På tross av et høyt tempo i kunstnerskapet, utviser Andreas Eriksson i sine verk en påfallende konsentrert ro.
Installasjonsfoto fra utstillingen Andreas Eriksson, Meanderbilder, Galleri Riis. Gjengitt med tillatelse fra Galleri Riis. Foto: Jean-Baptiste Beranger.
Andreas Erikssons vakre og nyanserte utstilling på Galleri Riis, Stockholm, innledes av en serie på seks malerier i det første rommet, og fortsetter med like mange store malerier i neste rom. At antallet små og store malerier stemmer overens med hverandre er betydningsfullt for utstillingens montering, men oppfattes egentlig mest på et intuitivt plan. På samme måte er de to serienes utseendemessige relasjon selvsagt, og i stedet er det forskjellene i størrelse som blir utstillingens kanskje mest betydningsfulle egenskap. De ulike formatene oppfattes dog som likeverdige, og slik blir det tydelig hvor sikkert Eriksson behersker sitt uttrykksmiddel. Han har nådd et nivå i kunstnerskapet der han evner å skape en intensitet i maleriet og en overbevisende romslighet uavhengig av størrelsen på lerretet. Med sine Meanderbilder viser han at han besitter en erfaring og et håndlag som er få forunt.
Andreas, Eriksson, Yacyreta, 2014 – 2015. Olje på lerret.
Verken begynnelse eller slutt
Det er faktisk ren nytelse å betrakte hvordan Erikssons begivenhetsrike og samtidig viskøse, tregtflytende overflater brer seg utover duken og i forlengelsen tar seg ut i rommet. Overensstemmelser som spiller blant sjiktene i ett og samme maleri, forflytter seg også mellom verkene selv, noe som er særlig merkbart i de større maleriene der farger og strukturer nærmest hekter seg i hverandre. Et nyskapende innslag er en smaragdblå fargetone som flyter til overflaten og hever seg over de andre mer gråaktige feltene. Fargen fremkaller en følelse av speilinger fra et stillestående vann. Dette noe overraskende trekket øker dybden i Erikssons malerier som egentlig ikke har påfallende perspektiv i seg. I stedet synes de å beskrive en tilstand som befinner seg under horisonten og i intim nærhet med betrakterens eget rom. Det maleriske rommet er på en og samme tid omsluttende og stigende, det krøller seg og flates ut om hverandre.
I maleriene hersker en påtagelig samtidighet uten verken begynnelse eller slutt, og det oppadgående eksisterer side om side med det som strever seg nedover. Jeg innbiller meg at Eriksson ganske sent i prosessen bestemmer seg for hvordan maleriene skal henge, hva som er opp og ned – de kolliderende retningene innenfor lerretet tyder på det – men jeg kan selvsagt ta feil her. Uansett skaper denne uhindrede tilnærmingen en uavbrutt bevegelse som med overbevisende kraft forplanter seg i maleriet.
Visuelle minner
De mindre maleriene er lysere med okergule, grå og grønne felt, og deres rytmiske balansering av maleriske reaksjoner danner en kontemplativ tilstand. Gjennom maleriet formidler Eriksson en form for tilbaketrukket forventning som til slutt rettes mot eksistensen i seg selv. Med et absolutt gehør fanger penselstrøkene opp den minste vibrasjon i de skillene som oppstår og som er verdt å bevare. Og det er disse kunstneriske beslutningene som bygger selve billedrommet.
Selv om utstillingen på Riis kun omfatter malerier, finnes Erikssons tidligere utforskning av andre medier og teknikker – fotografi, relieff, tekstil – i bakhodet som et visuelt minne, i alle fall hos undertegnede. I samme gallerirom har Eriksson tidligere vist en frise som nettopp bestod av disse forskjelligartede, men parallelle teknikker. De nye maleriene kan også sees i forbindelse med det enorme lerretet han viste i galleriets bås på Market nylig. Med sin overveldende størrelse og en overflod av maleriske hendelser, var det nær sagt umulig å ta inn maleriet i sin helhet. På bakgrunn av dette blir det tydelig at Eriksson er interessert i å utvide maleriets grenser gjennom en personlig farget symbiose mellom intuisjon og idé, mellom eiendommelig materialitet og konseptuell strategi. Og denne fordomsfrie søken er hans kunstneriske styrke.
Andreas Eriksson, Meander IV, 2015. Olje på lerret. Gjengitt med tillatelse fra Galleri Riis.
Intens produksjon
For ett år siden viste Bonniers Konsthall, Stockholm en gjennomgripende presentasjon der Erikssons verk ble vist kategorisert etter ulike materialer. Effekten var det deres felles utspring i maleriet ble tydeliggjort og forsterket. Utstillingen vandret videre til blant annet Trondheim Kunstmuseum. Etter at Eriksson representerte Sverige på Veneziabiennalen i 2011, har han blitt eksponert i flere internasjonale sammenhenger, og allerede året etter ble han vist på Sao Paolo-biennalen og i fjor høst viste Stephen Friedman Gallery nye verk på Frieze Art Fair.
Denne oppramsingen inkluderer kun noen få av Erikssons seneste utstillinger, men den danner et bilde av en periode med intens produksjon. Og det blir enda tydeligere hvilke kommersielle forventninger som følger med framgangen. Til samtlige av disse utstillingene har Eriksson laget nye verk, så også til den utstillingen han nå viser på Riis. Med tanke på det høye tempoet i hans produksjon – om det egentlig er riktig ord for hans reflekterende måte å jobbe på – er det forbløffende, men samtidig betryggende, å oppdage hvilken konsentrert ro hans malerier faktisk formidler.
Andreas Eriksson Meanderbilder vises på Galleri Riis, Stockholm til 16. mai.