Marianne Heske, House of Commons, 2015. Foran Stortinget. Courtesy Oslo Pilot
I sitt nye verk House of Commons har kunstneren Marianne Heske forflyttet et lite trehus fra sin opprinnelige beliggenhet og plassert det foran Stortinget. Konfrontasjonen mellom de to bygningstypene ligger på flere nivå.
Konseptkunstneren Marianne Heskes nye prosjekt House of Commons (Underhuset) er Oslo Pilots første kunstpilot, og deres andre prosjekt denne høsten. Oslo Pilots hovedagenda er å utforske og reflektere over kunstens rolle i det offentlige rom. Deres undersøkende holdning manifesterer seg i Heskes bruk av hus som metafor. Gjennom den arkitektoniske visuelle kontrasten som skapes gjennom Heskes plassering av et lite forslitt trehus foran Stortinget, utfordrer verket maktforholdet mellom staten og hverdagsmannen.
Onsdag 21. oktober ble det holdt åpningsseremoni for Marianne Heskes nye monumentale prosjekt House of Commons. Verket består av et lite forfallent trehus som opprinnelig ble bygd på 1800-tallet. I stedet for å bli revet for å gjøre plass til utvidelsen av E18, flyttet Heske trehuset fra sin opprinnelige plassering (og triste skjebne) i Hobøl, til plassen fremfor Stortinget i Oslo. Det var Kulturetatens direktør Hilde Barstad og Stortingsrepresentant Olemic Thommessen som sto for åpningstalene, der sistnevnte beskrev Heskes verk som Stortingets jevnaldrende «fattige fetter». Heskes verk ble fremstilt som en gjest (hos Stortinget) med en «frekk og obsternasig» fortoning, men som likevel hadde «gode manerer».
Undersøkelse ved å ta «usikkerheten i besittelse»
Det toårige forskningsprosjektet Oslo Pilot har fått i oppgave av Kulturetaten i Oslo – som det er initiert, finansiert og eies av – å berede grunnen for en fremtidig kunstbiennale i hovedstaden. Det er kuratorene Eva González-Sancho og Per Gunnar Eeg-Tverbakk som leder forprosjektet. Deres tilnærmingsmåte er preget av en undersøkende holdning, hvor et sentralt underliggende motiv er refleksjoner over tid. Et hovedpoeng er at offentlige rom utgjør uforutsigbare terreng fordi de er spesielt utsatt for endring og preget av stadigskiftende kontekster. Oslo Pilot vil påvirke disse rommene ved å «ta usikkerheten i besittelse» uten at meningsinnholdet ender opp med å bli nøytralisert. De vil skape kunst som «utfordrer og utforsker tilvante forestillinger om det permanente og det flyktige». Med begrepet «kunstpilot» mener Oslo Pilot at Heskes verk er det første av mange kunstprosjekt i offentlige rom som har som formål å teste ut forskjellige former for kunstproduksjon og være eksperimentelle modeller for fremvisning av kunst.
En annen arkitektonisk situasjon enn på 80-tallet
Den nordiske naturen som motiv går igjen Marianne Heskes kunstproduksjon. Heske gjorde fornyende grep med det tradisjonelle landskapsmaleriet gjennom det konseptuelle, og ble på slutten av 1970-tallet en av Norges ledende konseptkunstnere. Første gang Heske brukte forflytning som en kunstnerisk strategi var i Gjerdeløa (1980), som kanskje er hennes mest kjente prosjekt. Her flyttet Heske en løe, opprinnelig fra 1600-tallet, til Paris. I den fysiske forflytningen forsvant ikke løens tilknytning til det norske landskapet, men ble heller tydeligere forsterket gjennom fraværet av dets opprinnelige kontekst. På denne måten fant det norske landskapet sin vei inn i Pompidou-senterets utstillingshaller. Som resultat oppsto det en konfrontasjon mellom to forskjellige virkeligheter – to forskjellige historier. Gjennom kunstneriske strategier som forflytning, rekontekstualisering og forgjengelighet deler Gjerdeløa mange likheter med House of Commons. Denne gangen forflytter ikke Heske en bygning fra fjelltopp til kunstinstitusjon. House of Commons er ingen liten løe, men et hjem fra 1800-tallet. Heske flytter her en helt annen bygningstype, og i stedet for å plassere det i et gallerirom plasseres det ved et bygg som er den tydeligste manifestasjon på det offentlige, Stortinget. Virkelighetsforskyvningen som Heske skaper i House of Commons åpner dermed for en annen form for konfrontasjon.
Marianne Heske, House of Commons, 2015. Foran Stortinget. Foto Niclas Lello. Courtesy Oslo Pilot
Hus som hjemsøkende metafor
En annen kunstner som brukte hus som metafor var den amerikanske kunstneren Gordon Matta-Clark (1943-1978). Som Heske, brukte Matta-Clark også forlatte bygninger, men de behandlet huset som metafor på ulike måter. I verket Splitting (1974) gjorde Matta-Clark inngrep på et forlatt hjem ved å kutte det i to. Det fysiske inngrepet gjorde at bygningen mistet sin funksjon som «hjem», og dermed også den opprinnelige, emosjonelle tilknytningen til menneskene som hadde bebodd det. Matta-Clarks prosjekt var kulturkritisk, og inngrepet førte til at bygningen ikke lenger var investert i den amerikanske forstadsdrømmen. Mens huset ble omgjort til et skulpturelt objekt, hos Matta-Clark, som ble frarøvet sin funksjon som «hjem», skjer nettopp det motsatte i Heskes verk. Huset som metafor, med alt det indikerer, blir understreket og belyst hos Heske. I stedet for å gjøre inngrep i bygningen selv, forflytter Heske bygningen fra sin opprinnelige kontekst. Gjennom forflytningen forsterkes bygningens nærvær og historie. Underhuset – House of Commons – i dets forfalne tilstand oppleves fremdeles som «hjem», og preserverer minnene til de som har bodd der. Det lille trehuset er merket med generasjonenes fravær, og representerer hverdagsmannen. Mens nettverket av meninger og assosiasjoner knyttet til «hjem» forsvinner hos Matta-Clark, er det disse assosiasjonene som ytterligere forsterkes gjennom den visuelle og symbolske kontrasten mellom det lille huset og Stortinget.
Den visuelle kontrasten som Heske skaper mellom Stortinget og det lille huset er slående. Stortinget fremstår som ruvende og monumentalt mot det forfalne, skjøre huset. I Jacques Derridas begrep om «hauntology» (”haunt” – hjemsøke) er nostalgi en forstyrrende kraft som bryter sammen lineær tidsforståelse. Grensene mellom nåtid og fortid, nærvær og fravær, forsvinner. Noe lignende oppstår i konfrontasjonen mellom det lille huset og Stortinget. Heskes forflytning gjør huset til et anakronistisk element i møte med vår tid. Til tross for at bygningene er jevngamle tilhører de forskjellige virkeligheter som i dag ikke befinner seg i samme tidsrom. I lys av Stortingets monumentalitet gir det lille huset assosiasjoner til det type hus som husmenn i gamle dager leide på utkanten av gårdseierens eiendom. Husmannsplassen ble betalt for i form av ubegrenset arbeidsplikt til gårdseieren. På denne måten var husmannen i gårdseierens nåde. Gjennom den visuelle kontrasten blir House of Commons på samme måte en husmannsplass, hvor dens makt er betinget av Stortinget. Heskes maktkritikk blir indikert i verkets tittel. Tittelen spiller på de to kamrene i det Britiske Parlamentet hvor «House of Commons» eller Underhuset er det mektigste. På denne måten er ikke det lille huset en husmannsplass i gårdseierens nåde. Gjennom kunstnerens valg av tittel og plassering fremstår verket kanskje som «frekk og obsternasig» hvor Stortinget ikke unnslipper å bli «House of Lords». Heske gjenreiser hverdagsmannens ære.
Det er nettopp i møte mellom de to forskjellige bygningstypene at Oslo Pilot lykkes, gjennom sin første kunstpilot, i å utfordre det offentlig rom på en måte som skaper like stor refleksjon over selve stedet som kunsten. Gjennom de monumentale kontrastene mellom to forskjellige bygningstyper får Heske frem de forskjellene som er reelle i dag ved å skape et forhold mellom to avvikende virkeligheter.
***
Heskes hus vil bli stående til januar 2016