Årets GIBCA er kuratert rundt idéen om historie som noe levende, kollektivt og foranderlig. Likevel oppstår en noe tung og blodfattig stemning i utstillingen.
Kader Attia, Los de arriba y los de abajo, 2015. Foto: Hendrik Zeitler
Evnen til å ta i bruk historien, det å kritisk kunne granske og forstå hvordan historie kan anvendes til en rekke ulike formål, er et kriterium for vurdering i videregående skole. Innbakt i begrepet ligger også en aktiv tilnærming av den som undersøker en historisk hendelse eller et hendelsesforløp. Av dette følger dessuten at historien i en eller annen mening blir påvirket av den nye kunnskapen som eleven har tilegnet seg. Historien er en kollektiv og foranderlig konstruksjon.
Den åttende utgaven av Gøteborgs Internasjonale Kunstbiennale er satt sammen av Elvira Dyangani Ose (Spania/Ekvatorialguinea) under tittelen A Story Within a Story, og den vier seg i aller høyeste grad til nettopp bruk av historien. Mange av utstillingens arbeider består av ulike former for gestaltede beretninger omkring spesifikke historiske hendelser, som et forsøk på å forstå og bearbeide nasjonale og personlige erfaringer. Dyangani Ose, som kommer fra Tate Modern der hun var ansvarlig for utvikling av museets innkjøpt av afrikansk kunst, vil med sitt tema for biennalen peke på hvert eneste forsøk på historieskriving alltid rommer flere lag, og at det kanskje er først når man når ned til individnivå at en reell forståelse inntreffer.
Aktuell virkelighet
I biennalens hovedarena Röda Sten utfolder et tidstypisk samtidskunstlandskap seg. Arkivmaterialer i esker, videoprojeksjoner, skjørt innrammet papir og fotografiske dokumenter er en velkjent kuratorisk gestaltning. I Röda Sten er Katedralen, den store åpne salen som utgjør biennalens sentrum og stedet som slår an tonen for hele utstillingen. For to år siden, da temaet og tittelen var Play!, var dette enorme rommet forvandlet til et slags livaktig tivoli med fargesprakende kunstverk som beveget seg og inviterte til interaksjon. Nå er inntrykket et helt annet. Lyset er tonet ned, verkene er punktbelyste, rommets puls er langsom og reflekterende. Dette er et tempo som – på godt og vondt – er karakteristisk for biennalen i sin helhet denne gangen.
Shilpa Gupta, 24:00:01, 2012. Foto: Magnus Bons
Man kommer inn i utstillingsrommet gjennom den franske kunstneren Kader Attias lange, smale gang som gjenskaper en typisk gate i Hebron på Vestbredden. Verket skaper et snikende ubehag fordi både veggene og taket i den lange passasjen består av stålgjerder. Følelsen av å være innestengt forsterkes av alt søppelet og skrapet som ligger på taket og som kaster mørke skygger på gulvet der jeg står. Attias verk etterligner bokstavelig talt situasjonen som rår i Hebron der jødiske bosettingene kaster søppelet sitt rett ned på palestinernes overfylte gater. En merkelig og fastlåst situasjon kan hende, men også en høyst aktuell virkelighet.
Inne i Katedralen høres gjentatte looper av melankolsk musikk og en svak kvinnestemme som deklamerer en tekst. Fra indiske Shilpa Guptas ensomme mikrofon strømmer det ut en opplesning av den indiske selvstendighetserklæringen. Ordene er vanskelige å oppfatte og språkforvirringen synes å ha spredd seg til de andre av Guptas verk også: På en fritthengende informasjonstavle er raslende bokstaver i bevegelse og de danner ufullstendige beskjeder. FER R IFEAR ITSELF leser jeg og får følelsen av en situasjon som har stagnert. Om Attias korridor er umiddelbart slående rent visuelt, er det en mer poetisk forsinkelse i gestaltningen i Guptas verk.
Den melankolske musikken kommer fra to store installasjoner av Ângela Ferreira (Mozambique), plassert midt i Katedralen. Mot en stor trekonstruksjon som forestiller en husfasade, med noen esker på gulvet, projiseres videofilmer. Svarthvite journalfilmer er satt opp mot fargebilder fra i dag, i et forsøk på å skildre frigjøringen fra de mange kolonimaktene som har breiet seg rundt om i verden. I en av filmene ser vi en gruppe musikere fremføre poplåten Indépendence Cha Cha – en sang som opprinnelig ble laget og fremført i 1960 for å feire Kongos uavhengighet, og den første pan-afrikanske hiten. Dessverre er ikke fremstillingen like fengende som sangen i seg selv. I stedet oppleves installasjonen mer som en slags scenografi konstruert rundt en idé.
Ângela Ferreira, Messy Colonialism, Wild Colonization, 2015, og Indépendance Cha Cha, 2015. Foto: Hendrik Zeitler
Less is more
Iblant er et enkelt, nedtonet uttrykk sterkere, og det finnes flere gode eksempler på dette i Röda Sten. Den kubanske kunstneren Coco Fusco viser en nyansert dokumentarfilm om en kubansk poet som skrev et brev til Castro med appell om politiske reformer. I rommet ved siden av vises en vakker film av colombianeren Carlos Motta, om en fiktiv brevveksling mellom to virkelige kvinner som levde på 1800-tallet. I lange panoreringer over religiøse skulpturer og gjennom atmosfæriske landskapsbilder vokser en sterk fortelling fram – om kvinnenes den gang umulige kjærlighet.
Runo Lagomarsino (Sverige) anvender også lavmælte midler med et godt resultat. Han viser skjøre papirverk der teksten er blir til gjennom solens stråler. Bildene henger på flere av biennalens visningssteder – som gåtefulle påminnelser om en virkelighet som pågår et helt annet sted. Lagomarsino deltar også med lysbildefremvisningen Sea Grammar som består av 80 lysbilder perforerte med en hullmaskin. Antall hull øker for hvert bilde mens motivet er det samme: en vakker utsikt over Middelhavet. Med tanke på de katastrofale hendelsene som utspiller seg i dette havet, får Lagomarsinos enkle gest med å hulle bildene en merkelig og urovekkende effekt.
En annen egenrådig billedskaper er engelskmannen Tris Vonna-Michell som viser en installasjon med film og ulike objekter relatert til hans etterforskninger av en fransk pioneer i lydkunst som bodde tidvis i kunstnerens hjemby. Gjennom en projektor stilt på skrå synes Vonna-Michells film fra det engelske kystlandskapet å ha et innebygget sug, en tiltrekningskraft. Dette skaper to samtidige hastigheter i bildene og er nært beslektet med kunstnerens egne performancer, der han anvender et merkelig, hastig språk bygget på gjentakelser og som minner om regler.
Tris Vonna-Michell, Finding Chopin, 2005. Foto: Magnus Bons
Historisk tilbakeskuende
Eksemplene til Fusco, Motta, Lagomarsino og Vonna-Michell demonstrerer kurator Dyangani Oses vilje til å gi plass til kunstnere som arbeider med et personlig farget prosjekt. Og det finnes flere eksempler i biennalen på underfundige beretninger, som new zealenderen Arvo Leos empatiske film om inuittisk jeger og kunstner, danske Jacok Kirkegaards abusrde kortfilmer om strengt regulerte barneleker, eller svenske Sara Jordenös poetisk korrekte filminstallasjon om nedleggelsen av en fabrikk i lokalsamfunnet der hun vokste opp.
Biennalens verk er strengt men snedig koreografert omkring temaet om historiefortelling. Dokumenter fra arkiver er en gjenganger i ulik form i flesteparten av verkene, og skaper et noe tungt og alvorlig toneleie i utstillingen. Likevel finnes det mange interessante og velformulerte verk i utstillingen, om enn med fokus på det historisk tilbakeskuende. Verk som vil si noe om framtiden fikk ikke plass denne gang. Eller så er det nettopp det de forsøker å gjøre.
Gøteborgs Internasjonale Kunstbiennale A Story Within a Story vises fram til 22. november 2015.