Nyhistorisme i Bergen

Nyhetsverdi i kunsten er passé: Tre store utstillinger i Bergen demonstrerer i sommer at craft-beer og kunst har uventede likhetstrekk.

I norske bokhandler selger det tilbakeskuende. Jon Michelet gjør for tiden kjempesuksess med En sjøens helt, som handler om de norske krigsseilerne, Hans Olav Lahlum lykkes godt med sine krimromaner om K2 fra 70-tallet, og Lars Myttings Svøm med dem som drukner er satt til 40-, 70- og 90-tallet. I norske byer dukker stadig flere av det min far ville kalt bruktbutikker – men som i dag omtales som vintage-butikker – opp, og det er blitt trendy å sy, brygge øl hjemme og strikke. For 20 år siden var dette kjærkomne hobbyer for besteforeldregenerasjonen, fritidssysler mange trodde ville dø ut.

Fascinasjonen for den «glemte» fortiden er også synlig andre steder enn i populærkulturen. Det kan være tilfeldig, men ved norske kunstmuseer er det påfallende mange utstillinger som trekker frem «ukjente» kunstnere eller perioder. Ved Nasjonalmuseet for kunst vises Stille Revolt om konseptkunst på 70- og 80-tallet. Letingen i vår relativt nære fortid skal følges opp til høsten med en utstilling av den eksperimentelle kunstneren Sidsel Paaske, som døde i 1980, en interdisiplinær pioner som var en sentral del av kunstmiljøet i Oslo fra 1965 til 1980. Allikevel har hun vært glemt.

Ved Kunstnernes Hus er utstillingen Aurdal / Mugaas nettopp tatt ned. På institusjonens nettside presenteres målet med utstillingen i klartekst: «Motivasjonen for utstillingen er å gjenintrodusere Aurdals banebrytende kunstnerskap i norsk kunsthistorie». Og de siste årene har Hannah Ryggen, Peder Balke og Nikolai Astrup blitt relansert.

Ny-historisme
Uansett hvor en vender blikket i kulturen, er det vanskelig å unngå å legge merke til at det de siste par årene har pågått en trend for å se seg tilbake, kombinert med en stigende interesse for håndverk. I utgangspunktet har jeg sympati for denne trenden – det er vanskelig å si noe om fremtiden uten å vite noe om fortiden, man kan lære mye av historien. Da jeg så festspillutstiller Fredrik Værslevs All Around Amateur på Bergen Kunsthall, Svein Rønnings Twin Runner på Tag Team, og den glemte mediekunstneren Rolf Aamots Maks informasjon per tidsenhet på KODE, slo det meg at «nyhistorismens» ånd svever over samtiden.

Historismen er en periode i europeisk kunst som startet rundt 1850, og som var forbi etter første verdenskrig – vi kunne kalle den Keiser Franz Josefs tid, ettersom den løper gjennom mye av hans regjeringstid fra 1848 til 1916. Perioden kjennetegnes ved at den gjenopplivet og etterlignet eldre perioders stiluttrykk, slik som gotikk, renessanse, barokk og rokokko. Dens arkitektoniske monument er Ringstrasse i Wien, men siden historismen var rådende i en periode med sterk vekst, er det spor av den overalt. I Oslo, for eksempel, er Nationaltheatret er tegnet i nybarokk, Østbanehallen nyrenessanse, og Grønland kirke er nyromantisk. I billedkunsten var det vi i dag ofte kaller salongmaleriet innen europeisk kunst preget av nybarokk, nyklassisisme og til dels nygotikk.

Det er en tilsvarende tilbakeskuing, samt referering til fortidens former, jeg oppfatter hos Fredrik Værslev og Svein Rønning. Disse kunstnerne ser riktignok ikke tilbake til barokken eller renessansen, men til det 19. og 20. århundres kunst.

Referanser til fortiden
Til All Around Amateur har festspillutstiller Værslev og hans assistent Per Christian Brath har malt en serie bestående av 26 monumentale bilder. Formatet er 200 x 230 cm, og temaet er solnedgang. Forelegget for bildene er fotografier kunstneren har tatt med sitt mobilkamera når han har fløyet. Maleriene er malt med spraymaling og en type vogn med pensel som brukes til å male veistriper, før de er tilført terpentin, noe som gjør at malingen flyter utover lerretet og blander seg med de andre stripene. I de forskjellige maleriene fremstår fargene med forskjellig styrke og sjatteringer. Formspråket kan gi assosiasjoner til Mark Rothko, men også til motivet man kan se i bakgrunnen i Edvard Munchs Skrik.

Værslev er åpenbart interessert i å utvikle et håndverk med stor H. Dette har han da også sagt i intervjuer i Kunstkritikk/Morgenbladet: «[…] det å male en markise – de første var appropriasjoner av markisene på huset til mamma i Drøbak – er kanskje parodisk, men jeg var opptatt av at det ferdige maleriet skulle være et godt maleri. Jeg er maler, jeg er opptatt av godt maleri, på den konservative måten.»

Interessen for håndverket skinner igjennom også i monteringen. Bildene er montert inn i veggen, en vanlig teknikk i utsmykkinger i monumentale bygg: I Burgtheater i Wien brukte Gustav Klimt og Frans Matsch denne teknikken. Det samme gjorde Munch i aulaen i Universitetet i Oslo. Klimt gjentok dette i Beethovenfrisen i Secessionsbygningen, Wien, og Munch i Livsfrise, hvor bildene glir inn i hverandre i en sammenhengende historie. De blir, takket være monteringen, en del av rommet de utsmykker, noe større enn en samling enkeltverk – dette er i høyeste grad er tilfellet i Værslevs utstilling.

Regnskapsark og marmorering
Den samme fascinasjonen for håndverket finnes hos Svein Rønning. Rønning bruker, i likhet med Værslev, fotografier i sitt arbeid. Hos Rønning har de derimot tjent som en fysisk bakgrunn for maleriet – i denne utstillingen bruker han et annet utdatert fysisk format som bakgrunn og utgangspunkt: Serien The Shadow of Your Smile består av oljemaling på regnskapsark.

Selv om galleriet insisterer på at regnskapsarkene er tilfeldig valgt av kunstneren fordi de skaper en fastlåst struktur med sine kolonner og rutenett, fremstår en litt morsom ironi i disse bildene. Regnskapsarkene mister ved å bli malt på sin opprinnelige funksjon, men i en verden med digitale regnskapsprogrammer har de allerede mistet denne funksjonen. Rønning maler altså med god, gammeldags oljemaling på noe som ikke lenger brukes. Noen steder er maling påført med tykke penselstrøk, andre steder med tynne strøk. Det gir noe av det samme utflytende resultatet som finnes hos Værslev, men her går assosiasjonene tydeligere i retning av marmorering.

Marmoreringen blir tydeligere i den store maleriserien Twin Running, som har et utpreget modernistisk formspråk. I motsetning til Værslev, som har brukt en vogn, har Rønning gått løs på lerretet med gummisparkel. Disse maleriene er relativt store og alle er delt i en mindre over- og underdel i tillegg til en større midtdel. I midtdelene har Rønning trukket ut fargene, slik at den noen steder fremstår kraftfull, andre ganger mer avdempet.

Futuristen Aamot
Det er når jeg går inn i utstillingen Maks informasjon per tidsenhet at det går opp for meg i hvor stor grad vår samtidskultur har en tilbakeskuende tendens. Hos Rolf Aamot var det fremtidsoptimismen som rådde: Han så seg ikke tilbake, men hadde blikket festet mot fremtiden.

Rolf Aamot fikk et gjennombrudd med å lage billedmusikk I 1965. Til dette utviklet han ny teknologi, blant annet et billedtoneinstrument. Ifølge katalogteksten av Frode Sandvik skulle instrumentet gjøre dem mulig å bearbeide «lys ved hjelp av fargefiltre, avskjæring, overlagring, hastighetsforandringer, forskjellige fortetninger og fortynninger, og dermed skape foranderlige klangbilder».

I utstillingen får vi dessverre ikke se et slikt instrument. Derimot får vi se billedmusikk som er tonesatt av Arne Nordheim: I 1967 laget Nordheim og Aamot verket Evolution for NRK som ble vist på TV. Før selve verket vises et intervju, der Nordheim demonstrerer hvordan han lager samtidsmusikk ved hjelp av et instrument hvor han skrur på forskjellige lyder. I dag virker verket litt sært, og det kan være underlig å tenke at noe så smalt faktisk ble vist på TV, men det er verdt å ha i tankene at denne type verk hadde to funksjoner for NRK. På den ene siden viste de kunst, på den andre siden var den en form for dokumentar om splitter ny teknologi. Senere laget Aamot en rekke andre billedmusikkverk for NRK, deriblant Visuelt (1971), et poetisk debattinnlegg i EF-valgkampen.

Motivasjonen bak disse verkene var at Aamot på 60 og 70-tallet trodde at kunsten i fremtiden ville bli digital og vises på fjernsyn. I følge Aamot ville bilder på TV, reklame og i medier bli stadig viktigere, og hans mål var å skape et alternativ til den kommersielle visuelle kulturen. Det var et mål å nå hele befolkningen, og han skriver i Arbeiderbladet: «De kunstarter vi har, evner ikke å se det moderne mennesket […] Skal den bildende kunst bli en del av vår tilværelse må massemediene tas i bruk, som direkte kunstnerisk uttrykksmiddel.»

Det er slående hvor gammeldags kunsten til Aamot, til tross for at han omfavnet det nyeste innen teknologien, virker. Massemediene blir stadig mer fragmentert i vår tid – vi har stadig flere medier. På Aamots tid kunne kunstneren i mye større grad anta at en stor del av befolkningen ville se det som ble visst på NRK, men i dag har betrakteren utallige valg. Hvordan kan et kunstverk i dag nå store deler av befolkningen?

Vi forstår hinanden ikke
Denne fragmenteringen har vår tid til felles med 1850–1900-tallet, tiden da historismen blomstret. Fra 1850 til 1900 ble håndverkere utkonkurrert av industrivarer. Det var akkurat dette Arts and Craft-bevegelsen syntes var trist, noe som over tid førte til fremveksten av kunstindustrimuseene.

Verden ble også mye mindre. Toglinjer, telegraflinjer og telefonlinjer ble utbygget. Plutselig var det mulig å sende en beskjed fra Paris til Oslo på et par minutter. Samtidig opplevde verden en helt utrolig migrasjon. Bare fra Norge emigrerte opptil 30 000 i året, og byene vokste. Oslo alene vokste fra cirka 40 000 innbyggere i 1850 til nærmere 200 000 i 1900. En borger i Wien, med østerriksk bakgrunn, kunne i 1900 ikke ta for gitt at hun hadde noe tilfelles med en annen borger med rumensk bakgrunn. Forskjellen mellom verdier i de den gang nye bydelene Frogner og Grünerløkka i 1900, var større enn forskjellen mellom borgere i kvadraturbyen Christiania i 1850.

I løpet av de siste årene har Internett forandret hvordan vi jobber. Det finnes ikke lenger regnskapspapir, og en 30-åring ansatt i revisjonsbyrået PWC vil trolig aldri få vite hvordan det brukes. Der det for 50 år siden var luksus å få klær laget utenfor Norge, er det nå luksus å få klær som er laget i Norge. Migrasjonen er høy, og Oslo vokser som om det igjen var 1870. Det skrives side opp og side ned om faren for parallellsamfunn. Kanskje det er derfor vi igjen ser oss tilbake, på samme måte som våre tippoldeforeldre gjorde. Nyhetsverdi er bare så 1960-tallet.