Fremtiden i våre hender

En samtale om kunst og teknologi, eksperimentelle biennalemodeller og «renessansemennesket 2.0» med Espen Gangvik, direktør for Meta.Morf-biennalen for kunst og teknologi.

Innovative kunstnere har gjennom alle tider tatt i bruk de mest avanserte materialene, teknikkene og metodene som har vært tilgjengelig for å produsere sine arbeider. I enkelte tilfeller har også bruken av nye teknologier, for eksempel fotografi, etterhvert blitt så utbredt at de blir allment akseptert som konvensjonelle kunstneriske uttrykksformer. I vår egen tid har imidlertid elektronisk teknologi i løpet av kort tid blitt så allestedsværende at den blir tatt for gitt, men i motsetning til i de fleste andre aspekter av våre digitale liv – og til tross for at det er over 50 år siden medieteoretikeren Marshall McLuhan observerte at kunstneren må være den eneste som kan møte ny teknologi ubesmittet, fordi hun bruker sitt talent til å formidle subtile endringer i sansning og persepsjon – så har rendyrket elektronisk kunst i stor grad forblitt underkjent i den større kunstfaglige diskursen.

Det finnes selvsagt unntak. I 1979 ble Ars Electronica i Linz, Østerrike etablert som et dedikert flaggskip for krysningspunktet mellom kunst og ny teknologi, og siden 1990 har blant andre Theodor Hesper og Wim van der Plas, med sitt ambulerende og internasjonale symposium for elektronisk kunst, ISEA, også jobbet med å fremme en tverrfaglig akademisk diskurs angående spørsmål knyttet til kunst, teknologi og vitenskap. Etterhvert dukket også flere organisasjoner og initiativtakere opp i det samme landskapet, men miljøet fremstod likevel som spesialisert og lukket. I 1997, i forbindelse med videokunstutstillingen Screens i Trondheim (kuratert av professor Jeremy Welsh ved kunstakademiet og produsert av kunstner Espen Gangvik), hadde imidlertid feltets tilstedeværelse markert seg godt nok til at Kulturrådet arrangerte en konferanse hvor produksjonsvilkårene for elektronisk kunst endelig ble drøftet i Norge. Dette møtet ledet til at det ble etablert et nettverk av norske organisasjoner som var dedikert til produksjon av elektronisk kunst.

En av disse organisasjonene ble i 2002 etablert av Gangvik under navnet TEKS – Trondheim Elektroniske Kunstsenter – og skulle, i tillegg til å være «et ressurs- og kompetansesenter for kunstnere som jobber med elektroniske og digitale verktøy», også «fremme elektronisk kunst innenfor alle fagfelt, både lokalt og nasjonalt». Kunst basert på nye medier og ny teknologi har i ettertid blitt fremhevet av Kulturdepartementet som en viktig del av samtidskunsten, og mens bruk av teknologi er en selvfølgelig komponent i kunsten i dag, så erkjenner de at «ny mediekunst» eller «elektronisk kunst» samtidig blir ansett som et eget felt.

TEKS avviklet fra mars til mai i år fjerde utgave av Meta.Morf, en omfattende og ambisiøs biennale som over to måneder presenterte dagsaktuelle kunstnere og forskere innen disse feltene til et velvillig trønderpublikum. Hva har endret seg, og hvor går ferden videre?

Fremdrift
– Det elektroniske kunstfeltet har vært i rask utvikling de siste tiårene, forteller Gangvik. – Den generelle digitale revolusjonen kom til Norge tidlig på 1990-tallet: Plutselig var teknologien der, og alt ble nullstilt. På kort tid har disse nyvinningene blitt så grundig implementert i våre liv at vi knapt tenker over det lenger. I kunstnerisk utvikling ser vi den samme tendensen.

– Da jeg stiftet TEKS i 2002, var et av mandatene at det skulle fungere som en medielab, blant annet for å allment tilgjengeliggjøre digitale verktøy som den gang var svært kostbare og samtidig sørge for generell kompetanseheving i bruken av disse.

– Jeg var, i en periode før stiftelsestidspunktet, ansvarlig for Top Floor, et medieverksted ved og for Lademoen kunstnerverksteder (LKV), og valgte derifra å starte prosessen med å opprette en ny medielab, med mål om å kunne henvende seg til «ikke-organiserte» kreative mennesker utenfor kunstfeltet og aktører i aktuelle subkulturer i tillegg til profesjonelle kunstnere. Gjennom denne prosessen ble LKV, sammen med meg selv, en av stifterne av TEKS.

– Det var stor etterspørsel etter kurs og workshops i feltet, og kulturrådet ga derfor støtte til organisasjoner innenfor det nyetablerte nettverket PNEK – Produksjonsnettverk for elektronisk kunst – som TEKS ble en del av, for at vi skulle bidra til kompetanseheving for kunstnere og andre som jobber kreativt med digitale og elektroniske verktøy.

Utviklingen akselererte, og Gangvik trekker frem en workshop med gruppen LEMUR (League of Electronic Musical Urban Robots) fra New York i 2006 som et viktig vendepunkt.

– Vi hadde lånt en splitter ny iMac-stall hos musikkteknologilinja ved NTNU, og skulle jobbe med Arduino. Arrangementet var en suksess, og trakk til seg folk fra hele Norge. Det som skjedde var imidlertid at alle møtte opp med egne laptoper som kunne gjøre mer eller mindre det samme som de stasjonære mediemaskinene våre – vi satt med andre ord med splitter nye datamaskiner som var overflødige før de var tatt i bruk. Medialaben slik den tidligere hadde fungert, var død.

– Jeg innså at det knapt fem år etter oppstart ikke lenger var hensiktsmessig å drive TEKS med den profilen vi hadde hatt. Informasjonsdeling og forum på Internett gjorde også etter hvert kurs, workshops og generell kompetanseheving mindre aktuelt. Veien videre har derfor blitt å være til stede som spydspiss i teknologiutviklingen, ta pulsen på hvor teknologien er i forhold til samfunnsutviklingen og å formidle hvor den er på vei. Jeg ville fokusere på å presentere muligheter som oppstår i kjølvannet av teknologi og kunstnerisk praksis i forhold til nye måter å forske på, og å la TEKS være en node for en nettverksbasert bevissthet som kan kalles «renessansemennesket 2.0», det vil si et tverrfaglig sammensatt forum med blikk på kunst, vitenskap og teknologi.

Matchmaking
Dette fokuset hadde til en viss grad vært del av TEKS sitt virke allerede fra begynnelsen. I forbindelse med grunnleggelsen i 2002, ble det etablert en årlig festival med navnet Trondheim Matchmaking, som skulle fungere som en møteplass for presentasjoner av innovative idéer og nye kunstneriske prosjekter, og ikke minst som ivaretaker og utvikler av ressurser og kompetanse i krysningspunktet mellom ny teknologi og elektronisk kunst.

– Sammen med kollega og medkurator Trine E. Unander, ønsket vi å sette de teknologiske og kunstneriske miljøene sammen. Vi mente at synergien mellom de to feltene burde løftes frem og vises bedre, forklarer Gangvik.

Under mottoet «nye kunstprosjekter med behov for teknologi – nye teknologier med behov for innhold», og med titler som Digital Lifestyle, Soft Freedom, Machine, Nature [of man] og Hybrid, opplevde den lille festivalen i Trondheim snart økende publikumsoppslutning og internasjonal oppmerksomhet.

– Festivalen gikk veldig bra, og etterhvert begynte vi å bli gode til å gjøre det vi gjorde, fortsetter han. – Samtidig opplevde vi at prosjektet begynte å bli rutinepreget, og på grunn av de relativt korte intervallene mellom hver gang, ble det også vanskeligere å kuratere et program som vi følte gikk godt nok i dybden. Etter Nature i 2007 begynte vi å tenke på muligheten for et større arrangement som kunne avvikles hvert andre år, for å være i stand til å gjøre det bedre, dypere og bredere.

Samme år ble den første søknaden til et forprosjekt skrevet, noe som resulterte i støtte fra Trondheim kommune. Det ble opprettet en internasjonal, faglig tung referansegruppe, bestående av Alex Adriaansen, direktør i V2_ Institute for the Unstable Media i Rotterdam og senere hovedkurator for biennalen, Jemima Rellie fra Getty Conservation Institute i Los Angeles, Clive Kellner fra Johannesburg Art Gallery, kurator Zhang Ga ved The National Museum of Modern Art i Beijing og professor Jeremy Welsh.

En ny begynnelse
– Vi startet på bar bakke for å vurdere om dette i det hele tatt var en god idé. Etterhvert som gruppen «leste» Norge, innså de imidlertid at dette var et selvfølgelig sted å gjennomføre biennalen på, som følge av Trondheims identitet som «teknologiby» og ikke minst på grunn av universitetet her, som har et stort fokus på teknologiske fag samtidig som at det innbefatter både et humanistisk fakultet og kunstakademi. Arbeidet med første utgave av Meta.Morf, New.Brave.World!, ble dermed påbegynt.

Biennalen ble lansert som et månedslangt arrangement i oktober 2010, hvor 125 kunstnere, forskere, skribenter og musikere fra 25 ulike land inntok flere av byens sentrale kunstinstitusjoner, scener og konferanserom, og med det ble Meta.Morf etablert som det mest omfattende arrangementet innen det elektroniske kunstfeltet nord for Linz. Samme år fungerte biennalen også som vertskap for professor Roy Ascotts ellevte Consciousness Reframed-konferanse, som i flere år hadde jobbet med tverrfaglige undersøkelser og spørsmål angående kunst, vitenskap, teknologi og, ikke minst, bevissthet. Etter å ha vurdert gjennomføringen av den første biennalen, fant Bystyret i Trondheim snart ut at prosjektet svarte til ønskene i kommunens kunstplan om en kunstbiennale, og ville satse på videre utvikling.

– Det første året fokuserte vi på å fange opp aktuelle trender og tendenser, og å vise frem feltet på en generell måte for et bredere publikum. Vi ville vise hvordan ny vitenskapelig innsikt ofte impliserer filosofiske og eksistensielle spørsmål, og hvordan både kunstnerisk og vitenskapelig forskning kontinuerlig er med på å utfordre og endre våre rådende perspektiver. Kunstnerne i dette feltet har en særlig funksjon som fortolkere og formidlere av ny kunnskap, og spiller derfor en sentral rolle for samfunnets evne både til å erverve innsikt i og å opprettholde en adekvat diskurs angående bruken av ny teknologi og vitenskapelige fremskritt, forteller Gangvik.

– De etterfølgende biennalene har forsøkt å følge en rød tråd. Etter å ha lagt et generelt fundament med den første, ønsket vi i 2012, under tittelen A Matter of Feeling, å utfordre publikum ved å se på diskurser rundt det modernistiske idealet om at mennesket skal forsøke å kontrollere verden rundt seg. Vi ønsket å se på prosesser «under oss» for å belyse hvordan livet i seg selv er et åpent og komplekst system med uklare skillelinjer. Vi la til grunn at alle relasjonelle systemer opererer fra affekt, eller i forlengelse fra følelser, at både menneskelige og ikke-menneskelige handlinger er uttrykk for disse nettverkede forbindelsene, og kuraterte et program som viste arbeider som omhandler sympati og affinitet med livsformer av både «teknologisk» og «naturlig» karakter.

– Etter å ha lekt med tanken om at alt styres nedenfra og opp, og at alt kaoset i naturen er en struktur som vi ikke evner å ense, gikk vi i 2014, med Lost in Transition, dypere og så på det som skjer mellom alle endringsprosesser, som kan observeres fra mikro til makronivå, fra stjernestøv til livsformer og forbi. Disse prosessene skaper kontinuerlig nye mønstre, strukturer og former, og danner betingelsene for alle aspekter av våre liv. Den eneste sanne konstant er derfor forandring, som vi eksisterer i overgangene mellom.

Mot stjernene
– I år har vi i en glidende overgang beveget oss videre fra dette filosofiske, indre rommet, som på sin måte berørte spørsmål om evighet, og ut til det faktiske ytre rom. Det er nå 70 år siden jorden for første gang ble fotografert fra atmosfærens yttergrense. I løpet av 1970-tallet beredte måneferdenes observasjoner av den blå planeten ytterligere grunnen for forestillingen om kloden som en del av et økosystem i et univers med uante proporsjoner. Romforskning impliserer med andre ord grunnleggende spørsmål om menneskets plass i universet, og årets utgave fokuserte på kunstnere, forfatter og forskere som på ulike vis ser nærmere på mennesket som interstellare reisende, og hvordan vi ved inngangen til dette årtusenet er i ferd med å redefinere vårt forhold til stjernene – og dermed oss selv.

Programmet innfridde. Biennalen inntok Trondheim Kunstmuseum, Trøndelag Senter for Samtidskunst, Babel visningsrom for kunst, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondhjems Kunstforening, Galleri KiT og en utendørs undergang med et eget utstillingsprogram som er for omfattende til å dekke her. Alt fra veteraner som Alicia Framis og interiørdesigneren Verner Panton (1926–1998), via den anerkjente samtidskunstneren Tomás Saraceno som for første gang stiller ut i Norge, til relativt unge og mindre kjente kunstnere som Johannes Langkamp og Pamela Breda serverte et bredt spekter av kunstverk som på ulike vis berører spørsmål om romfart og romforskning, og i forlengelsen menneskelig liv på jorden og forbi.

Ved inngangen til Meta.Morf 2016 uttalte Gangvik til Natt&Dag at biennalen er «en eneste lang headline», og han har rett – selv om det finnes åpenbare publikumsfavoritter, slik som Agnes Meyer-Brandis’ The Moon Goose Analogue, en stor installasjon på TKM Gråmølna hvor vi kan observere og interagere med en gruppe fiktive gjess som har migrert til månen, og ikke minst Nordenfjeldskes feiring av Panton med verket Inner visions and outer space, kuratert av kunstneren Thomas Flor, er det vanskelig å trekke frem enkeltverk fra et program hvor arbeidene nesten uten unntak står i tematisk dialog med hverandre.

Utstillingene supplementeres av lydkunstner Frank Ekebergs musikkprogram, som strekker seg fra en minneverdig åpningskonsert med Martin Messier, Myriam Bleau og Herman Kolgen, til et for undertegnede kjært gjensyn med de norske artistene Biosphere, Kim Myhr og Lasse Marhaug, til Trondheim Symfoniorkesters fremføring av musikk fra Stanley Kubricks 2001 – en romodyssé – en film som kanskje mer enn noen andre har vært med på å forme våre kollektive forestillinger og eksistensielle spørsmål om livet i verdensrommet. Med arken som går fra Herman Kolgens buldrende åpningsverk Seismik, som henter informasjon fra jordens magnetfelt og seismiske aktivitet i sanntid, frem til symfoniorkesterets avslutningskonsert, bygges en sterk, tematisk ramme rundt biennalen.

I tillegg danner biennalen selvsagt grunnlag til flere konferanser, både med deltakende kunstnere, akademikere og andre dagsaktuelle aktører. Det var også en rekke frittstående initiativ fra andre aktører i byen. Bjørnar Gammelsæter fra Trondheim Folkebibliotek kuraterte et utvalg fra deres science fiction-samling, og stilte denne ut i bibliotekets førsteetasje. Vitensenteret laget et eget og familievennlig påskeprogram under Meta.Morf-banneret. Med kurator Alex Adriaansens’ ord, presenterer biennalen et både trans- og tverrfaglig program som tidvis kan være forvirrende, men som til slutt fremstår som produktivt og utfordrende. Som innbygger i Trondheim er det ikke minst vanskelig å ikke legge merke til at noe skjer, og bred appell er også noe Gangvik er bevisst på å opprettholde, uten at det skal gå på bekostning av biennalens innhold.

– Tittelen til Meta.Morf 2016, Nice to be in orbit, kan i likhet med de foregående titlene tolkes fra et ironisk ståsted eller som ektefølt, forteller han. – De høres gjerne ut som titler til lavt budsjetterte science fiction-filmer. Innholdet vi presenterer er selvfølgelig seriøst og relevant, og enkelte ønsker også å se at biennalen fremstår med en mer «akademisk profil». For min del føler jeg at vi da fort risikerer å bli fanget i en politisk korrekt ramme som ikke er ønskelig. Biennalen må beholde sin kunstfaglige integritet og holde fast på at vi først og fremst kommer fra kunstverdenen, slik at vi kan tillate oss å leke med måter å forske og presentere på.

Modellen virker. Med 34,000 besøkende, uten å ta hensyn til alle som har sett den interaktive utendørsinstallasjonen Trans(e)Mission som tsjekkiske CIANT (International Centre for Art and New Technologies) har produsert i samarbeid med Hackheim og EiT på NTNU i en undergang i byen, så er Meta.Morf 2016 i høyeste grad en publikumssuksess. De gode besøkstallene hjelpes riktignok ved at både Trondheim Folkebibliotek og Vitensenteret hadde egne prosjekter med tilknytning til biennalen, men selv uten disse har årets biennale en tilnærmet tredoblet oppslutning for utstillingene, konsertene og konferansene.

Samarbeidsstruktur
Nytt av året er også biennalens arbeidsstruktur. I motsetning til foregående utgaver, hvor Meta.Morf inntok museer og visningsrom med ferdig produserte pakker, har de i år forsøkt å spre ansvaret utover, ved å invitere ulike aktører inn som egne produsenter i biennalen.

– I den første utgaven var tanken å produsere et event for hele byen, og å engasjere både befolkningen og profesjonelle miljøer, forteller Gangvik. Å komme inn fra «utsiden» for å produsere et program for ulike institusjoner innfridde imidlertid ikke helt de ambisjonene vi hadde om samarbeid og egenkreativitet. Det ble dessuten mye å produsere, ikke minst i forhold til logistikk og utgifter, for en liten administrasjon. Ideen i år har derfor vært at de ulike institusjonene i større grad kuraterer selv, og i økt grad tar ansvar for egen gjennomføring. I 2010 kunne vi ikke gjort det på denne måten, men nå som alle har sett hva Meta.Morf er og hva det kan bli, virker det som at entusiasmen og ønsket om å bli med videre er stort. Dette gagner biennalen, både fordi budsjettet blir større og fordi det bidrar til å knytte de ulike aktørene i byen sammen på en bedre måte, og dermed når vi et bredere publikum.

Veien videre
– Fra et teknologisk perspektiv, så er nok alt vi gjør i dag sannsynligvis like «latterlig» om noen tiår, eller enda kortere, som en i sin tid hypermoderne kunstinstallasjon med interaktiv CD-ROM fremstår for oss i dag. Det kommer hele tiden nye teknologier, og fra det oppstår også nye innsikter. Om disse stammer fra filosofi og humaniora eller direkte fra teknologisk forskning, så foregår det uansett hele tiden i en form for symbiose som gir rom for kunstneriske prosjekter. Meta.Morf og andre liknende prosjekter i feltet kommer til å forbli relevante, fordi det er nødvendig å være til stede i teknologiutviklingen for å vise et bredt publikum hva som foregår til enhver tid. Det er viktig at noen prioriterer å vise aktuell kunstnerisk praksis fra dette feltet, som i dag også bidrar helt konkret til grunnforskning og utvikling. Flere universiteter har innsett dette, og har opprettet egne fakultet for nettopp kunst og teknologi. UCLA og Universitetet i Perth er gode eksempler.

– Det elektroniske kunstfeltet snakker ikke lenger bare om hardware og software, vi snakker om hele spekteret av teknologi og dets implikasjoner. Teknokratene styrer verden nå, og teknologien som utvikles, som i seg selv er uten moral, tvinger hele tiden frem nye perspektiver og løsninger. Derfor ser vi også at det i kunst og teknologifeltet har vært flere diskurser rundt kunst og politikk enn i den generelle kunstverdenen. I bunnen av Meta.Morf kan man av den grunn også lese politikk, men vi har så langt ikke ønsket å gjøre politiske «statements». Vi ønsker imidlertid å peke på hvor vi er, sette fantasien i sving, og være tilstede i et landskap som bereder grunnen for politiske beslutninger som nødvendigvis må bli tatt på et tidspunkt. Meta.Morf sitt legitimerende ankerfeste ligger i at vi er en samlende institusjon rundt det å produsere gode kunstprosjekter, og å formidle til et bredt publikum hvor verden er i dag i forhold til den generelle samfunnsutviklingen. Dette spørsmålet behandles ikke alltid på samme måte i den øvrige samtidskunsten.

– Vi ser derfor at vi også kan være relevante for mange som ellers ikke er så oppdaterte i kunstverdenen. Dette gjelder ikke bare publikum. En flott opplevelse fra i år var å se Bas Lansdorp, grunnleggeren av Mars One-programmet, som jobber med å sende mennesker til Mars i 2027, for første gang – i følge ham selv – i forum med kunstnere. Gjennom sitt møte med Meta.Morf, fikk han virkelig en aha-opplevelse under biennalekonferansen, gjennom å bevitne grunnforskningsprosjekter med kunstneriske innfallsvinkler, noe han sa at han fant inspirerende og nyttig.

– Det er med andre ord et gledelig paradoks å se at kunst og teknologifeltet, som bare for et tiår siden var noe relativt sært og lukket, i dag tidvis har en like bred appell som den generelle kunstscenen. At feltet per i dag tenderer til en ny «folkelighet» er kanskje heller ikke så rart, både fordi feltet delvis angår teknologi folk nå har i lomma til en hver tid (og snart også kroppslig implementert), og ikke minst fordi bevisstheten om den tette sammenhengen mellom teknologiutvikling og samfunnsvikling ser ut til å være økende blant publikum. Kunst og teknologifeltet står midt i diskursfeltet som angår vår felles fremtid.

– I 2018, under den foreløpige tittelen Consciousness Unchained, vil vi behandle spørsmål om fremtiden og det neste steget ved å se på menneskelig bevissthet og kunstig intelligens. I likhet med den første store digitale revolusjonen, så vil sistnevnte, hvis Steven Hawking har rett, komme like plutselig. Hva skjer når planeten og strukturene vi har bygd på den kan styre seg selv? Hvem er vi når vi har gjort oss selv overflødige som planetens innovatører og for driften av verdenen vi lever i? Er vi klare til å bli kastet ut av Tellus’ Cockpit, plassert på turistklasse med Pina Colada i hånden og Beach Boys på øret, reisende inn i den endelige solnedgang? avslutter Gangvik retorisk.

Neste Meta.Morf arrangeres i Trondheim 7. mars–6. mai. 2018.

* Martin Palmer har tidligere vært involvert som produsent og arrangør for TEKS og Meta.Morf