Kunst i provinsen

I forbindelse med at Lyon-biennalen har annonsert at Gunnar Kvaran er kurator  for 2013-utgaven, publiserer KUNSTforum et portrettintervju fra papirutgaven (nr 1 2010).

–    Hvis jeg må velge en favorittkunstner, så blir det nok Andy Warhol.

Gunnar Kvaran innrømmer selv sine fetisjer, men direktøren for Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst er neppe en avviker. Norges hittil største utstilling med popkunstlegenden gikk av stabelen i 2008. Det året bykset museets besøkstall frem til 115 000. Et godt år altså, men antall besøkende har tatt seg opp siden 2001, da Kvaran ble hanket inn.

Hva er Kvarans metode? Jeg tar turen til Astrup Fearnley Museets nærmest sterile lokaler i en ellers shabby kvadratur.

Pop(ulær) kunst

– Jeg har vært personlig opptatt av formidling, forklarer Kvaran.

Og han har tatt seg fore. Museet har hatt gratis adgang siden 2004, og det knappe driftsbudsjettet inkluderer en horde museumsverter hyret inn ene og alene for å diskutere samtidskunst med herr og fru Hvermansen. Museets kommunikasjonsstrategi er en showcase i moderne teknologi. Glem åttitallets walkie-talkier. Er du utstyrt med mobiltelefon, kan du laste ned presentasjoner av utstillinger og enkeltverk, intervjuer med kunstnere og andre herligheter.

– Det er viktig for institusjoner å få en sosial forankring, kommenterer direktøren.

– Vi skal presentere kvalitet på en faglig og tilgjengelig måte.

Resultatet?

Astrup Fearnley Museet har slått seg opp blant unge hipstere, ikke minst ved hjelp av storstilte retrospektiver med superkjendiser som Yoko Ono, Jeff Koons og Andy Warhol.

Bilder som språk
Gunnar Kvaran vokste opp på Island med en abstrakt kunstner til far. Men selv har han aldri vurdert å satse på en kreativ karriere:

– Jeg har alltid hatt en verbal, ikke håndverksmessig, tilnærming til kunsthistorie.

Under studietiden i Frankrike oppdaget han at han ikke var den eneste. Fortolkningsmetoden, som det franske kunsthistoriske miljøet brukte på 1960 og -70-tallet, var preget av poststrukturalistiske tenkere av typen Roland Barthes. Han argumenterte kraftig for at bilder må leses som språk.

– Jeg måtte lære alt på nytt, smiler Kvaran drømmende.

Han liker åpenbart tanken. Resultatet ble en doktorgrad om hvordan kunstnere finner sin egen identitet innenfor eksisterende språk.

– Barthes gjorde en genial oppdeling, og et øyeblikk titter pedagogen frem bak direktøren.

– Han skilte mellom skriften, som er et allerede eksisterende språk, og stilen. Alle har en egen personlighet, en stil, et slags genetisk merke. Spørsmålet blir da hvordan kunstnere i periferien kan beholde sine særtrekk, samtidig som de adopterer et kontinentalt språk, enten dette er ekspresjonistisk, impresjonistisk eller minimalistisk.

Det er fullt mulig å finne en original stil, mener direktøren, på tross av Barthes’ påstander om forfatterens død.

– Vi er jo alle eksperter på det.

Kvaran fekter energisk i retning av korktavla som fyller den ene kortveggen på kontoret hans. Den er overlesset med skisser til neste utstilling.

– Ta Bjarne Melgaard for eksempel. Han har lagt seg til et ekspresjonistisk språk, men han følger sin egen agenda… «Black metal», «S/M», «homoerotikk», «Munch»… Stikkordene kommer løselig sammensatt. Kvaran er entusiastisk.

Regionalt perspektiv
Astrup Fearnley Museet har under Gunnar Kvaran valgt å spesialisere seg på nettopp å undersøke det regionale fokus. Tanken er at regionale kunstscener over tid utvikler sitt eget språk, og dette språket er interessant. Kvaran mener mye av museets suksess ligger i nettopp denne spesialiseringen.

– Det regionale perspektivet vi opererer med er ganske unikt. USA som region har for eksempel aldri blitt utstilt i USA. Fokuset markerer oss internasjonalt.

Han forklarer at på 1990-tallet var skillet mellom Museet for Samtidskunst og Astrup Fearnley museet ganske vagt. Sistnevnte opererte fortsatt med mye norsk kunst. Under Kvaran, og ved hjelp av regionale utstillinger, har Astrup Fearnley Museet blitt betraktelig mer internasjonalt, med et tyngdepunkt på Statene i samlingen.

– Vår rolle er på sett og vis den motsatte av hva Nasjonalmuseet har. Vi ønsker å presentere internasjonal kunst i dialog med Norge. Nasjonalmuseet har som oppgave å presentere norsk kunst i dialog med den internasjonale scenen.

Det var ikke før etter at USA og Kina hadde vært under lupen at Astrup Fearnley Museet vendte tilbake for å konsentrere seg om en ny generasjon kreative oslobaserte kunstnere. Det at Norge ble oversett, ble blant mange tatt som en provokasjon. Men da gruppeutstillingen Lights on – norsk samtidskunst ble satt opp, var dette også galt. Det hadde aldri skjedd at et museum hadde gjort en slik hard seleksjon blant kunstnere.

Kvaran rister på hodet:

– Det var altfor elitistisk for den norske offentligheten. Men vi fikk etablert oss som et norsk museum.

For øvrig var det en dult i siden på Nasjonalmuseet som burde gjort dette for lenge siden.

Samling i verdensklasse
Kvaran har tidligere uttalt at kunstnorge er belemret med liten givervilje blant private donorer og klinisk ambisjonsfrie offentlige ordninger.

Da han tok direktørjobben på Astrup Fearnley Museet fikk Kvaran anledningen til å gi nordmenn tilgang på samtidskunst i verdensklassen.

– Hans Rasmus (Astrup red.anm.) var allerede interessert i amerikansk samtidskunst da han inviterte meg til museet.

På deres første reise sammen kjøpte museets grunnlegger Jeff Koons’ overdimensjonerte nipsfigur av Michael Jackson og apen Bubbles.

– Det overbeviste meg om at Hans Rasmus mente alvor. Ja, jeg var faktisk ganske imponert!

Kvaran ler. Han høres i grunn fortsatt imponert ut. Astrups kunstsamling er sentral for institusjonen, og innkjøpene er etter hvert blitt tilpasset museets virksomheter. Han punget ut ikke mindre enn 51 millioner kroner for skulpturen, da han kjøpte den i 2001. Summen sjokkerte flere allerede da. I dag anslår kunsthandler Knut Forsberg verkets verdi til nærmere 300 mill. Men Kvaran snakker ikke butikk:

– Å se verket for første gang var en stor opplevelse, som faktisk ikke blir mindre når jeg går forbi det i dag.

Handleturen som brakte inn Charles Rays Male Mannequin, gjorde liknende furore. Slike innkjøp har satt Astrup Fearnley på kartet. I dag er det bare et titalls andre samlinger i Europa med samme kvalitet.

Yoko Ono
Et viktig moment i suksessen til Astrup Fearnley Museet er en faglig retning på samlingen, et annet er et kontaktnettverk som institusjonen tydelig drar nytte av. Begge deler begynte Kvaran å utvikle i det man kan kalle hans læreår.

29 år gammel ble han ansatt som direktør for Reykjavik kunstmuseum. Han hadde hverken en omfangsrik telefonbok eller drevet et museum. Men han var universitetsdoktor, og slike mystiske titler kunne ikke styret la gå forbi. Saken ble til sist diskutert med ordføreren som konkluderte med at de heller fikk ta sjansen.

Kvaran humrer godt. Han skulle bli ved museet i 12 år før han kom til Norge. Fra 1984 var han også ansvarlig for Islands bidrag til Veneziabiennalen. Her møtte han tidligere direktør for Henie Onstad Kunstsenter, Per Hovdenakk. Han var omtrent den eneste nordmannen på den tiden som pleiet omgang med et internasjonalt nettverk av en viss dimensjon: Asger Jorn, Jasper Johns, Robert Rauschenberg, Julian Schnabel og Andy Warhol (for å nevne noen).

– Han var noe eldre enn meg, og snakket til meg deretter. Men han tok meg under sin vinge og presenterte meg til en rekke internasjonale kontakter og kunstnere. Det var via ham at jeg traff Yoko Ono.

Noen år senere skulle Kvaran og hans familie sitte modell for bronsestatuen Endangered species, et av Yoko Onos verk. I mellomtiden inviterte Kvaran Yoko Ono til Reykjavik. Hun visste først ikke hva hun skulle svare: « Island, what the f*** is that?» Men hun kom. I likhet med en rekke andre kunstnere.

– Det var da jeg begynte å arbeide med nettverket jeg har i dag.
– Og alle var interessert i komme til Island.

Selvmordsinstrukser
På et besøk i Paris traff Kvaran den 20 år gamle autodidakten Hans Ulrich Obrist. Dette var på begynnelsen av 1990-tallet, da Obrist jobbet med Suzanne Pagé, daværende direktør for Musée d’art Moderne de la Ville de Paris, og Kasper König, dengang dekan på Stadelschule i Frankfurt.

Idag er Obrist meddirektør for Serpentine Gallery i London, og han er fortsatt en viktig samarbeidspartner.

– Man skjønte med én gang at han var et geni! Der satt vi med alle våre fancy universitetsgrader, men det var han som hadde idéene.

Sammen initierte de utstillingen Do it som gikk av stabelen i 1996. Do it var et utstillingskonsept hvor Obrist inviterte ulike kunstnere til å skrive instruksjoner. Konseptet ønsket å flytte fokuset bort fra kunstverket til fortolkningen.

Det var opp til museet eller tilskuerne selv å utføre anvisningene. I Reykjavik inkluderte prosjektet tre deler: do it museum, do it tv og do it home. Sistnevnte instruksjoner ble publisert i landets største avis.

– Vi fikk til et samarbeid med det konservative Morgunblaðið. Der skulle vi publisere én instruks hver dag. Blant annet presenterte vi en instruks av Mona Hatoum hvor man skulle tre en rekke kjøkkenutstyr på en ståltråd, for så å stikke den i veggen.

Selvmordsinstruksen ble ikke tatt varmt imot blant Morgunblaðiðs lesere.

– Det ble en skandale! Jeg måtte til og med på riksdekkende TV for å forklare at dette må du ikke gjøre hjemme.

Hvilken lærdom han dro av det, vites ikke, men det er ingen tvil om at direktøren er blitt medievant. De siste årene har han gitt Astrup Fearnley Museet et ansikt utad. Han geleider intervjuet belevent og alternerer elegant mellom spøk, små politiske stikk og pedagogiske aparter. Og han liker å snakke om sin islandske læretid. Men da åremålsstillingen til sist tok slutt, ble øya for liten.

Primitive Norge
Ja, Island var lite, men allikevel var Kvaran meget skeptisk da han ble invitert som direktør for Bergen Kunstmuseum.

– Bergen var veldig… annerledes enn Island.

Han drar på det.

– Bergen var mer arkaisk, selv om museet hadde potensial.

Vil han bli sitert på dette, eller er dette en fransk-islandsk språkglipp? Men resonnementet fortsetter ufortrødent:

– Primitivt, ja. De hadde en stor og imponerende samling av blant annet Munch og Picasso. Men museet manglet en visjon. De hadde byttet direktør svært ofte, og det kan jo få en til å nøle…

Men han takket altså ja, og fulgte oppskriften fra Island. Inn kom utstillinger av en rekke kunstnere som representerte alt fra europeisk popkunst, New York-ekspresjonisme og erotisk kunst. Grepet så ut til å fungere. Ethvert museum trenger en liten dose populisme for å gjøre suksess.

Nå hadde man lenge hatt planer om å gi Bergen Kunstmuseum et nytt bygg. Imidlertid så ingenting ut til å skje før Kvaran møtte byens nye ordfører, Anne-Grethe Strøm Erichsen.

Hun ble tydeligvis forført av samlingen. I neste nå ble museet utvidet til Lysverkets gamle lokaler i Rasmus Meyers allé slik at institusjonen kunne forbli i Bergens museumsgate.

Med de store gutta
I dag er det Astrup Fearnley Museet som venter på et nytt bygg. Museet har på finurlig vis fått plass i Selvaags planer for den nye fjordbyen på Tjuvholmen.

– Har du sett tegningene?

Kvaran spretter opp og forsvinner ut av rommet. Før han kommer tilbake med en megaplansje, noterer jeg meg at samtlige av museene Kvaran har styrt, har fått nye lokaler. I dette tilfelle er det Renzo Piano som er arkitekten bak det nye museumsbygget, arkitekten bak blant annet Pompidou-senteret i Paris.

Nybygget er en konklusjon på museets kunstneriske ekspansjon siden 2001. Det første Kvaran tok tak i da han kom til Oslo, var museets kuratoriske modell. For en ting er å bygge opp en kunstsamling, man må også lage ambisiøse utstillinger. Til det hadde han begrensede midler og liten stab.Kvaran har valgt å møte disse utfordringer ved hjelp av utstrakt samarbeid med andre private kunstinstitusjoner, deriblant Serpentine Gallery, hvor Obrist holder til.

Resultatet er en egen kuratorisk modell for vandreutstillinger som kan bli aktivert på stedet. Kvarans første egeninitierte utstilling The Uncertain States of America, som han kuraterte sammen med Hans Ulrich Obrist og Daniel Birnbaum, turnerte som sådan gjennom 10-11 land. Museet har de siste årene stått for flere andre slike regionale utstillinger med India, Kina, men også Norge som tema.

For Astrup Fearnley Museet utgjør vandreutstillinger en ekstra inntektskilde, samtidig som det internasjonale samarbeidet kvalitetssikrer resultatet.

Profilering, profilering, profilering
På kontoret hans har kaffen rukket å bli kald. Formidling er definitivt viktig her på huset. Jeg våger meg likevel på et siste spørsmål: Er Gunnar Kvaran kunstnorges viktigste mann?

Jeg får servert et tekkelig «nei», før direktøren understreker hvor liten institusjon Astrup Fearnley Museet er i forhold til Nasjonalmuseet:

– Som det meste i norsk kulturliv er det staten som sitter på definisjonsmakten. Nasjonalmuseet kunne vært den viktigste aktøren, men har ikke evnet å bruke den.

Kvaran er tydelig irritert på mangelen på samarbeid mellom institusjonene i Norge.

– Man trenger en rollefordeling som gjør at museene kan satse på egne oppgaver. Astrup Fearnley Museet er muligens bedre enn Nasjonalmuseet innenfor perioden og regionene vi har valgt å spesialisere oss på, men vi har en komplementær rolle i forhold til dem.

Kvaran husker tilbake til Reykjavik kunstmuseum da han tok over: De statlige og de kommunale institusjonene hadde et dynamisk konkurranseforhold, og kulturjournalistikken var på topp.

– Her i Oslo har vi Stenersenmuseet, men hvem kan gjette ut fra navnet at det er hovedstadens kunstmuseum vi snakker om? Vi mangler debatt og helhetlige, klare satsninger!

Gunnar Kvaran er glad i å samarbeide, men i Oslo står han alene.