Årets Sequences-festival i Reykjavik tar for seg usette infrastrukturer som potensielt kan hjelpe oss forstå vår egen eksistens.
Styrmir Örn Gudmundsson, THE DEATH SHOW, 2015. Foto: Sequences
Sequences Real Time Art Festival er en biennale som holdes i Reykjavik hvert andre år. Dette er syvende gangen den holdes og første gang at en utenlandsk kurator slipper til: Alfredo Cramerotti, direktør av MOSTYN, et ledende samtidsgalleri i Wales. 26 kunstnere fra både inn- og utland setter i år sitt preg på festivalen som fokuserer på og kretser omkring tidsbaserte medier, deriblant video, performance, og lydkunst. Der den forrige Sequences (2013) tok utgangspunkt i hvordan vi opplever tid, enten personlig, kollektivt eller unikt, tar årets utgave for seg vår egen eksistens.
Livet eller den langsomme død
Mitt aller første møte med festivalen fikk jeg da jeg ankom Hotel Holt. Stående med kofferten i hånden befant jeg meg plutselig midt i en performance i hotellets lobby. Temaet var døden og performancen var av kunstneren Styrmir Örn Gudmundsson. Gestikulerende og livlig fortalte han om sitt liv i Amsterdam der han bor i en fattigslig leilighet med en varmekoker som lekker farlige gasser. I frykt for å dø av gassene, eller av at kokeapparatet skal eksplodere, får han en rørlegger til å komme og installere en ny. Han får høre at gassene egentlig ikke var så farlige, men derimot at vannet han har drukket daglig inneholdt store mengder bly på grunn av gamle rør, og at han ved å ha drukket dette kan dø, ikke en øyeblikkelig død, men en langsom død.
På mange måter er denne performancen en god pekepinn på festivalens tema. I kuratoruttalelsen forklarer Cramerotti at festivalen kretser rundt og kan samles under begrepet «plumbing», altså rørlegging. Begrepet står her ifølge Cramerotti som en metafor på et nettverk av deler som fraktes fra A til B, og som er nærmest usynlig før det er fraværende eller bryter sammen. I denne sammenhengen kan begrepet like gjerne referere til kroppenes egne systemer, som til strukturer i samfunnet.
I tilfellet med Gudmundssons performance – med tittelen The Death Show – blir vi minnet om at vi alle befinner oss i samme posisjon som han. Der vi blir ledet inn og ut av hotellet og rundt i flere rom og slik blir en del av performancen, overføres tanken om en langsom død sakte, men sikkert, til betrakterne. Vi lever alle på lånt tid.
Carolee Schneemann, More Wrong Things, 2001. Foto: Sequences
Æresgjest
Sequences har hvert år en æresgjest, og i år er dette den amerikanske kunstneren Carolee Schneemann, kjent for å ha transformert definisjonen av kunst, særlig diskursen knyttet til kropp, seksualitet og kjønn. I denne konteksten bidrar verkene hennes til å peke på festivalens omdreiningspunkt, forflytninger og forskyvninger av så vel betydninger som objekter.
Tre arbeider fra Schneemans kunstnerskap er inkludert i festivalen og de vises i galleriet Kling&Bang. På den ene veggen i utstillingsrommet vises verket Eye Body (1963), sort-hvite fotografier av hennes private «transformative actions» som hun kaller det, tatt av den islandske kunstneren Erró. I billedserien utfører hun forskjellige handlinger, hun ligger tilbakelent med hendene bak hodet og lar slanger krype rundt på sin nakne kropp, hun bruker rekvisitter som maling, lim, fjær, glass og plastikk og går inn i forskjellige roller. På motstående vegg finner man et videoopptak av hennes performance Up to and Including her Limits (1973–76). Også her bruker hun sin egen kropp som materiale og verktøy. Heiset ned fra taket i et tau med seletøy, maler hun naken med kroppen så å si, og plasserer seg slik i rollen som både subjekt og objekt. Ved begge disse verkene stiller Schneemann spørsmål om hvordan kroppen til individet forholder seg til konvensjoner om kropp, seksualitet og kjønn.
Det tredje verket, More Wrong Things (2001), bestående av fjorten videomonitorer hengende ned fra taket, viser scener fra hennes personlige arkiv av offentlige og personlige katastrofer, gående i loop. Det er et gripende og ubehagelig møte man opplever som betrakter, konfrontert med bilder man kanskje helst ikke vil se, men likevel ikke klarer å slutte å se på: videoklipp av alt fra en erigert penis til menneskers lidelse i krigssituasjoner. Daglig ser man den samme lidelsen i nyhetene: konsekvenser av naturkatastrofer og krig, drap, sult og tortur, og det er som om Schneemanns verk tilføres ens egne arkiv av «wrong things» og formelig tvinger en til å la tankene dvele ved det.
Hanna Kristín Birgisdóttir, Like a breath being compressed into a high pitched sound, 2015. Foto: Sequences
Å langsomt holde en hendelse i live
I samme galleri får man se et annet verk som også fanger øyeblikk på tilsvarende måte som Schneemans personlige arkiv. Likevel er ikke Hanna Kristín Birgisdóttirs Like a breath being compressed into a high pitched sound ikke fullt så ubehagelig.
Ved åpningen av Sequences holdt Birgisdóttir en performance hvor hun drillet et hull – 2,4 meter dypt og 40 mm bredt – i bakken utenfor lokalet til galleriet. Da jeg kom til galleriet var hullet allerede der, som en manifestasjon på at noe allerede hadde skjedd. Men fordi hullet er utenfor galleriet, legger man ikke merke til det med en gang, ikke før en er innenfor og kikker ut av vinduet og ned på bakken. Det som derimot fanget blikket da jeg kom inn i gallerirommet var hennes installasjon, laget kun et par dager etter performancen. Et blått rør befant seg i taket som gikk fra utsiden og inn, det tok slutt over en pidestall med et papir som avbildet hullet utenfor. Regndråper rant gjennom røret, direkte ned på papiret, og den rå kraften som måtte til for å lage hullet utenfor gallerirommet, ble innendørs transformert til en poetisk fremstilling av hendelsen. Representert ved papiret gjøres hullet til noe sårbart, det står i fare for å bli visket ut av naturkrefter.
Kroppslig tilnærming
Et av hovedsentrene for festivalen er Loftsson, et tidligere kjøpesenter, nå regulert til å bli hotell for oppdagelseslystne turister. Under festivalen ble det vist ni kunstnere her, og blant dem som utmerket seg var Finnbogi Péturssons Tesla Tune, vist i øverste etasje. Verket er dedikert til Nikola Tesla (1856–1942), en serbisk-amerikansk oppfinner og elektroniker. Han har blant annet oppdaget grunnleggende prinsipper for vekselsstrømsteknikken og regnes som dens fremste pionér.
Installasjonen til Péturssons består av en strømtransformator som ledes av en programmerer der en tidsfrekvens slår den av og på. Prosessen skaper lyden av et lite klikk som ledes til åtte papprør langs veggen, og de ulike lengdene på rørene gir lyden forskjellige toner, selv om det er den samme lyden på 50 Hz som går inn i hvert enkelt. Måten installasjonen er montert på, skaper en helt særegen følelse som vanskelig lar seg beskrive – den bør oppleves. Lyden går opp og ned, men fremdeles med samme rytme. Det er som å høre elektrisitetens hjerteslag i møte med sine egne.
En annen kroppslig opplevelse får man i Helga Griffiths video Brainscape vist ved Hverfisgalleri. Verket er basert på høyoppløselige computerbaserte tomografiske bilder av kunstnerens egen hjerne, der man tas med på en animert reise gjennom hjernens mange kanaler, en stille reise med stemningsbyggende musikk i bakgrunnen. De ulike kanalene i hjernen vist i denne sarte fremvisningen får en først til å tenke på kunstnerens sinn, hennes tanker, ideer og fantasi. Etter en stund begynner man å sette sine egne erfaringer i dialog med hennes, for det kan like godt være vår hjerne vi ser på skjermen. I hovedsak er den jo bygd opp på samme måte. Den isende overflatestrukturen til hjernen kan også trekke paralleller til isbreers kapasitet til å lagre informasjon om jordens fortid og klima på samme måte som en hjerne. Begge er de like skjøre, den enorme mengden av informasjonen de har opparbeidet seg er i fare for å forsvinne for kommende generasjoner.
Finnbogi Petursson, Tesla Tune, 2015. Foto: Sequences
Nettverk
Samlet sett utgjør de ulike verkene på årets Sequences nettopp sekvenser som utspiller seg i nuet, der betrakterne inviteres inn i og inkluderes i hver og en av dem. Fra å bli konfrontert med sin egen død i Gudmundsson THE DEATH SHOW, lytte til egne hjerteslag i takt med elektrisitetens hjerteslag i Péturssons Tesla Tune, til å konfronteres med ulike maktkonvensjoner i Scnheemanns verk.
I sitt kuratorstatement stiller Cramerotti spørsmål ved hvorvidt han som menneske – i en større struktur av bestanddeler som fraktes hit og dit, kategoriseres og forflyttes – ikke kan være en gjenstand selv, forflyttet fremfor å forflytte, som beveger seg fremfor å bevege. Slik jeg tolker det, ser han på seg selv som en del av noe større enn seg selv, et samfunn bygd opp av ulike strukturer – fysiske så vel som projiserte – som han kanskje ikke forstår eller ser, og som han lar seg bli styrt av. Denne ideen har han åpnet for kunstnerne som er deltagere på festivalen, med ønske om at de kan gi noen bud på problemstillingen. Selv om utsagnet fremstår svevende og filosofisk, ligger det kanskje likevel noe i dette: at vi kanskje ikke ser de ulike infrastrukturene rundt oss som vi hele tiden påvirkes av. Og nettopp her åpner flere av verkene i festivalen opp for at vi ser noen forbindelser som hjelper oss å forstå vår egen tilstedeværelse.