Fremtiden kommer tidlig til Svalbard

Før kjempet vi mot kulden, mørket og naturen. I dag interesserer vi oss for det ekstreme. Derfor går Svalbards kunstliv, vitenskap og turisme en lysere fremtid i møte.

Smeltende is på Svalbard © Herman Dreyer, OCA

Den lille byen Carbonia i Italia ble grunnlagt av Benito Mussolini 18. desember 1938. Italia skulle moderniseres, innbyggerne i regionen Sardinia skulle få levebrød ut over primærnæringene, og Carbonia skulle bli et trygt bosted for arbeiderne i kullgruvene som lå like i nærheten. Det viste seg imidlertid at virksomhetene ikke var lønnsomme, og i løpet av 70-tallet ble alle gruvene stengt. Siden da har Carbonia hatt meget høy arbeidsledighet, men en kunstner har sett sitt snitt til å lage et arbeid basert på byens historie.

Giorgio Andreotta Calòs film In Girum Imus Nochte viser en fiskebåt som brenner opp utenfor byen, kryssklippet med bilder av arbeidere som vandrer nedover i gruvene. Restene av den brennende trebåten blir til karbon, som under trykk vil omdannes til kull, og slik danner kunstneren en materiell og konseptuell parallell mellom gruveindustrien og fiskeriet.

Filmen var en del av programmet da Office for Contemporary Art (OCA) og Nordnorsk Kunstmuseum forrige uke arrangerte konferansen «Thinking at the edge of the World» på Svalbard. Likhetene mellom de to stedene er slående. Akkurat som Carbonia, har populasjonen på Svalbard vært inndelt i primær- og sekundærnæringer, i hovedsak fangstfolk og ansatte i gruveindustrien. Longyearbyen ble grunnlagt for å huse ansatte i gruveindustrien, mens fangstfolkene bodde over hele øyen.

Det er imidlertid en åpenbar forskjell mellom de to gruvebyene: klimaet.  Klimaet på Svalbard er ekstremt. Et menneske kan ikke overleve vinteren der uten avansert teknologi. Bosetterne måtte kjempe mot en truende natur: For eksempel har nesten ingen av Longyearbyens bygg grunnmur. Årsak: Den aggressive permafrosten ville knust dem.

Longyearbyen, Svalbard © Herman Dreyer, OCA

Det iskalde, ekstreme klimaet gjør Svalbard til langt mer interessant politisk tilfelle enn Carbonia. Kullindustrien er på retur, og i realiteten har livsgrunnlaget for Longyearbyen forsvunnet. Det er nærliggende å undres hvorfor i all verden Norge ikke forlater dette kalde, mørke og umenneskelige stedet.

Geopolitikk er en åpenbar årsak. For å kunne hevde norsk suverenitet over Svalbard, er Norge nødt til å ha en sterk tilstedeværelse på øygruppen. Svalbardtraktaten gir Norge suverenitet over området, selv om alle signatarstatene har rett til å drive næringsvirksomhet på øygruppen. Både opprettelsen av Kunsthall Svalbard og konferansen «Thinking at the edge of the World» må forstås i den sammenheng.

Samtidig ser vi på Svalbard en del trender som vil påvirke oss. Som Anders Bjartnes skrev i boken Det Grønne Skiftet, er effekten av avvikling av kulldrift på Svalbard et mulig frempek til den omstillingen Norge må igjennom når oljealderen tar slutt. Dette er et eksempel på hvordan fremtiden kommer tidlig til Svalbard.

Klimaendringer, Syria og Svalbard
Svalbard er et godt sted å diskutere et av vår tids viktigste tema: Det lille øysamfunnet er per definisjon bygget på migrasjon. Siden det ikke er lov å føde på øyen, er alle innbyggerne, både nordmenn og utlendinger, innflyttere. Et av høydepunktene under konferansen var en samtale mellom historikerne Robert Templer, Lutz Henke, Elena Isayev’s og Alberto Altés om migrasjon og konflikt.

Elena Isayev’s minnet om at migrasjon ikke er noe nytt fenomen. Tvert imot har migrasjon vært normen gjennom hele menneskehets historie, til tross for at passet er en ganske ny oppfinnelse. De store antikke verkene, Odysseen, Aeneiden, ja, til og med Plautus’ komedier, handler om reiser og migrasjon. Et godt liv var levd at den som hadde friheten til å reise som ung og kunne velge å være bofast som gammel.

Historikeren Robert Templer studerer byutvikling og gjennonoppbyggingen av den syriske byen Aleppo, som i likhet til Svalbard har et sårbart økosystem. Byen har også vært med på å prege norsk kultur: Vikingene handlet kardemomme med Aleppo, noe som har ført til at nordmenn bruker mer av krydderet enn europeere generelt.

Templer pekte på at borgerkrigen i Syria er den første krigen som er utløst av klimaendringer. Da plantasjene i Aleppo ble ødelagt av tørke, utløste det et raseri mot makthaverne. I dag hentes det hentes ut frø fra frøbanken på Svalbard. Disse skal plantes i Syria, blant annet for å bygge opp igjen kardemommeindustrien. Siden borgerkrigen startet, har halvparten av Aleppos befolkning flyktet. Takket være Svalbardtraktaten, er Svalbard i teorien et sted hvor flyktninger kan slå seg ned, gitt at de klarer å forsørge seg selv –og overlever klimaet.

Klimaendringene er tydelige på Svalbard – klimaet forandrer seg ekstremt fort. Kim Holmen, direktør for polarinstituttet, påpekte at 2015 var første år da fjorden inn mot Longyearbyen lå isfri hele vinteren. På sikt bærer endringene bud om en åpen nord-vestpassasje, noe som vil kunne endre verdens skipstrafikk og gjøre Svalbard til en liten trafikk-hub.

AK Dolven i samtale med Kim Holmén,  Direktør for Det Norske Polarinstitutt © Herman Dreyer, OCA

I takt med at isen smelter, endrer også det arktiske økosystemet seg. Blant annet påvirker issmeltingen dyr som liker å hvile på isen. Samtidig finner stadig flere fugler fra fastlandet, blant annet måker, veien til Svalbard. Også Longyearbyens arkitektur blir påvirket når permafrosten byggene står på begynner å tine.

Tiltrekningen mot det ekstreme
Konferansens anliggende var ikke de menneskelige utfordringene med et ekstremt, arktisk klima, industriell nedgang eller vårt forhold til russerne. Derimot var tiden viet til Norges behandling av samer, effekten av klimaendringer, migrasjon og livet i havet. Slik sett representerer OCA og Nordnorsk Kunstmuseums «tilstedeværelse» på Svalbard et tidstypisk blikk på verden. I dag er det, ironisk nok, det ekstreme som er grunnen til at Svalbard går en lysere fremtid i møte enn Carbonia. Mennesket trenger styrke og teknologi for å mestre ekstreme omstendigheter, og det ekstreme har blitt underholdning og god butikk.

Hvor stort omfanget av vår omfavnelse av det ekstreme er, gikk opp for meg da jeg besøkte det vestlandske tettstedet Voss. Voss er den eneste kommunen i regionen Voss–Hardanger som er i vekst. Det er to faktorer som gjør at næringslivet går bra der. Det ene er at naturen, som i likhet med Svalbards er svært vakker, med høye fjell og fossefall. Men vakker natur finnes mange steder i Norge. Voss har i tillegg jernbane. Togforbindelsen gjør det mulig å arrangere Ekstremsportvekå, som i disse dager går av stabelen. . I løpet av 18 år har mønstringen vokst til å bli et av verdens største ekstremsportevenement. Et publikum på opptil 40 000 kommer for å se 1 300 internasjonale aktører konkurrere. Stadig flere ønsker å fylle fritiden med unike opplevelser, og mange unge mennesker ønsker å leve mindre konvensjonelle, mer ekstreme liv.

Og det er kanskje her Svalbards unike tiltrekking ligger. Alt med stedet er ekstremt. Her kan besøkende turister, kunstnere og forskere studere blåhval og isbjørn. Man kan dra til den russiske bosetningen Barentsburg eller besøke nedlagte kullgruver, og kontemplere over bortfallet av en industri på et lokalsamfunn. Men kan hende er det mest interessante å studere de klimaendringene som i dag også endrer klodens politiske klima. Det er stor sannsynlighet for at det man ser på Svalbard – industriell avvikling, klimaendringer og en voksende opplevelsesindustri – snart kommer til å bli realiteter også på fastlandet.