For the Love of God, eller produksjonen av prisøkning

Damien Hirst, For the Love of God, 2007. Platina, diamanter og mennesketenner. Foto: Prudence Cuming Associates © Damien Hirst og Science Ltd. Alle rettigheter, DACS 2015

Hvorfor plassere en død manns skalle på lit de parade i en nattsvart grav og påstå at den gjør motstand mot døden? 

Astrup Fearnley Museets kostbare, hvite romlighet er ikke nok for den britiske superstjernekunstneren Damien Hirst. I utstillingen viet hans kunst, har han har sørget for at et svart kammer, en Black Cube, er blitt oppført som et rom i rommet slik at hans at platina- og diamanthodeskalle med navnet For The Love Of God (2007) kan vises frem som han ønsker. For å komme inn til ”det ikoniske verket” (ifølge katalogen) må jeg forbi en dørvokter som snoker i damenes vesker, og sørger for at ikke mer enn tolv personer ser skallen på en og samme tid. Jeg må fomle meg vei gjennom en nattsvart korridor til jeg ser skallen lyse fra et firkantet glassmonter. Utrolig nok er jeg alene der inne, eller nesten alene; bare skallen og jeg, og nok en vakt, svartkledd. Jeg antar at han er der for å sørge for at fotografiforbudet blir overholdt, muligens også for at jeg ikke av forrykt begjær skal knuse monteret med min egen skalle og løpe av gårde med skatten.

Det er mørkt, og skallen glitrer egentlig ganske aggressivt. Når øynene har vent seg til lyset blir skallen patetisk, på samme måte som alle hodeskaller er patetiske, rensket for alt; hud, hår, nese og øyne, altså særpreget til mennesket som engang hadde hjernen sin inni den. Eller, det er nesten sant, ingen hjerne har vært her, dette er en kopi av et kranium, en platinaavstøpning, og tennene er det eneste opprinnelige som er igjen etter den arme mannen fra 1700-tallet.

Det blir tydelig at fotografiene som benyttes på plakater om utstillingen skallen inngår i, og på effektene som selges i museumsbutikken (t-skjorter, notatbøker osv.) samt tilsynelatende i alle byens t-banevogner, er lite representative for hvordan skallen faktisk skinner. Den glitrer ikke kjølig, verdig og mystisk som på de opphavsrettsbeskyttede bildene. Lyset fra seksten lamper i taket reflekteres i diamantenes fasetter som spyr ut regnbuefarger som en mitraljøse. Gjenskinnet har flere likhetstrekk med billige strassmykker og swarovski-nips, enn med overjordisk stjerneglans. Skallen er overraskende grell, og på en måte som ikke gjør seg på amatørfoto. Diamantene sitter så tett at man egentlig ikke kan nyte de ”blendende vakre diamantene” (katalogen igjen) i seg selv. Man ser alle, men ser ingen. Kanskje bortsett fra den største, en pæreformet gigant som er omringet av mindre dråpeformede steiner plassert i fronten på skallen som et pannesmykke. Og ikke et særlig vakkert pannesmykke, mer som en billig brosje klasket på for å illudere et tredje øye, et element Hirst sier å ha hentet fra karakteren Tharg i tegneserien 2000 AD.

Det er ikke særlig underlig at skallen er beskyttet av et billedforbud, for dersom en mengde smarttelefonbilder tatt med varierende linser og vinkler, i følge med ærlige hasthtagger skulle fått lov til å florere fritt, ville skallens oppkonstruerte aura kollapse fullstendig. Og det er ingen tvil om at auraen er konstruert, nitidig konstruert. Det begynner allerede i tittelen For the Love of God. Ifølge Hirst var det frasen hans mor oppgitt ga fra seg hver gang hun hørte om hans ulike innfall, på norsk kanskje noe som dette: ”Herregud, hva blir det neste?”, altså ganske banalt. Men ordet Gud er clouet her, og forbundet med en hodeskalle og blåst opp i store bokstaver konstrueres et kvasireligiøst og tilsynelatende meningsfullt tolkningsrom. Når et kranium står utstilt i et galleri manes den kunsthistoriske tropen memento mori – husk at du skal dø, frem. Gud og død, i seg selv kraftfulle konseptuelle elementer å bringe inn i et kunstverk. Og når selve det fysiske objektet er laget av edelmetallet platina og etter sigende tusenvis diamanter, eksploderer tolkningsmulighetene – eventuelt imploderer. Diamanter opererer med et helt eget sett med mytologier, som spenner fra de gamle grekernes omtale av dem som gudenes tårer, som symboler på kongelig makt i regalier, som tegn på vestens utnyttelse av den tredje verden, konflikt og naturrov, til populærkulturelt statussymbol – eller bling.

Gud, død, og diamantenes mangefasetterte betydninger, det er mye å ta av, men det er vanskelig å finne gud eller refleksjoner om død i møte med den stadig mer desperate skallen. Damien Hirsts kranie er hul der en hjerne burde være. Bare tolv personer kan være i rommet per gang for å betrakte verket. Hvorfor? En omviser kommer inn i rommet med en skoleklasse, og han forteller blant annet at skallen i dag eies av 12 forretningsmenn, Hirst inkludert. Om det medfører riktighet vet jeg ikke, men det er heller ikke så viktig: 12 betraktere, 12 eiere, tolv disipler i det nye testamente … Det er like viktig som det svarte rommet, belysningen, vaktene og promoteringen (Første gang i Skandinavia! Ikonisk!) som også en bestanddeler av en kontinuerlig myteproduksjon. Det skallen faktisk iscenesetter er produksjonen av prisøkning. Det foregår rett foran øynene mine. Forestillingen blir belyst av seksten lyskastere i taket og mantraet gjentas av guidene som sluser betrakterne, tolv om gangen, forbi skallen. Påstanden om at verket er viktig fordi det er dyrt, og dyrt fordi det er viktig, biter seg selv i halen og svirrer rundt som et sort hull, i rommet som er en grav og mørk som natten.

Diamanter i seg selv har ingen energi som får dem til å gløde på egen hånd, og for å synes er de avhengige av at lys rettes mot dem. Det samme gjelder denne skallen og meningsproduksjon, objektet er som skapt for projeksjoner, enhver tolkning er gyldig, og diamantene reflekterer ivrig alt tilbake til betrakteren som sannhet. Et øyeblikk tenker jeg at en kraftfull performance kunne funnet sted om de tolv forretningsmennene, som kanskje eier skallen, sto med blåselamper og kremerte skallen med de kostbare diamantene til det bare var igjen et sotet platinakranium og verdiløs diamantaske, som så ble stilt ut. Da kunne man snakket om kunst som svidde og risikerte noe. For diamanter er så visst ikke evige, men brenner som kullstoffet de er laget av, og dersom skallen ble kremert ville de forsvunnet i røyk. Men i bunn og grunn ville denne type performance bare vært en ny variant av millionæren som tenner sigaren sin med en brennende tusenlapp, og like usmakelig.

Det er strengt tatt en løgn å kalle skallen et memento mori-verk (katalogen igjen). Skallen sier ikke: ”Husk at du skal dø …” den sier: ”Nei, nei, nei, jeg vil ikke dø!” Det er i alle fall Hirsts uttalte ønske med verket, å yte motstand mot døden. Metoden hans er å kaste penger (diamanter) i dødens ansikt. Diamantene som symbol på noe evig skal snakke døden midt imot. Men symbolikken er slapp og lat. Hvorfor plassere en død manns skalle på lit de parade i en nattsvart grav og påstå at den gjør motstand mot døden? Et sted der den er avhengig av kunstig lys for i det hele tatt å finnes? Skulle dette være et optimistisk verk, som Hirst selv mener, burde de tolv tilskuerne få lov til å interagere med det i en opplyst og uformell ramme, og i det minste ha friheten til å ta glade og kanskje dårlige selfies med skallen. Men dette verket er for selvhøytidelig for den slags. Det ligger i mørket, betrakterne skal manipuleres til å oppføre seg på en viss måte, som bestemt av guden Hirst, og alle reaksjoner blir bevoktet av svartkledde vakter.

***
For the Love of God av Damien Hirst kan sees på Astrup Fearnley Museet til 15. november.