktuelt: Her kan man, rett som det er, få med seg starten på en lysende kunstnerkarriere. Lynx har iallfall etablert seg som et av tigerstadens mest interessante kunstnerstyrte visningsrom, og med noen fortreffelige utstillinger har Lyche demonstrert sin teft for å lokalisere blodferske lyspunkt på kunstosfærens firmament.

Hva slags forhold har du til astrologi?

– Moren min var spirituell healer som blant annet brukte sufi-teknikker og mentale bilder av platonske legemer – jeg lot henne aldri heale meg, men tidligere hadde jeg flyskrekk, så hun snek seg likevel til å gjøre et rituale på mine vegne hver gang hun visste at jeg skulle ut og fly. Da jeg var liten, fikk hun satt opp livshoroskopet mitt hos en astrolog – uten at jeg visste det. Det ble spilt inn på kassett når jeg var 9. Han sa ting om hva jeg burde holde meg unna, hva slags type kjærester jeg kom til å få, ting jeg kom til å lyve om. Dette hørte hun på gjennom oppveksten min, så da fikk hun warnings som jeg ikke visste om.

– Jeg fikk kassetten da jeg var 16 eller noe sånt. Da ble jeg ganske sur, men det var også interessant, fordi mye av det stemte – ting som allerede hadde skjedd. Etter det har jeg fått satt opp horoskopet mitt mange ganger. Jeg snakker ikke om sånne generelle horoskop som man finner i aviser og ukeblader, det er bare tull. Man må gjøre det ordentlig, personlig.

– Med tanke på Lynx, syns jeg det er interessant hvordan stjernene ligger bredt rundt kloden som en grid – et system mennesker kan bruke, og har brukt siden tidenes morgen, til navigasjon og plassering av byggverk og monumenter, slik som Stonehenge og pyramidene. De ligger gjerne på helt merkelige, tilfeldige steder i dag, men når man tar i betraktning hvordan Jorden lå i forhold til stjernene da den ble bygget gir det med ett fullkommen mening. Det er et kosmisk kommunikasjonsmiddel. Det er fett. Jeg blir lykkelig av det.

– En del år tilbake skulle jeg være med på Großes Treffen i Berlin, et nettverkingsevent der norske kunstnere får vise sine porteføljer til tyske kuratorer. Ganske lame, men det visste jeg ikke da. Så jeg laget min egen katalog slik at jeg hadde noe å gi de jeg møtte – på baksiden hadde jeg mitt eget horoskop, forsiden var prydet med et sigill, eller magisk symbol, for great success.

Funket det?

– Nope, det gjorde ikke det ass. LOL.

– Men et annet magisk formular jeg prøvde en gang – hvit magi – funket faktisk: Man legger et foto av en person i en flaske sammen med salt, og legger det i fryseren. Hensikten er å «fryse» forholdet mellom en selv og den personen. Jeg måtte jo prøve det, så jeg gjorde dette med bilder av tre personer jeg ikke hadde lyst til å treffe på. Det funket! Jeg traff iallfall ikke på dem, noe som var litt merkelig i og med at de bodde i nærheten av meg. Jeg dumpet heller ikke borti dem på åpninger og slikt. Nå har jeg tatt dem ut igjen, og vi har nok en gang kontakt.

Gjør meditasjonen og spådomsteknikkene noe for kunsten din?

– Jeg bruker av og til både pendel og tarotkort for å få en pekepinn på hva jeg bør gjøre. Jeg har også brukt tarotkort i noen av kunstverkene mine – slik at tilskueren blir påvirket av en kraft man ikke vet hva er. Jeg fikk hendene lest en gang av Kundan Rockstad. Jeg var ikke helt fornøyd med alt, og verket Lies Uh… (2011) er idealiserte lesinger, slik jeg helst skulle ønske at det var.

– Det jeg får ut fra meditasjon er en indre ro – å klare å stoppe alle tanker og inntrykk. Dessuten kan man få god kondis av det. Jeg holdt på med en pustemeditasjon en stund – uten å trene så kunne jeg plutselig løpe i to timer uten å bli andpusten. Jeg har samme tilnærming til meditasjon som religion – man trenger ikke å holde seg til en definert system, man kan blande flere teknikker etter behov, mikse litt.

– Det kan renske opp i sinnet og gi plass for de gode idéene. Det er som å gå en tur på fjellet eller i skogen – bare at man tar turen innover. Det gir en ro som er bra for kreativ tenkning og andre viktige saker. Man nullstiller seg selv, og åpner seg opp for universet, åpner kanalene.

Glitter, stas og åndelighet
Lyche har satt seg selv i bås både som glam-minimalist – på grunn av en ofte overdådig pastell- og regnbuefarget glitter og stas-estetikk – og eso-minimalist, på grunn av innholdet i arbeidene: Hun tar gjerne tak i en form eller idé hentet fra den ene eller andre åndelige tradisjonen, det være seg hellig geometri, astrologi, I Ching eller alkymi. Hennes installasjoner har også, rett som det er, en stedspesifikk sensibilitet. Et eksempel: I 2014 utsmykket hun Bodø videregående skole med Celestial Bodies (Ursa Minor), en skulpturkonstellasjon som henger fra taket i foajeen.

– Jeg sjekket hvor Nordstjernen var, og posisjonen passet perfekt til rommet, så jeg lagde Karlsvognen. Nordstjernen har blitt flittig brukt til navigasjon, og Bodø er en sjøfartsby.

Nordstjernen finner man ved å forlenge en rett linje fra to av tegnets stjerner, Merak til Dubhe, fem ganger. Stjernene i tegnet er representert med sju geometriske skulpturer hengende fra taket, bygget i hver sin type trevirke. Formene er hentet fra hellig geometri, et kosmologisk system som involverer universelle mønster som avslører hvordan alt i vår virkelighet har blitt til. Fem av stjernene er de platonske legemene, polyeder der alle flatene er like, kanter og hjørner regelmessige: Tetrader (fire flater), heksaheder (seks flater), oktaeder (åtte flater), dodekaeder (tolv flater) og ikosaeder (tjue flater).

Nok en samling geometriske skulpturer blir i skrivende stund vist et steinkast unna Lynx, på Norsk Skulpturbiennale på Vigelandsmuseet. I installasjonen 4D Ambassadors danner tre skulpturer, laget av klart og regnbuefarget akrylglass, et livlig lys- og skyggespill på teppe, vegger og kuppel, som Flatland-liknende, todimensjonale projeksjoner av tredimensjonale former. En av 3D-formene er en tredimensjonal representasjon av en gjenstand som kun kan eksistere i fire dimensjoner, nemlig tesserakten eller hyper-kuben. Ved dens side står en pyramide tro til Keops-pyramiden, et av mysteriene i historien om menneskets teknologi, sine proporsjoner, i tillegg til «The Eightfold Cube». Sistnevnte er «the object most closely resembling a “philosophers’ stone” that I know of», i følge bloggen Log24, hvor matematikeren Steven H. Cullinane titt og stadig filosoferer rundt matematikk, litteratur og geometri.

– Det er en morsom historie, forteller Lyche. Hun hadde nettopp laget verket The Smallest Perfect Universe (Hyperplanes) baser på motiv hun fant på nettet.

– Etter utstillingen googlet jeg meg selv. Det dukket opp noe som het Log24, så jeg klikket meg inn for å se hva det var. Han hadde skrevet at en eller annen norsk kunstner hadde brukt bilder fra en eller annen obskur bok han gav ut på 70-tallet uten å kreditere ham, så jeg sendte en panisk mail og beklaget, at jeg ikke visste at det kom derfra – ikke noe problem, bare krediter meg, sa han. Og så – uten å ha snakket sammen – hver gang jeg gjør noe han syns er interessant, skriver han om det. Dessuten gir han meg tips gjennom bloggen – «for Josefine». Senere baserte jeg verket The 2×2 Case (Diamond Theorem) (2010) på Cullinanes teorier.

– Han følger to stykker på Instagram – meg og en annen. Så han skriver om mine nye selfies på sin matematikk- og litteraturblogg. Vittig. Merkelig.

Det eneste jeg vet er at jeg vet noe jeg ikke vet at jeg vet
Hva kommer interessen for geometri av?

– Det er som Rudolf Steiner sa: Det var ved geometrien jeg lærte lykken å kjenne for første gang! Den taler til noe i sjelen – hva er den lengselen man kjenner når man ser noe vakkert?

– Jeg bruker former fra rasjonalistiske språk som matematikk og geometri, vitenskaper som omhandler udiskutable sannheter – det er jo ingen som krangler på at 1+1=2. Jeg hatet matematikk når jeg gikk på skolen, men det var på grunn av den kjedelige måten faget ble lært bort. Hvis noen hadde fortalt meg om φ, eller phi, det gylne snitt, om de platonske legemene, at universet er bygget opp av disse tingene – da ville jeg syntes at faget var interessant. Men neida, oppgavene man får er sånn: «En bil fra Moss begynte å kjøre kl bla bla bla når møttes de?» Bore me a river. Det er jo ikke en interessant problemstilling.

– Jeg tror arbeidene mine peker mot en alternativ sannhet, noe annet enn det vi blir foret med. For eksempel, ved å ta form av platonske legemer – uten å blande inn så mye mer – kan skulpturene mine tale til noe som ligger skjult dypt inne i menneskene, kanskje få dem til å huske noe som vi egentlig vet, men har glemt. Det er som om man har mistet hukommelsen, og så blir man vist et bilde av den man har vært gift med i førti år. Man husker ikke personen bevisst, men likevel får man kanskje en varm følelse, det minner om ett eller annet, men man får ikke helt tak i det.

– I Platons Menon skal Sokrates bevise ovenfor sin venn at mennesket besitter iboende kunnskap. Ved å stille en rekke spørsmål, får han en uutdannet slavegutt til å konstruere en diamantform – den samme som jeg brukte i The Diamond Theorem – helt uten at han har lært om konstruksjon. Jeg pakker det inn i speil og rosa, estetikken jeg syns er fin – akkurat det kunne vært hva som helst. Men det som ligger i det, det er interessant. Jeg tror vi har mer kunnskap enn vi tror. Men kunnskapen har blitt borte i Dagsrevyen og Potetgull®.

Hår og andre (og tredje, og fjerde) dimensjoner
Lyche ønsker å hensette sine tilskuere til en annen dimensjon, og komme fra det med en utvidet bevissthet om menneskets plass i universet.

– Når man ser en bra film eller leser en skikkelig bra bok, når man har opplevelsen av å lært noe nytt, opplevd noe annerledes, er det som om man har vært i et annet univers. Når man kommer ut igjen ser man verden med nye øyne. Det høres kanskje litt koko ut, men det er noe jeg streber etter. Noe billedkunst kan også klare det, men det er sjeldent.

Hvilken kunst er det som klarer det?

– Den første store utstillingsopplevelsen jeg hadde, da jeg gikk på Strykejernet på slutten av 90-tallet, var Børre Sæthre på Galleri Wang. Det var som å gå inn i en science fiction-scenografi. Kort tid etter hadde han utstillingen på Astrup Fearnley-utstillingen med enhjørningen, eksplosjonene, masse scifi-referanser som jeg elsker, det gjorde meg lykkelig – det var som å komme inn på et romskip, akkurat som alle de kule sci-fi-filmene tilsier at det skal være. Jeg liker slike totalinstallasjoner.

– Jeg kommer aldri til å glemme Mike Kelleys Kandors. En ting jeg liker med Kelley er androgyniteten, at det han lager både er maskulint og feminint på samme tid. Det er noe jeg streber etter selv, at det ikke skal være så jentete.

Kandors er en serie skulpturer inspirert av Supermann og Supergirls fødeby, hovedstaden på planeten Krypton, som ble stjålet av erkeskurken Brainiac og krympet ned til en miniatyrmetropol – og plassert inn i en vitrine, en glasskuppel.

– Utstillingen omrokkerte kanskje ikke fundamentalt på verdensanskuelen, men når jeg var i den var det som å være på en annen planet.

Kraftig behåret kunst
Contacts på NoPlace inneholdt mengder hår. Pastellfarget, syntetisk hår fra Japan, som danner abstrakte flater, lik en hårete, pastellfarget abstrakt ekspresjonist. Hår spilte også en sentral rolle i Niemand bleibt hier (The Vril Society) (2013). Her står en gjeng hekseaktige, abstrakte figurer – igjen representert ved geometriske akrylglasskonstuksjoner – med langt og lenger enn langt hår og ruger på krystallkuler.

– Vril Society var fem medium som tok ned informasjon like før annen verdenskrig. De hadde hår helt ned til anklene, for de mente at håret var antenner til kosmos. De fikk blant annet ned en tegning av et romskip. Hitler fikk høre om det, og han ville selvsagt ha romskip, så han tvang dem til å gi fra seg informasjonen. En av dem forsvant, og etterlot seg bare en lapp der det stod «niemand bleibt hier», ingen blir her. Det sies at hun dro tilbake dit hun kom fra, at hun kom fra en annen planet. Romskipet ble visstnok også faktisk konstruert, men hvem vet hva som skjedde – kanskje USA rappet det og tok det med til Area 51, LOL.

– Rastafarier og sikher lar også være å klippe seg, for de mener at det ligger kraft i håret. USA hentet ut urfolk fra reservatene, og sendte dem til Vietnamkrigen fordi de var fortreffelige stifinnere, men de klarte ikke å finne noe fordi de klipte av håret deres.

Men pastellfargene, hvorfor det? Hvordan lyder din fargeteori?

– Den er veldig enkel: Jeg bruker de fargene jeg liker. Jeg har alltid vært en sånn rosajente – jeg liker rosa og lyseblått. Men jeg har gjort mange svart-hvitt-verk også. Jeg lagde et i greyscale Vestfossen en gang. Omviseren kunne opplyse om at Lyche gikk gjennom en depressiv fase. Det er så latterlig hvor fort man blir satt i bås.

Josefine Lyche har for tiden 666 poster på Instagram, et tall som har fått ufortjent dårlig rykte. «It means merely sunlight. You may call me Little Sunshine,» som Aleister Crowley, the Great Beast 666, angivelig sa.

– Jepp. Hvis jeg skal poste noe mer så må jeg fylle opp til 777. Det er sånn jeg tenker.

 

Intervjuet ble opprinnelig publisert i papirutgaven, Kunstforum 1/2016.