Fenomenet af Klint

Henie Onstads utstilling med Hilma af Klint (1862 – 1944) er absolutt en begivenhet av de sjeldne. Diskusjonen om hvorvidt hun var en abstrakt pionér, overskygges av verkenes fascinerende kontekst og egne gjennomslagskraft.

Regnbueprismer, kvadrater, triangler, pyramider, sirkler og snirkler, svaner, duer og mystiske skrifttegn. Geometriske former og verk som er speilbilder av seg selv med diametrale motsetningspar, enigmatiske, esoteriske og monumentale, serielle og med et snev av bladmetall. Utstillingen Hilma af Klint – Abstraksjonens pionér inneholder rundt 200 verk fra af Klints kunstnerskap, fra begynnelsen – med naturstudier og naturalistiske landskap på kunstakademiet i Stockholm – til De Tio Största (1907), en serie med enorme abstrakte malerier. Utstillingen er en av de mest omfattende presentasjonene av af Klints kunstnerskap til nå, og Høvikodden er siste stopp i en reise som startet i Stockholm på Moderna museet i 2013.

Tittelen på utstillingen, Abstraksjonens pionér, peker først og fremst mot at af Klint malte med sitt abstrakte billedspråk flere år før den abstrakte modernismen, med Wassily Kandinsky, Piet Mondrian og Kasimir Malevitsj i spissen slo igjennom. Det er allikevel stadig debattert om af Klint var en foregangsfigur, eller om hun i det hele tatt kan regnes som kunstner, da hun selv har hevdet at flere av maleriene er malt med henne som et medium for høyere bevisstheter. Var hun en abstrakt pionér eller kun en «hysterisk» kvinne med pensel? Oppdaterer hun den mannsdominerte modernistiske kunsthistorien eller er hun kun et sidespor?

Outsideren
Bakgrunnen for store deler av Hilma af Klints produksjon, var en overbevisning om at det fantes en åndelig dimensjon i tilværelsen og at hun ble spesielt utvalgt for å feste dette til et lerret. Af Klint ble tidlig interessert i det okkulte og spirituelle, teosofi og senere antroposofi, strømninger som også ellers var populære rundt begynnelsen av 1900-tallet. Under studietiden var hun flere ganger med på spirituelle seanser, og sammen med fire andre kvinner med sammenfallende interesser, ble hun en del av gruppen De Fem som møttes ukentlig fra 1896. De holdt seanser og åndelige møter, utforsket automatskrift og –tegning, og her utviklet hun også flere av de forskjellige symbolene som senere preget hennes verk. I flere malerier bruker hun eksempelvis spiraler, liljer og roser, fargen gul for å representere det mannlige og blå det kvinnelige.

Interessen for okkulte og spirituelle strømninger i kunsten har fått en oppsving de siste årene, og da af Klint var en av kunstnerne på Veneziabiennalen i 2013, inneholdt biennalen et bredt spekter av outsidere og ukjente kunstnere, som ikke nødvendigvis hadde blitt oppdaget i sin levetid, og heller ikke i utgangspunktet var definert som kunstnere med sine okkulte og åndelige interesser. Sammen med af Klint og ulike samtidskunstnere som Camille Henrot, Tino Sehgal og Cindy Sherman, fant man også den okkulte «ypperstepresten» og kunstneren Aleister Crowley og psykologen C.G. Jungs såkalte Røde bok som omhandler hans egne visjoner, drømmer og fortolkninger av disse. En av tematikkene biennalen utforsket var hvordan det vi ikke kan se, det imaginære, drømmende, visjoner og det usynlige kan manifesteres i kunsten. Af Klints outsiderposisjon har delvis vært selvvalgt, da hun valgte å klausulere i sitt testamente at hennes abstrakte verk ikke skulle vises offentlig før det hadde gått tyve år etter hennes død. Hun mente sin tids publikum ikke enda var moden for hennes billedspråk – denne manifestasjonen av den åndelige sfære på et lerret.

De Tio Största
Noe av det mest iøynefallende i utstillingen, er naturlig nok de enorme De Tio Största (1907), som henger sentralt plassert i Henie Onstads store sal. Disse verkene er malt i pastellfarger i opake lag, og kombinasjonen med tempera på papir som så er festet på lerret gir et matt og taktilt stofflig uttrykk. Af Klint fikk i 1904 beskjed fra en «høyere bevissthet» at hun var utvalgt til å male de såkalte Maleriene til tempelet, hvor tempelet først og fremst best kan forstås som en metafor for åndelig utvikling. Dette omfatter 193 verk, malt mellom 1906 og 1915. Verkene ble malt på en planløs måte og med bestemte strøk, som ikke ble korrigert i etterkant. I De Tio Största er det menneskets livsløp som representeres på symbolsk vis, fra barndom via ungdom og voksenliv til alderdom. Den pastellfargede palletten er nærmest utenomjordisk i sin skildring av det som er utenfor det jordiske og konkrete.

Særlig disse verkene er virkelig imponerende å se, de er enorme med sine over tre gange to og en halv meter. De er det første man ser når man kommer inn i utstillingen, og så ser og ser igjen etter som man beveger seg rundt i rommet. De er både fascinerende og fremmede i sitt uttrykk, og selv uten en inngående kjennskap til af Klint og hennes symbolbruk, er det åpenbart flere i publikum som opplever både undring og beundring i sitt møte med verkene.

Utstillingens mikrokosmos
Utstillingen er delt inn i flere mindre geometriske kammere som viser utdrag fra kunstnerskapets ulike serier. Kammerene gir en mulighet til å se perioder i kunsterskapet isolert, men aldri fullstendig tatt ut av utstillingen som en helhet. Det mest dunkle og dramatiske er det blålilla kammeret med sort stofflig tak som rommer af Klints såkalte Altertavler (1915), i oljemaling og bladmetall på lerret. Disse verkene avslutter serien Maleriene til tempelet og har blitt tolket som en oppsummering av af Klints åndelige og maleriske utvikling i arbeidet med tempelmaleriene. I disse verkene ser man pyramideformer, både vendt oppover og nedover, med trinnvise steg i regnbuens farger som ender i gyllne sirkler. Motivene symboliserer forbindelsen mellom den fysiske og den åndelige verden. I det ene verket vender trekanten opp, i det andre nedover, og i det siste er de kombinert til en seksarmet stjerne, et esoterisk symbol for universet i en enorm gyllen sirkel.

Dramaturgien i rommet, med de mørke veggene og det fløyelssorte taket gir meg som betrakter en nærmest sakral følelse, og er en særs effektiv ramme rundt verkene. Selv om tempelet var imaginært, så ønsket af Klint i utgangspunktet å realisere bygget. Hun så for seg at det skulle være formet som en spiral, hvor de forskjellige seriene var tenkt montert tettere og tettere jo nærmere man kom kjernen til tempelet, der så alterbildene skulle presenteres.

På jakt etter den hellige gral
En annen av seriene som utmerker seg, er Parsifal-serien som i 1916 ble en ny vending for af Klint. Etter arbeidet med Maleriene til templet gikk hun inn for å forstå budskapene hun hadde malt som medium. Figuren Parsifal, kjent fra middelalder-legenden om kong Arthur, er en av ridderene på jakt etter symbolet på den ultimate innsikt – Den Hellige Gral. Disse verkene er enda mer abstrakte og minimalistiske enn de foregående, og flere er bygget opp hovedsaklig av kvadrater, rektangler, sirkler og ellipser i forskjellige tonale valører. Akvarell og tegning i mindre formater er i fokus i denne senere perioden, og af Klint blander etterhvert også naturvitenskapelig forskning med en form for okkult streben i seriene mellom 1916 og 1922. Forskjellige religioner blir utforsket som diagrammer, og den senere perioden preges av at hun fikk en enda dypere interesse for Rudolf Steiners ideer og estetikk, og det er en utstrakt bruk av mer typiske kristne symboler og konsepter, som kors, hvite duer og korsfestelse.

En utvidet kunsthistorie
Publikummet en solfylt lørdag tatt i betraktning, en god miks av alskens typer fra bærumsfruer til bloggere og de klassiske kunstskoleelevene, lot seg fascinere av af Klints gåtefulle og mystiske verden, og var ikke redde for å uttrykke dette høyt og entusiastisk. Diskusjonen om hvorvidt af Klint virkelig var en abstrakt pionér eller ei er fortsatt aktuell, men til syvende og sist er det mer konstruktivt å se af Klints bidrag til kunsthistorien som en utvidelse av den, mer enn en enda et sidespor og fotnote i allerede tynnslitte begreper og ismer. Hilma af Klint prøvde å utvide et abstrakt språk ikke allerede sementert, og trenger ikke abstrakt modernisme som krykke nå som hun virkelig har blitt satt på kartet med denne omreisende utstillingen.

***

Hilma af Klint vises på Henie Onstad fra 2 oktober 2015 til 3 januar 2016.