Politisk kunst i medias flor

Som det mest demokratiske utstillingskonseptet i Norge, skaper Høstutstillingen år etter år en forventning om et bredt og aktuelt innhold. Årets utstilling iverksetter tanker om hvilken rolle den politiske kunsten spiller, i en tid hvor media opererer i et stadig ekspanderende felt.

Statens Kunstutstilling, bedre kjent som Høstutstillingen, er en av Norges viktigste arenaer for ytringsfrihet. Det går aldri en utstilling forbi uten at Christian Kroghs sitat «Der hviler en frigjort Aand over denne Udstilling» blir repetert. Dette ble sagt under den første Statens Kunstutstilling i 1882, og slutter aldri å være aktuelt.

Politisk kunst
I år er det flere godt etablerte kunstnere med på Høstutstillingen, som Dag Nordbrenden, Harald Fenn og Mikkel McAlinden, men til gjengjeld er det også flere debutanter enn hva Høstutstillingen hittil har vist. Av de 107 verkene som vises av de 70 kunstnerne eller gruppene, er det til sammen 30 debutanter. For øvrig er dette også den andre og siste utstillingen fra den sittende Nasjonale Jury bestående av Beate Petersen, Sara Christensen, Gjertrud Hals, Hanne Friis, Per Kristian Nygård og Thomas Sæverud, der Vanna Bowles er leder.

Utstillingen er modigere enn fjorårets. Høstutstillingen 2014 var så avveid og balansert at en kunne liste seg lett gjennom, men i år uttrykte Bowles og jurymedlem Christensen tidlig at tendensene var klare i årets utstilling: den abstrakte kunsten er tilstede og den politiske kunsten veier tungt. Og det er særlig i sin vending mot sosiale og politiske temaer at årets høstutstilling står sterkt, til tross for at det ikke er de samme lidenskapelige indignasjoner i dag som på 1800-tallet. Kunstnere har til alle tider gjort opprør mot etablerte normer, de har skildret dramatiske, kollektive erfaringer og skapt utopier om en bedre verden. Dagen før åpning av årets utstilling sto imidlertid en sak på trykk i Dagbladet, en krass kommentar om dens begrensning av politisk innhold i den brytningstiden mellom ytringsfrihet og fundamentalisme som vi nå er inne i.

Mannshoder
Artikkelen i Dagbladet var basert på at verket Mannshoder av kunstneren Rolf Groven ikke ble antatt av den sittende juryen til årets utstilling. I år gikk juryen gjennom 6000 arbeider fra over 2000 kunstnere, der kun 104 ble antatt, hvilket gjør artikkelens innfallsvinkel problematisk i seg selv. Likevel var det Grovens fokus på utestengningen og ikke minst mangelen på politisk innhold i Høstutstillingen som var gjennomgående i Dagbladets artikkel.

I Grovens maleri kan en se svartkledde IS-soldater som står klare til å halshugge tre menn i oransje fangedrakter, og ved siden av dem ligger en mann på knærne med hodet trykket ned i sanden. Bak dem på en pidestall i stein sitter August Rodin sin skulptur Le Penseur, eller Tenkeren, med avkappet hode og avkappet hånd. I hånden er det en blyant og under står det «Je Suis Charlie». Den Nasjonale Jury kommenterte Grovens uttalelser og ytret i den sammenheng at det er flere politiske verk i årets utstilling. Hva som skiller Grovens verk fra resten av de politiske arbeidene som er blitt utvalgt til årets høstutstilling, er hvordan hans arbeid er så eksplisitt at det ikke finnes rom for tolkning innad i verket.

Absolutt veto
Grovens kommentar adresserer dermed et spørsmål om hvorvidt politisk kunst krever et konkret formspråk, eller om et kunstverk med utvidede tolkningsrammer kan formidle tilsvarende budskap. Den sistnevnte formen for estetikk går igjen i flere enkeltarbeid i årets høstutstilling.

Allerede i foajéen på Kunstnernes Hus møter man Høstutstillingen, der Shwan Dler Qaradaki og Johannes Høie har tegnet det monumentale verket Absolutt Veto i tusj direkte på veggen. Verket viser tre kvinner i en enorm svart/hvit tegning: de har tatt våpnene fatt og kjemper for sitt liv i Khobani mot terrorgruppen IS.

Qaradaki er selv kurder og kom til Norge som politisk flykning, og for han er verket er svært personlig. Likevel har kunstnerne skapt et verk der det er rom for tolkning, drøfting og betrakternes personlige vurderinger. De har funnet frem til et utypisk motiv, hvor mytologiske fremstillinger vises unisont med referanser til det aktuelle tema. I tillegg har Qaradaki og Høie anvendt motiver i verket som stammer fra sumeriske skulpturer og andre kulturminner ødelagt av terrorgruppen. I bunn av verket er det en tidslinje som viser den historiske utviklingen, gjennom kjente bilder kunstnerne beskriver som «nåtidshieroglyfer». Verket peker mot det som minner om en ny ikonoklasme der IS forsøker å utslette historien som ligger til grunn for alle samfunn, deres ikoner og grunnleggere. IS-opprørere har tatt i bruk bulldosere og slegger for å legge den assyriske oldtidsbyen Nimrud i grus. Dette er et angrep på kunst som et våpen for ytringsfrihet og forening mellom kulturer.

Kommenterende verker
Flere av verkene på Høstutstillingen skaper dialoger mellom hverandre, gjennom så vel formale som tematiske trekk. For eksempel trekker rominstallasjonen Habitiss & Labituss av Grete Johanne Neseblod tankene til ideen som formidles i Absolutt Veto, hvor også det monumentale og altomspennende er formale virkemidler.

Neseblods installasjon er bygd opp som et rom i rommet, dekket av faner, flagg og bannere som er prydet med symboler og ordet Care. I tillegg er det flere elementer i rommet som kan sees i sammenheng med maskuline stereotypier, med referanser til motorsykkel- og blackmetalmiljøer. Propagandaestetikken som tekstilene bringer frem henger kaotisk og tett i tett, og gir en følelse av å være tilstede i sjiktet mellom det indre og ytre rom. Grensen mellom det fysiske og psykologiske skapes i en altoppslukende radikalisme, uten plass til nyanser.

Som en motvekt til temaet om terror, er Kjersti G. Andvigs lydskulptur Aryan V Ancient en bemerkning mot universell historieforståelse. Lydverket består av fem sekvenser, fra piano til sentralafrikanske komposisjoner. Kunstneren ønsker å fremme bakgrunnen for tilstedeværelsen av eurosentrisk tankegods og dominans per i dag. Historieforståelse er svært relevant i lys av temaene Absolutt Veto og Habitiss & Labituss tar opp, og Andvig ønsker for eksempel å rette søkelyset mot eldre og nye former for kolonisering.

Kunsten å blasere
Årets høstutstilling bringer frem spørsmålet om hvilken rolle den politiske kunsten spiller i dagens samfunn, med fokus på kunstnerisk retorikk. Den Nasjonale Jury har valgt å fremme estetiske virkemidler fremfor realistiske gjengivelser i årets utstilling, en tendens som belyser hvordan samtidens politiske kunst konkurrerer med medieoffentligheten. I dagens samfunn er vi aldri er mer enn et tastetrykk unna den grusomme realiteten som stadig krever vårt politiske engasjement, og derfor er likegyldighet en av vårt samfunns største trusler.

Kunsthistorieprofessor Øivind Storm Bjerke kommenterte sitt eget forhold til politisk kunstretorikk i forbindelse med årets høstutstilling til avisen Vårt Land. Storm Bjerke uttrykte en nysgjerrighet på utfallet av Qaradaki og Høies veggtegning Absolutt Veto. Bakgrunnen for Bjerkes oppmerksomhet mot nettopp dette verket, var hans skepsis til kunstnerisk retorikk i forbindelse med politisk kunst i form av ren meningsytring, og hvordan dette kan gi en opplevelse av maktesløshet. Grovens verk, Mannshoder, illustrerer denne formen for meningsytring som føyer seg i rekken av scener vi ser hver dag, og som fort kan resultere i blaserte mottakere.

Samtidens politiske kunst
Krig og voldsomme hendelser har alltid virket inn på både kunst og kunstnerrollen gjennom historien. Til tross for at kunsten som regel produseres på egne premisser og betingelser, vil den alltid la seg kommentere eller påvirkes av den offentlige samtalen. Høstutstillingen 2015 aktualiserer hvordan den politiske kunsten per i dag er avhengig av et visuelt språk som stiller seg utenfor medias ekspanderende felt.

Årets utstilling viser videre at vår samtids kunst er i stor grad er sanselig, undrende og bevegelig, og står i kontrast til hverdagslige inntrykk og opplevelser. Gjennom de mange ulike arbeidene kommer det fram at det ikke nødvendigvis er i kraft av å vise et eksplisitt politisk innhold at kunsten er politisk, men ved å forme et sansbart materiale til noe som utfordrer betrakterens sanselige apparater og fantasi. Denne fantasien er ikke knyttet til eskapisme, men til å formidle politiske agendaer på nye måter.

I forlengelse av dette er det verdt å trekke fram Josephine Lindstrøm, som har en performance under årets høstutstilling med tittelen Blind omvisning. Performancen gjør et ydmykt forsøk på å kommunisere den visuelle kunsten til mennesker uten synssans. Blind omvisning forsterker kunsterfaringens relasjonelle aspekt og undersøker på hvilken måte vi erfarer dem gjennom persepsjon og refleksjon. Dette er mulighetene Høstutstillingen 2015 gir den politiske kunsten gjennom det sanselige i form av nye formater, som stadfester seg i materiale, lyd og symboler: «Der hviler en frigjort Aand over denne Udstilling.»