Bergen har hatt stor suksess med handlingsplanen «Kunstbyen Bergen 2008–2017». I dag arrangerer Jour Fixe seminar på Kunstnernes Hus om det visuelle kunstfeltet i Oslo. Men trenger hovedstaden en kommunal kunsthandlingsplan?
Solen skinner i Bergen. I 2007 vedtok bystyret handlingsplanen «Kunstbyen Bergen 2008–2017», et ambisiøst program som skulle styrke det lokale kunstfeltet, uttrykke viktigheten av kunstens selvstendighet og egenverdi, og bidra til å skape en energisk og kritisk scene hvor «alle trekker i samme retning og deler forventninger og mål». Når programmet nå nærmer seg veis ende, er både kommuneansatte og aktører i kunstfeltet enige om at de har oppnådd positive resultater og gjort nyttige erfaringer – Bergen har fått flere produksjonslokaler, en bedre produksjonsøkonomi, nye visnings- og formidlingsarenaer og et forbedret kompetansemiljø.
Det har også vært et erklært mål at kunstpolitikken skal bygge tillit til kunstmiljøene i form av planarbeid, dialog og realistiske, langsiktige strategier, samtidig som kunstnerisk frihet skal bli ivaretatt ved å sikre en armlengdes avstand til politisk styre. Kulturbyråd Gunnar Bakke har gått ut og sagt at han forventer at kunstplanen skal bekrefte Bergen som Nordens mest spennende og nyskapende kulturby innen 2017, med et miljø som det er attraktivt å være en del av. Alle hjerter gleder seg.
Fordelene ved en kommunal kunsthandlingsplan virker med andre ord åpenbare – den vil, når den fungerer, kunne sikre nødvendig dialog mellom kommune og kunst- og kulturliv, både når det gjelder daglig arbeid, og – ikke minst – i forbindelse med utarbeidelse av langsiktige planer og strategier som berører de enkelte aktørene, slik at kommunens plan er samstemt med det som skjer i kulturlivet. Men er det så enkelt? Hvorfor eksisterer ikke en tilsvarende kunstplan i Oslo?
Enhetlig tanke for kunst
Marianne Hultman er kunstnerisk og daglig leder i Oslo Kunstforening, og styreleder i Kunsthallene i Norge. Sammen med Kunsthall Oslo har Oslo Kunstforening nylig deltatt i en arbeidsgruppe under fanen Curator Jour Fixe – en felles plattform for institusjoner som jobber med samtidskunst i Oslo – som har tatt initiativ til å kartlegge byens kunstscene. Formålet med kartleggingen er å samle informasjon som skal brukes i utarbeidelsen av en manglende kunsthandlingsplan i Oslo. Ikke minst etterlyser de en konstruktiv dialog med kommunen, Kulturdepartementet og andre aktører.
– Curator Jour Fixe ble startet av Mats Sjernstedt, Stephanie von Spreter og Sabrina van der Ley i 2012. I 2014 utlyste Kulturetaten to kuratorstillinger til arbeidet med det som skulle bli en ny biennale i byen. Ingen av oss som jobber i feltet hadde blitt gjort kjent med at de hadde etablert et nytt prosjekt, og flere følte seg følgelig overkjørt av den tilsynelatende mangelen på interesse for å diskutere en så omfattende idé med den eksisterende kunstscenen. Dette føyer seg inn i en symptomatisk tendens, hvor kommunen prioriterer sine egne prosjekter og etater mens andre aktører opplever at de blir behandlet på amatørnivå. Behovet for en kartlegging begynte dermed å bli diskutert mer aktivt i vårt nettverk, og en arbeidsgruppe ble opprettet.
– Kunstverdenen er jo et økosystem, hvor hver del er avhengig av de andre for å fungere, og det største behovet, slik jeg ser det, er å skape jevnere forutsetninger for flere ulike aktører. For å gjøre dette mulig, er det viktig at det finnes en enhetlig tanke hva kunst og kultur betyr for en by, og det er viktig å samle den kompetansen som finnes. Oslo behøver ikke å være et usammenhengende lappeteppe, og en handlingsplan innebærer ikke nødvendigvis at de ulike aktørene mister sin uavhengighet.
– Formålet med Jour Fixe har vært at de som jobber i feltet skulle lære hverandre bedre å kjenne, og med kartleggingen at det skulle bli tydelig for alle hva som fungerer og hva som ikke fungerer like bra, hvor kunstscenen i Oslo har sine styrker og hvilke svakheter som finnes. Først når vi vet det, blir en handlingsplan interessant. I dag finnes selvsagt Oslo kommunes kunstordning, som tar seg av kunst i offentlige rom og kunstgaver, men allerede da forslaget til kunstordningen ble lagt frem, fikk kommunen kritikk for å ikke ha tatt høyde for en fullstendig strategi for det visuelle kunstfeltet.
Hultman vedkjenner at de ikke har involvert Kulturetaten i forbindelse med kartleggingen, siden prosjektet ble grunnlagt som en reaksjon – de mente at om Kulturetaten hadde ønsket å ha en kunsthandlingsplan, så burde de selv ha tatt initiativ til det.
– Men jeg vil ikke kritisere Kulturetaten urettmessig. Vi har nok også fremstått som splittet og utydelig, og det er noe vi forsøker å bli bedre på nå. I så måte opplever jeg at Jour Fixe og vårt utredningsarbeid har hatt stor betydning for kunstscenen internt, avslutter Hultman.
Tilgjengelig kunst for barn
– Dette er et tema jeg er veldig opptatt av, sier Rina Mariann Hansen.
Den nyansatte byråden for kultur, idrett og frivillighet har meldt seg på Jour Fixe-seminaret på Kunstnernes Hus 15. mars, hvor arbeidsgruppen vil presentere resultater fra sin utredning og dele perspektiver de mener bør inngå i en handlingsplan for visuell kunst i Oslo.
– Prosjektet belyser viktige problemstillinger. Selv er jeg først og fremst opptatt av at kunst skal være tilgjengelig for folk der de er, særlig barn og unge, men byregjeringen legger også vekt på at Oslo skal være en god by for kunstnere. Bystyret har tidligere bedt byrådet om å se på en kunstplan, men denne har da kun omhandlet kunst i det offentlige rom og kommunens kunstordning. Jeg vil vurdere om vi også bør legge fram noe mer overordnet, inspirert av handlingsplanen i Bergen og utredningen som blir gjort her.
– I Oslo har vi også allerede mange virkemidler for å løfte det visuelle feltet, og jeg er opptatt av å lytte til aktørene, slik at jeg kan få gode innspill før jeg avgjør hvordan vi jobber videre med dette. Det er imidlertid for tidlig å si om det riktige blir å legge fram en stor handlingsplan, eller om det er mulig å få vel så god effekt av mange små, gjennomførbare og raske tiltak.
Oslo er ikke Bergen
Direktør Hilde Barstad i Kulturetaten er enig.
– Det er litt andre forutsetninger i Oslo enn i for eksempel Bergen. Andre byer i Norge har en mer avgrenset jobb enn oss, og kunstordningen i Oslo er også allerede svært god. Slik jeg ser det, er det gitt gode føringer og åpninger gjennom regelverket som er bestemt, og jeg opplever at vi i dag jobber mye friere enn tidligere når det gjelder for eksempel kunstnerisk utsmykning av bygg og kunst i offentlige rom. Vi har et eget styre som er med og bestemmer hvordan vi skal bruke disse pengene, og mens vi begynte forsiktig, er vi nå godt i gang med å heve ambisjonsnivået vårt. Mens vi fremdeles skal bruke midler på å ta vare på det vi har i vår samling, og finansiere mer tradisjonelle prosjekter i våre bygg, ønsker vi også å støtte flere midlertidige kunstprosjekt i offentlige rom og å kjøpe inn verk som egner seg spesielt godt til utplassering. Videre har vi jobbet med å få på plass en stor internasjonal biennale gjennom Oslo-pilot.
Oslo-pilot er et toårig prosjekt som har som formål å utforske kunstens rolle i og for offentlige rom, og som skal berede grunnen for en fremtidig biennale i byen. Det var den overraskende annonseringen av denne som sørget for at Curator Jour Fixe opprettet sin arbeidsgruppe i 2014. Oslo-pilots kuratorer Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Eva González-Sancho har, i følge Kunstkritikk, understreket betydningen av å kjenne Oslo-konteksten godt for å kunne skape et proaktivt forskningsprosjekt, og har uttrykt et sterkt ønske om samarbeid med de eksisterende strukturene og menneskene som utgjør kunstfeltet i byen for slik å finne måter de kan bidra til samarbeid og hente ut et størst mulig potensial.
– Prosjektet er utforskende, i den forstand at vi ønsker å finne ut hvilket format vi bør gå videre med, utdyper Barstad.
– I den sammenheng jobber vi tungt og bredt med hele kunstfeltet i Oslo for å få nødvendige innspill til hvordan en slik kunstmønstring bør avvikles, og for å få tanker om hvordan vi kan samarbeide med hele feltet. Vi opplever at prosjektet har blitt godt mottatt, og at mange ser gode muligheter her. Slik jeg ser det, trenger vi ikke nødvendigvis politiske planer for å bestemme hvordan kunsten skal være. Det vi trenger er mulighet til å innrette vår kunstproduksjon til det beste både for vår offentlige virksomhet og for innbyggerne i byen, spesielt ved å ta byrommet i bruk. Kulturetaten ønsker derfor å fokusere på temporære kunstprosjekt, samarbeid med andre institusjoner, og arbeidet med biennalen. Som fagetat er det dessuten viktig at vi fremhever kunstuttrykk i byrom i et byutviklingsperspektiv, og jobber med planmyndigheter og private utbyggere i den sammenheng.
– Vi utarbeider også en større plan for kulturell infrastruktur, hvor vi kartlegger behov og muligheter for produksjonslokaler, øvingslokaler og visningssteder. Dette er et stort strategisk område for oss, og jeg føler at vi har en god dialog med kunstfeltet i den forbindelse. Den retningen som bystyret har gitt gjennom satsing på visuell kunst er en god plan, og vi samarbeider med mange politikere for å få være med å bidra i kunstfeltet i Oslo. Mens det visuelle feltet nødvendigvis må konkurrere med dans, teater, festivaler og andre kulturelle retninger, skulle vi selvsagt gjerne hatt en større pott å styrke den siden av kunstfeltet med. Samtidig vil jeg trekke frem at vi er i kontinuerlig dialog med ulike aktører for å finne nye visnings- og produksjonslokaler, og har blant annet jobbet med å formidle kommunens tomme lokaler til kunst- og kulturformål, og med å gi tilskudd til drift av uavhengige institusjoner.
– Kulturetaten jobber med andre ord med mange av temaene som angår en kunstplan, men kanskje ikke med samme utgangspunkt som Jour Fixe gjør, og det er kanskje ikke nødvendig. Slik jeg ser det, er alle initiativ som er med på å styrke arbeidet med kunstfeltets profesjonalitet, kvalitet, bredde og innfallsvinkler nødvendig, og dialog er viktig. Men som sagt, så er jeg er ikke så opptatt av å sammenlikne oss med andre byer, og jeg tror kanskje ikke at kunstplaner som fungerer andre steder uten videre kan overføres til Oslo. Det er viktig å huske at vi er en større by med en annen type kunstordning, vi har et helt annet privat felt enn mange andre, og ikke minst mange kunstnerdrevne initiativ. Det er et mangfold her som mange andre byer ikke har, og for meg er det er viktig å sørge for at mangfoldet får spillerom. Kunstfeltets selvstendighet har en egenverdi, og jeg synes ikke nødvendigvis at feltet i sin helhet bør passe inn i en overordnet politisk plan.
Fare for politiske styringsverktøy
I Trondheim er Marit Kristine Flåtter enig. Hun er utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen, og jobber som skribent og redaktør for det uavhengige nettmagasinet ArtSceneTrondheim.
– En konsekvens av handlings- og strategiplaner er selvfølgelig at man risikerer å få for populistiske styringsverktøy. Kommunale og fylkeskommunale handlingsplaner følger trender, og blir tvunget til å forholde seg til den bølgen de har kastet seg på, med konsekvenser langt utover de neste rulleringene. Det ene tiåret er det filmbransjen som skal motta store bevilgninger for å «redde» kommuneøkonomien, i neste omgang er det kreative næringer som gjelder. Perioden vi er inne i nå kan kanskje best betegnes som nerdenes hevn. Både på lokalt og statlig plan kastes millionene etter app- og tech-gründere, og vi ser en tendens til at entreprenører som utvikler og utnytter ny teknologi, samt har kommersiell appell, danker ut både kunsthåndverkeres og billedkunstneres mulige plass i framtidige kommunale og fylkeskommunale satsningsområder.
Flåtter kommenterer samtidig at hun kun har hørt lovord fra de som har forholdt seg til kunstplanen i Bergen. Det er med andre ord ikke åpenbart når en stor kommunal handlingsplan vil være til alles beste, eller om det, som byråd Hansen trekker frem, er mulig å få vel så god effekt av mange små, gjennomførbare og raske tiltak. I sine regler for kunstordningen kommenterer Oslo kommune også at de har behov for en mer fleksibel og mindre byråkratisk kunstordning, men som Hultman poengterer, trenger ikke en handlingsplan nødvendigvis å innebære at aktørene mister sin uavhengighet.
Hvilke grep må bli tatt for at en overordnet, kommunal kunstplan ikke skal gå på bekostning av kunstens oppfattede autonomitet og mulighet til å utvikle seg på sine egne premisser? Som sosiologen Dag Solhjell har poengtert, er det tross alt autonomien som gir kunsten politisk legitimitet, spesielt ved at den ikke inngår i et «politisk spill». Det er også åpenbart at hvilke mål og hensikter ulike grupperinger som vil bli berørt av en kunsthandlingsplan har, varierer. I sin bok Organisering og ledelse av kunst og kultur diskuterer Beate Elstad og Donatella De Paoli hvordan det dessuten vil være stor variasjon i hva som oppfattes som gode resultater for ulike kunstgrupper, avhengig av hvilket hovedformål de har for virksomheten. I likhet med Solhjell poengterer de at en relativt liten del av definisjonsmakten i kunstfeltet ligger i statlige institusjoner, til tross for den sterke betydningen staten har for finansiering av norsk kunstliv. Definisjonsmakten er i dag isteden spredt på flere ulike institusjoner enn tidligere, med ulike finansieringsløsninger og ulike kunstneriske profiler.
Hva skjer med kunsten når definisjonsmakten oppleves som å springe ut fra et sentrum, fra én instans eller en enkelt organisasjonstype? Kanskje er det disse spenningene innad i kunst- og kulturfeltet som har satt spørsmålet om overordnede kunsthandlingsplan på dagsordenen. Mens det er selvsagt at alle aktører i et felt gagnes av en profesjonell og åpen dialog, og at en handlingsplan kanskje kan tilrettelegge for dette, er det viktig å ta høyde for at dersom autoritære forhold innenfor kunstsystemet skal kunne unngås, er en kamp mellom ulike portvakter – om definisjonsmakt, om makten til å tildele symbolsk kapital og de fordelene det fører med seg – ikke bare ønskelig, men nødvendig.
Hvilke konsekvenser en kommunal kunsthandlingsplan i Oslo vil ha for dette forholdet vil kanskje snart vise seg. Solen skinner fremdeles i Bergen.