De tre døde kunstnerne som skulle til utlandet for å få seg annerkjennelse

De siste årene har Sparebankstiftelsen DNB og Nordnorsk Kunstmuseum stått for den mest vellykkede profileringen av historisk norsk kunst i utlandet. Er norsk kunst i ferd med å bli en del av den europeiske kanonen?

«Se til København», ble vi fortalt i en kunsthistorieforelesning ved Det norske institutt i Roma en del år tilbake. Øivind Storm Bjerkes utsagn var ingen parafrase av budskapet norske studenter ble innprentet med i tiden før Det Kongelige Frederiks Universitet (siden 1939 kjent som Universitetet i Oslo) ble stiftet i Christiania i 1811: Snarere snakket han om dansker i vår tid, nærmere bestemt hvordan københavnsmuseet  Statens Museum for Kunst  hadde gjort en grundig jobb med å profilere dansk historisk kunst internasjonalt. Deres effektive strategi stod i kontrast til det norske kunsthistoriemiljøet, hvis internasjonale vokabular kun bestod av ett ord: Munch.

Statens Museum for Kunsts markedsføringsstrategi for dansk historisk kunst har gitt god avkastning: Et samarbeid i 2001 mellom Statens Museum for kunst og Rijksmuseum i Amsterdam førte til utstillingen Two Golden Ages: Paintings from Holland and Denmark. I 2004 ble samlingen Ordrupgaard, med fransk og dansk kunst, vist i Staatsgalerie Stuttgart. I 2010 kunne man se store utstillinger av gullaldermaleren Christen Købke (1810–1848) på The National Gallery i London og Scottish National Gallery i Edinburgh. Året etter ble den danske gullalderen presentert i en stor utstilling ved Pushkin Museum i Russland. Danskene laget til og med et eget engelskspråklig tidsskrift, Romantik, for å promotere forskningen på den romantiske kunsten.

I 2008 arrangerte Royal Academy i London en stor utstilling av Vilhelm Hammershøi – en utstilling Anders Bjørnsen i Sparebankstiftelsen fikk med seg. Hamburger Kunsthalle viste den Den Hirschsprungske Samling i 2014, og i disse dager finner en stor utstilling av gullaldermaleren Christoffer Wilhelm Eckersberg (1873–1853) sted ved samme Kunsthalle. Den historiske samlingen til Statens Museum for Kunst ble også vist i utstillingen Fra Gullalder til Cobra på Nordnorsk Kunstmuseum i 2005. Som utstillingstittelen – der avant garde-gruppen Cobra er sentral – hinter om, er overgangen til modernismen også med i betraktningen. Daværende konservator Knut Ljøgodt snakket entusiastisk om dansk gullalder på P2 – kanskje tenkte han at norske kunsthistorikere hadde noe å lære av danskenes PR-strategi?

Under Øivind Storm Bjerkes forelesning på det norske institutt i Roma, kunne ingen vite at 2010-tallet skulle bli tiåret der historisk norsk kunst gjorde fremstøt for å bryte seg inn i den europeiske kanonen – og det var ikke de store statlige institusjonene som tok stødige grep om brekkstangen.

En Munch-blockbuster

Den første norske kunstneren som skulle til utlandet for å bli kjent, var naturligvis Edvard Munch. I 2011 hadde Munchmuseet stor suksess med Edvard Munch – Det moderne øye på Centre Pompidou i Paris. Utstillingen var en variasjon over en velbrukt problemstilling: La oss se om vi kan si noe nytt om Edvard Munch.

En nyhet var at det var et museum for samtidskunst, og ikke et historisk museum, som avholdt utstillingen. Utstillingen bestod av nesten 140 kunstverk: malerier, tegninger, fotografier, en film og en skulptur lånt ut av Munchmuseet, Nasjonalmuseet i Oslo og KODE i Bergen. Grunntanken var å vise frem Munchs senere og mindre kjente arbeider, og å fokusere på hans forhold til sin egen samtid. Iakttageren Munch, som integrerte datidens moderne visuelle hjelpemidler – for eksempel foto og film – i komponeringen av sine bilder, stod i sentrum.

Norske aviser skrev side opp og side ned om besøkstallene på utstillingen; mer enn 5000 om dagen, kunne NRK melde i desember 2011. Fasitsvaret ble at totalt 487 000 besøkte utstillingen, som siden vandret videre til Schirn Kunsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London.

Men det stoppet ikke der: Samtidig som Det moderne øye ble vist i Frankfurt, og før utstillingen skulle til Tate, ble en versjon av Skrik solgt på Sotheby’s i New York for nesten 120 millioner dollar. Samme år bestemte den statlige stiftelsen OCA seg for å profilere Munch på Veneziabiennalen i 2013. Edvard Munch ble relansert som en «moderne kunstner», og ikke nok med det: Han ble også en av de dyreste kunstnerne i verden.

Munchmuseet hadde klart en ting få norske museer får til: De hadde vært med på å skape en internasjonal blockbuster-utstilling. Og det var også denne suksessen – ikke det vitenskapelige arbeidet – de var mest interessert i å fortelle om til norsk presse.

I ettertid fremstår utstillingens virkningshistore som mer relevant enn selve utstillingen. Arbeidet med Det moderne øye ga ansatte ved Munchmuseet kunnskap om hvordan internasjonale museer arbeider. Trolig gjorde det Munchmuseet bedre rustet til å gjennomføre kompliserte logistiske operasjoner, som et hurtigtog gjennom natten, for å ta i bruk Kunstkritikk-redaktør Jonas Ekebergs nylige allegori. Museets arbeid mot pressen har endret karakter – for eksempel ble fjorårets utstilling Melgaard + Munch solgt inn som en skandaleutstilling. Museet ser ut til å ha fått en liten selvtillits-boost, og har tatt seg sammen og begynt å lage mer interessante utstillinger i Oslo. Ironisk nok var et annet resultat av Pompidou-utstillingen at flere norske kunsthistorikere ble mett av Munch. «Norsk kunst er mer enn Munch», skrev Knut Ljøgodt i 2012. Han hadde nå blitt direktør for Nordnorsk Kunstmuseum.

En amerikaner vekker teften

Mens Munch-spetakkelet pågikk, hadde to direktører, først Anne Aaserud og deretter Ljøgodt, begge ved Nordnorsk Kunstmuseum, bygget relasjoner til den amerikanske kunstsamleren Asbjørn Lunde. Lunde har en omfattende samling av norsk og sveitsisk kunst fra det 19. århundre, og i 2007 viste Nordnorsk Kunstmuseum Den ville natur. Sveitsisk og norsk romantikk. Malerier fra Asbjørn Lundes samling. Utstillingen gikk videre til Scandinavian House i New York i 2008, og i 2011 ble utstillingen vist i National Gallery i London under tittelen under tittelen Rocks, Forests, Torrents.

Lunde har for øvrig en stor samling av Thomas Fearnley, som også inngikk i utstillingen In Front of Nature: The European Paintings of Thomas Fearnley, vist på The Barber Institute of Fine Arts i Birmingham (oktober 2012–januar 2013). Utstillingen var et samarbeidsprosjekt med Nasjonalmuseet i Oslo. Norsk presse – som stemte i av hjertens lyst på Munchmuseets PR-refreng – lot utstillingene forbigå i stillhet.

I arbeidet med Lundes kunstsamling hadde Nordnorsk Kunstmuseum blitt kjent med internasjonale museer, og lært at en ikke alltid er avhengig av navnegjenkjennelse for å få norske kunstnere ut i verden. Det var akkurat denne typen know-how som kom til sin fulle rett da Nordnorsk Kunstmuseum gjorde et trekk Nasjonalmuseet eller KODE aldri ville ha drømt om: å lage en Peder Balke-utstilling på National Gallery i London (november 2014–april 2015). Museet visste at den litt sprø idéen om å lage en Balke-utstilling på National Gallery faktisk var flyvedyktig – teft, kalles dette. Siden har de vist den samme teften under oppbyggingen av Kunsthall Svalbard.

Det slående ved kommunikasjonen rundt Balke-utstillingen på National Gallery, er koblingen mellom salgskunnskap og frekkhetens nådegave: «Vi vil med dette skrive Peder Balke inn i verdenskunstens historie, på linje med Edvard Munch», sa Ljøgodt til Aftenposten i mars 2014.Et slikt utsagn ville aldri kommet fra store norske museer. For det første er det vanskelig å se for seg at noen ved institusjonen ville hatt mot til å hevde at Balke kan måle seg med Munch – et slik utsagn ville umiddelbart blitt skutt ned av PR-avdelingene. Og det er ikke bare her utstillingen flekser muskler: «Discover Norway’s unsung forerunner of Modernism and experience the drama and romance of the Far North», formulerer nettsiden til National Gallery.

Utsagnene fra museene viser et genuint ønske om å ønske å skape en debatt rundt kunsthistorien. Balke-utstillingen var, i motsetning til Munch-utstillingene, ikke bygget opp som en blockbuster, men inngikk gratis i den faste samlingen, og forsøkte slik å trekke museets publikum inn i noe ukjent. Prosjektet viser hva en liten institusjon med ambisjoner og teft kan få til når de får en gigant på kroken.

 Keine Experimente, Sparebank

Samtidig som Munchmuseet arbeidet med å få sin blockbuster-utstilling av rullebanen, satte Sparebankstiftelsen seg samme mål som Nordnorsk Kunstmuseum: De skulle lansere en ukjent norsk historisk kunstner for et britisk publikum. Likheten stopper der. Idet jeg går rundt i Nikolai Astrup-utstillingen på Dulwich Picture Gallery i Londons utkant, kommer jeg til å tenke på den tyske etterkrigskansleren Konrad Adenhauers valgslagord i 1957: Keine Experimente. I likhet med Munch-utstillingene, er dette en meget stor presentasjon, og Sparebankstiftelsen, en privat institusjon, gikk løs på sin lansering på samme måte som et museum.

I et intervju med KUNSTforum har Anders Bjørnsen fortalt hvordan han gikk frem: Stiftelsen hadde deponert Astrup-samlingen hos Bergen Kunstmuseum (i dag KODE). Bjørnsen kjente til den vellykkede Vilhelm Hammershøi-utstillingen på Royal Academy, og begynte å arbeide for å få den britiske institusjonens daværende kurator MaryAnne Stevens til å kuratere utstillingen. Siden satte stiftelsen, i samarbeid med KODE, i gang med å lage en meget sterk presentasjon av Astrup, kombinert med et forskningsarbeid for finne frem ny kunnskap om kunstneren. Målet var at briter, samt unge norske kunsthistorikere, skulle kaste se Astrup i nytt lys. Prosjektet må kunne kalles vellykket – selv jeg, som innforstått betrakter, ser mye nytt i kunstnerskapet.

Det grundige forarbeidet gjorde Sparebankstiftelsen, og trolig også kurator Stevens, sikker på en ting: at ingen skulle kunne ta dem på fakta. For å ytterligere dempe sjansen for fiasko, bygget stiftelsen relasjoner med britisk presse gjennom mange år, og utstillingen vises nå – t.o.m. 15. mai – på det anerkjente, om enn noe usentrale Dulwich Picture Gallery. Resultatet minner om utfallet fra Konrad Adenhauers forsiktige valgkampanje: En uventet sensasjonell suksess. Etter omtalen i engelske aviser å dømme, er dette en av en mest vellykkede utstillinger av norsk historisk kunst som noensinne har blitt vist internasjonalt.

I 2016 kan vi se tilbake på fem år der det har blitt gjort mer enn noen gang tidligere for å markedsføre historisk norsk kunst internasjonalt. Norsk kunst er mer enn Munch, men det måtte en overdose Munch til for at kunsthistoriemiljøet skulle innse det. I etterkant er også erfaringene forskjellige fra de som har blitt gjort i Danmark: I Norge har de nye historiene om mindre kjente historiske kunstnere blitt fortalt av små institusjoner, katalysert av initiativ og ambisjoner. Dette kan være et godt tegn for det kunsthistoriske mangfoldet i Norge, men det viser også at de store institusjonene er preget av vanetenkning.