Andy Warhols assistent på 1960-tallet, Gerard Malanga (til venstre), og Per Hovdenakk (til høyre) møtes på åpningen av Andy Warhol by Andy Warhol på Astrup Fearnley Museet i Oslo høsten 2008. Foto: André Gali
Tirsdag 14. juni døde Per Hovdenakk (1935-2016). Han var en mytisk person allerede mens han levde, og har inspirert en rekke kunsthistorikere og kulturarbeidere med sitt enorme engasjement for samtidskunst – meg selv inkldert. Mine tanker går til hans nærmeste familie.
Da jeg jobbet med min masteroppgave om Andy Warhol, ble jeg ofte fortalt at jeg måtte snakke med Per Hovdenakk. Jeg var relativt ny i kunstverden den gangen, og visste ikke helt hvem han var, så det ble ikke til at jeg oppsøkte ham mens arbeidet med oppgaven pågikk. Senere ble jeg kjent med sønnen Narve Hovdenakk, samtidig som jeg fikk mer og mer oversikt over kunstfeltet. Da Astrup Fearnley Museet satte opp en Andy Warhol-utstilling i 2008, benyttet jeg anledningen til å treffe denne tidligere direktøren for Henie Onstad Kunstsenter for å gjøre et intervju om hans vennskap med Warhol. Det ble publisert i det nest siste nummeret av Kunstmagasinet som kom ut høsten 2008. (Kunstmagasinet var på mange måter forløperen for Kunstforum, som ble startet av Tore Næss, Nicolai Strøm-Olsen og meg selv i 2009.)
Hovdenakk møtte Warhol via en rekke tilfeldigheter allerede i 1963. SAS hadde opprettet rute til New York, og Hovdenakk, som da jobbet som kulturjournalist i Bergen Arbeiderblad, ble invitert med på en introduksjonstur. Hovdenakk ble værende i New York noen uker, og bodde på det senere så velkjente Chelsea Hotel, der en rekke kjente kulturpersonligheter holdt hus på 60-tallet –for eksempel Bob Dylan, Janis Joplin, Patti Smith og Leonard Cohen. Flere av disse ble også en del av Hovdenakks omgangskrets, og noen forble hans venner livet ut.
Som den alltid generøse og hjelpsomme mannen han var, passet Hovdenakk barnet til en av de som bodde der mens hun jobbet på “fabrikken”. Lite visste han da at det ikke var en ordinær fabrikk det var snakk om, men Andy Warhols studio, The Factory. En dag inviterte hun ham med dit, og han begynte å hjelpe til med å henge opp silketrykk til tørk. Da jeg intervjuet ham mintes han at Warhol alltid kom veldig tidlig på morgenen, så gjennom prøvetrykkene og kastet dem som ikke fungerte. Ellers var han ikke der så mye. Men The Factory var et sted der “alle” kom for å se og bli sett, blant annet Dylan, som Hovdenakk også stiftet bekjentskap med. Etter hvert ble Hovednakk og Warhol kjent med hverandre, og de møttes ved ujevne mellomrom opp gjennom årene. Hovdenakk ble også kjent med andre sentrale kunstnere i denne perioden, for eksempel Jasper Johns og Robert Rauschenberg.
I 1973 kom Warhol på sitt eneste besøk til Norge på Hovdenakks invitasjon. Hovdenakk hadde da jobbet på Henie Onstad Kunstsenter siden 1969, og var tilstede på Moderna Museet i Stockholm under åpningen av utstillingen The New York Collection, som blant annet viste arbeider av Warhol, Johns og Rauschenberg. Warhol var også der, og kom etterpå til Norge, der han blant annet besøkte Henie Onstad Kunstsenter og Nasjonalgalleriet.
Cobra-kunsten som ble vist på Henie Onstad Kunstsenter interesserte Warhol lite, men Munchs ikoniske verker i Nasjonalgalleriet begeistret ham. Etter hvert kjøpte Warhol trykk av Munch gjennom en forhandler i Europa, og på begynnelsen av 1980-tallet påbegynte han en serie arbeider der han bearbeidet Munchs kjente motiver: Skrik, Madonna, Eva Mudocci. En del av disse er idag i Sparabankstiftelsen DNBs eie og noen av dem er deponert på Hauger Kunstmuseum i Vestfold.
Hovdenakk hadde også en finger med i spillet da kronprinsesse Sonja ønsket seg et portrett signert Andy Warhol. Han var nemlig litt reservert med å portrettere henne, for hun var jo ikke en ekte dronning, som han sa. Hovdenakk ringte Warhol og overbeviste ham med setningen; “There´s a lot of money in it for you.” Warhol, som elsket penger, gikk da med på det.
Warhol ble vist for første gang i Norge på Kunstnernes Hus i 1968, da Morten Krogh var direksjonsformann. Hovdenakk mente, da jeg intervjuet ham, at denne utstillingen var en av grunnene til at Krogh fikk sparken kort tid senere. Popkunsten var nemlig ikke populær blant de som satt i maktposisjoner i det norske kunstlivet den gangen. Warhol ble ikke akkurat omfavnet av de norske institusjonene senere heller, men Hovdenakk fikk vist noen arbeider av ham innimellom, og satte opp en portrettutstilling med hans verker på Henie Onstad Kunstsenter i 1994, der han var blitt direktør i 1989.
Hovdenakk mente at grunnen til at popkunsten generelt, og Warhol spesielt, ikke fikk de store ringvirkningene i norsk kunstliv – selv om Morten Krogh, Williball Storn og Anders Kjær ble nevnt som kunstnere som var opptatt av Warhol relativt tidlig – var mangel på storbyer og urban kultur i Norge. Refleksjonen rundt urbanitet kom for øvrig opp igjen i fjor, da Hovdenakk begynte som fast spaltist i Bergensavisen. Der sa han at kun Bergen er urban i norsk sammenheng, og at kulturen som kommer derfra holder høy kvalitet. Det er det ikke vanskelig å være enig i.
Da Andy Warhol by Andy Warhol åpnet på Astrup Fearnley Museet høsten 2008, var Per og Narve Hovdenakk til stede på åpningen. Det var også Gerard Malanga, som var Warhols assistent gjennom store deler av 1960-tallet. Jeg møtte og intervjuet Malanga noen dager før, og fikk anledning til å introdusere Hovdenakk og Malanga for hverandre på åpningen – de hadde ikke møttes før – og det var et stort øyeblikk for meg å være vitne til.
For meg, som har studert Warhol og skrevet masteroppgave om hans pop-persona, var det spesielt interessant å møte Hovdenakk og høre hans historie. En av påstandene i oppgaven min var at Warhol var kalkulert, og bygget en rolle ut fra en gjennomgripende forståelse av mekanismene i konsumkulturen. Det er kanskje til dels riktig, men Hovdenakk mente at Warhol mer ble kastet ut i offentligheten og responderte med å bygge sin popidentitet. Mer som beskyttelse enn som markedsføringsstrategi, alstå.
En av tingene som var typisk for Warhol, var hans evne til og interesse for å treffe nye mennesker og engasjere seg i dem, noe som etterhvert gjorde at han ble en naturlig del av kjendislivet – en berømthet i sin egen rett. Hovdenakk hadde noen av de samme kvalitetene til å omgåes mennesker, til å engasjere seg og følge med. På den måten satte Hovdenakk et dypt avtrykk både personlig og faglig hos mange mennesker, helt til det siste.
Mitt siste møte med ham var på en åpning på Akershus Kunstsenter, der vi fikk snakket et lite øyeblikk om kunst og sånt over et glass vernissagevin. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk anledning til å møte Hovdenakk og få kjennskap til en brøkdel av hans historier. Han bidro med enormt mye for kunstfeltet i Norge og brakte verden hit til lille Oslo.
Hovdenakk satte en standard vi som jobber i kunstfeltet bør etterstrebe, og vi har mye å takke ham for. I 2012 fikk han da også ofentlig anerkjennelse for det arbeidet han har gjort da han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk kunstliv.