Astrup i London

Denne uken åpner en stor Astrup-utstilling på Dulwich Picture Gallery, London. For Anders Bjørnsen i Sparebankstiftelsen har det vært en lange reise med Astrup, og på veien har han og kurator MaryAnn Stevens avdekket en ukjent Nikolai Astrup.

– Hvordan kan jeg lansere Nikolai Astrup internasjonalt?

Det spørsmålet stilte Anders Bjørnsen seg da han ble ansatt som leder for kunstsamlingen til Sparebankstiftelsen DNB. Stiftelsen hadde kjøpt Astrup-samlingen fra den kjente kunstsamleren Jon Christian Brynildsen, og det var bestemt at den skulle deponeres ved kunstmuseene i Bergen.

– Jeg kom fra næringslivet, ikke fra kunstfeltet, så det første jeg tenkte var: Jeg trenger en organisasjon. Først dro jeg til Bergen for å høre om museet var interessert i å samarbeide om å profilere Astrup internasjonalt hvis vi bidro med ressurser.

Museet var interessert, noe som var avgjørende for at Sparebankstiftelsen DNB ønsket å styrke egen kompetanse ved å ansette kunsthistoriker Oda W. Gjessing. Stiftelsen hadde allerede avklart at Bergen kommune og Jølster kommune ønsket å bruke Astrup for å profilere stedene.

– Så vi visste at vi hadde den lokale forankringen. Siden jeg ikke kunne vurdere Astrups internasjonale relevans, innså jeg at vi trengte en internasjonal referansegruppe, rett og slett for å finne ut om Nikolai Astrup holdt et nivå som forsvarte en internasjonal lansering.

Jakten på internasjonale kontakter
For å skaffe seg en referansegruppe dro Anders Bjørnsen til Royal Academy (RA) i London, og fikk et møte med deres sjefskurator MaryAnne Stevens. Han visste at hun var interessert i nordisk kunst, og at hun hadde gjort en stor Vilhelm Hammershøi-utstilling i 2008. Stevens er dessuten opptatt av å presentere ukjente og interessante kunstnere for publikum. På 1970-tallet var hun professor ved universitetet i Kent mens Royal Academy var i en svært vanskelig økonomisk situasjon.

– Stevens skapte deres første blockbuster-utstilling. Hun gikk til RA og foreslo en utstilling basert på sin doktorgrad, post-impresjonistene, der man samlet de beste verkene og sendte dem på turné til USA. RA hadde aldri gjort noe lignende før, og det var veldig kontroversielt. Men den fikk 600 000 besøkende og 100 000 solgte kataloger. Utstillingen ble et viktig bidrag til at RA unngikk økonomisk ruin.

Siden har Stevens bare gjort utstillinger som er forskningsbasert, forteller Bjørnsen. Da han oppsøkte henne i London 2011, fikk han først en 15 minutters audiens.

– Jeg våget meg frempå med Astrup som noe nytt og spennende. Deretter spurte jeg om vi kunne ansette henne på prosjektbasis. Hun ble nok litt overrasket over den direkte stilen, og svarte aldri på spørsmålet. Derimot stilte hun en meg en rekke spørsmål.

Stevens ville vite om internasjonaliseringen var forankret i Kunstmuseene i Bergen, om det var planlagt utgivelser på engelsk, hvilke bøker som eksisterte, om det eksisterte egne nettsider på Astrup, og om Astrup noensinne var presentert utenfor Norge. Hun mente man måtte stimulere til forskning på kunstneren som en del av internasjonaliseringsprosjektet.

– Jeg noterte og noterte! Til slutt sa hun at jeg kunne ta kontakt med henne etter hvert som arbeidet skred frem.

Oppfylle «to do»-listen
Etter møtet hadde Stevens gitt Sparebankstiftelsen en «to do»-liste, og stiftelsen satte i gang med å oversette Øystein Loges monografi om Astrup, samt en katalog over Astrups grafikk. I prosessen innså de at en foryngelse og stimulering av Astrup-forskningen var sårt etterlengtet.

– Vi trenger rett og slett yngre kunsthistorikere som interesserer seg for Astrups kunstnerskap. Sammen med Kunstmuseene i Bergen ansatte vi Tove Haugsbø som stipendiat på et doktorgradsprosjekt. Nå har vi tenkt å lansere et internasjonalt Astrup-stipend i håp om å utløse ytterligere internasjonal interesse omkring Astrup.

Sparebankstiftelsen fulgte også et annet av Stevens’ råd: Å teste ut Astrup utenfor Norge.

– Høsten 2010 ble Nikolai Astrup vist på Gamle Holtegård i København. Der hadde vi stor suksess og presseomtalen var formidabel.

Men arbeidet med å lansere Astrup internasjonalt var bare så vidt begynt.

– Våren 2010 inviterte vi Stevens til Bergen for å se samlingen vår. Hun hadde én kommentar: Presentasjonen var ikke verdig en kunstner som skulle lanseres internasjonalt.

Daværende direktør ved Kunstmuseene i Bergen Erlend Høyersten er en handlingens mann, og sammen med Sparebankstiftelsen la han en strategi for en stor presentasjon av kunstneren. Den åpnet i september 2010.

– Igjen inviterte vi Stevens over. Da sa hun: Dette er meget bra, nå kan vi sette ned et «advisory board».

Internasjonale seminarer
Etter Stevens’ råd satte Sparebankstiftelsen ned en referansegruppe med kunsthistorikere fra USA, England, Sveits og Danmark i tillegg til sine egne Astrup-eksperter. Sparebankstiftelsen inviterte alle til et seminar i Bergen i februar 201, der flere av dem så Astrup for første gang.

– Jeg hadde avklart med styret at dersom de mente at Astrup ikke hadde et internasjonalt potensiale, ville vi skrinlegge hele prosjektet. Men gledelig for oss var alle positive.

De gikk derfor videre med neste seminar på Astrup-tunet i Jølster i pinsen 2012.

– Der fikk gruppen se at alle motivene til Astrup fremdeles er helt uberørte. Astrup kjøpte gården i 1913, og brukte 10 år på å konstruere sin egen hage. Han hentet inn eksotiske vekster og ville planter og skapte sin egen arkitektur, på mange måter som et stort land art-prosjekt. Først da han var ferdig i 1923, begynte han å male.

– Det minner om Claude Monet, som bygget opp en stor hage i Giverny.

Det var på denne turen referansegruppen ble overbegeistret.

Senere var det seminar i Oslo hvor gruppen så Astrup i private samlinger og i Nasjonalgalleriet, samt hele hans brevveksling. I brevs form skrev Astrup omfattende om sitt kunstnerskap og kunstnere i sin samtid. Spesielt vakte det oppsikt at han var så begeistret for den britiske kunstneren John Constable.

– Disse brevene og notatene har vi oversatt og digitalisert, forteller Bjørnsen.

– Etter seminaret kom Ian Dejardin, direktør ved Dulwich Picture Gallery i London bort til meg og sa at han kunne tenke seg å lage en utstilling.

Like etter Bjørnsen fikk den gode nyheten fra Dulwich, møtte han Stevens. Hun fortalte ham at Manet-utstillingen på Royal Academy vinteren 2012–2013 var blant hennes siste, før hun pensjonerte seg. Da ville hun gjerne kuratere Astrup-utstillingen.

– Da begynte jeg virkelig å bli entusiastisk. Samme kveld var jeg på førvisning på auksjonshuset Christie’s og fortalte om vår lansering av Astrup. Direktøren for impresjonistisk og morderne kunst var avmålt inntil jeg sa at Stevens skulle kuratere den. Da ble han helt stum, før han utbrøt: Hvordan har dere fått til det? Det er jo fantastisk for Astrup!

Mange ukjente verk
I arbeidet med utstillingen har det dukket opp mange nye verk, og i London vil også et norsk publikum få se en ukjent Astrup.

– Det er spesielt to ting jeg er veldig fornøyd med. Det ene er at alle, absolutt alle, vi har spurt om låne verk av til utstillingen har sagt ja. Det er visstnok ganske unikt.

– For det andre har det i prosessen dukket opp en del verk som jeg ikke kjente til. Flere av disse verkene er ikke med i Loges store oversikt, og disse verkene vil bli tatt med i ouvrekatalogen over Astrups malerier som vi nå er i gang med å utarbeide.

Han forteller at noen av de ukjente verkene ikke bare vil vises i London, men også på Henie-Onstad Kunstsenter og i Emden Kunsthalle i Tyskland. Til disse utstillingene utarbeides det også en fyldig katalog.

Tre visningssteder til tross, Sparebankstiftelsen har større ambisjoner enn som så.

– Utstillingsturneen er ferdig i Tyskland i januar neste år, men vi ser allerede videre fremover. Derfor har vi sagt ja til å opprette et Astrupsenter i samarbeid med KODE og Universitetet i Bergen. En internasjonaliseringsprosess er et langsiktig arbeid, men vi ser allerede videre mot USA og Europa for øvrig. Jeg har fått flere forespørsler fra museer allerede, så det er tydelig at det er noe på gang. Vi håper at interessen for Astrup skal bli stor og langvarig.

– Med den kunnskapen dere har, er det aktuelt å gjøre den samme jobben med andre kunstnere?

– Det er ikke så lett. Årsaken til at vi gjør dette med Astrup, er at vi eier en stor samling arbeider av ham. Det betyr at vi kan garantere verk til våre internasjonale partnere. Vi kan ikke lansere Harald Sohlberg eller Thomas Fearnley på samme måte, vi har simpelthen ikke tilgang til verkene eller for den saks skyld kapasitet til å påta oss dette. Et slikt initiativ må komme fra museene selv. Men hvis et norsk museum bestemmer seg for å lansere en kunstner internasjonalt, må de gjerne spørre oss om råd. Vi bidrar mer enn gjerne med den kunnskap vi har fått gjennom denne prosessen.

Fakta:
Sparebankstiftelsen DNB eier 58 Astrup-malerier, ca 100 grafisk blad og et stort antall tegninger.

Referansegruppen for lanseringen:
Frances Carey, seniorkonsulent for publikumsutvikling ved The British Museum, London
Gunnar Danbolt, professor i kunsthistorie, Universitet i Bergen
William Hauptman, kunsthistoriker og kurator
Pari Stave, kurator, The American-Scandinavian Foundation
Ian Dejardin, direktør for Dulwich Picture Gallery
Mads Damsbo, direktør Gamle Holtegaard
Erlend Høyersten, direktør, ARoS
Karin Hindsbo, direktør, KODE
Knut Ormhaug, sjefskurator KODE
Tove Haugsbø, ph.d.-stipendiat på Nikolai Astrup
MaryAnne Stevens, direktør for Academic Affairs, Royal Academy of Arts, London
John Myerscough, konsulent
Jon Chr. Brynildsen, tidligere eier av Astrup-samlingen
Oda Wildhagen Gjessing, kurator Sparebankstiftelsen DNB
Anders Bjørnsen, avdelingsdirektør Sparebankstiftelsen DNB

Saken har tidligere stått på trykk i Kunstforum papir 2/2013. Dette er en oppdatert versjon av teksten.