Forankring i retning av fornyelse

Fattig kunst – Rik arv ser mer bakover enn fremover, men markerer Museet for samtidskunst sin betydningsfulle posisjon og fremoverlente ambisjoner.

I anledning Museet for samtidskunst sitt 25-årsjubileum, åpnet utstillingen Fattig kunst – Rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968–2015 i mars. Utstillingen består av verk fra museets historie og presenterer over 60 ulike kunstnere. Museets faste installasjoner inngår også i utstillingen. Intensjonen er ifølge katalogteksten å fremheve forbindelsene mellom den omfattende aktiviteten i museets tidlige år med dagens kunstproduksjon og museets nyervervelser. Institusjonen kobler med andre ord fortid og nåtid, mens visjonene for det nye Nasjonalmuseet som skal åpnes på Vestbanen ligger som en vibrerende undertone.

Fragmentert kunstretning
Arte povera betegnes som en antikommersiell og motkulturell bevegelse som vendte seg bort fra kunsten som objekt og orienterte seg mot kunst som prosess, kontekst og performance. Begrepet ble lansert av den italienske kuratoren og kritikeren Germano Celant, i forbindelse med utstillingen Arte povera e IM Spazio i 1971. Retningen er vanskelig å avgrense, men er nært beslektet med prosesskunst, antiform og konseptkunst. Et organisk materialfokus og antiestetikk er beskrivende for arte povera som kunstnerisk praksis. Utstillingen ved Museet for samtidskunst er oppdelt i åtte kategorier som innordner verk basert på materialbruk og tematikk, men på tvers av epoker.

Referanserikt
De første verkene som møter publikum er også de første de besøkende ble presentert for da museet åpnet i 1990: Gilberto Zorios skulpturelle former Uten tittel (Kano) og Uten tittel (Stella) (1989) som henger i trapperommet. Støyen som utbasuneres fra førstnevnte fyller fra tid til annen hele etasjen.

Første avdeling har fått tittel Kritiske holdninger og består av verk som problematiserer kunstverket som objekt. I Giulio Paolinis Den andre figuren (1979) kommer dette til uttrykk på flere sett. De to skulpturene i klassisk gresk positur er replika av danske Bertel Thorvaldsens verk Hebe fra 1806. Paolinis arbeid tar opp spørsmål rundt hvem som er verkets egentlige skaper: den antikke skulptøren, Thorvaldsen eller Paolini selv? I tillegg kommenterer verket tradisjon og materialbruk, ved å presentere klassisk skulptur, som opprinnelig ble hugget ut i marmor, i en billig gipsvariant.

Langs veggen innenfor henger Matias Faldbakkens One tape roll Measurement (2009). Den sorte teipen er øyensynlig tilfeldig klistret opp, men fungerer som en henvisning til den amerikanske konseptkunstneren Mel Bochners mange arbeider med tape. Interessante refleksjoner her er tapen som kunstnerisk materiale. Kan den flyttes? Er det fremdeles samme verk hvis ny tape må brukes?

På samme vegg henger også Camille Norments Drift glass (2004), som er et speil med lyd som styres av en sensor, og når man nærmer seg starter en forsiktig ulende tone. På avstand ser speilet helt ordinært ut, men stiller man seg rett foran blir bildet utydelig. Verket kan leses som en kommentar til refleksjonen av jeget, til narsissistiske trekk som gjennom vår tids «selfie»-mentalitet nærmest har blitt allmenne.

Stedsspesifikt
I seksjonen Entropi: energi, prosess og endring får vi et gjensyn med Roberth Smithsons ikoniske Spiral Jetty (1970). Presentasjonen består av film- og fotodokumentasjon av det omfattende land art- prosjektet i Great Salt Lake, Utah. Koblingen til arte povera er hovedsakelig Smithsons interesse for naturmaterialer og forandringsprosesser. Siden Spiral Jetty med jevne mellomrom oversvømmes, er dokumentasjonen av den blitt desto viktigere. Med dagens klimautfordringer og irreversible endringer i tankene er verket like, om ikke mer, relevant i dag. I samme kategori hører også Olafur Eliassons The fault series (2001) hjemme. Arbeidet består av 32 c-prints som dokumenterer store sprekker i landskapet på Island, og er bare ett av Eliassons mange fotoserier fra hjemlandet. Gjertrud Hals store krukke i pappmache er fra serien Lava, som la grunnlaget for Hals orientering mot fiberkunst. Med bakgrunn fra Island forsøker kunstneren å kapsle øyas mikrohistorie, her i en form som fremstår ruvende, men er laget i et lett og oppløselig materiale.

Et av de mest vellykkede rommene monteringsmessig har fått tittelen Det nomadiske: mennesket og naturen. Her ruver en av Mario Merz iglokonstruksjoner. Kunstneren regnes som en av de fremste representantene for den italienske arte povera- bevegelsen. Igloen som en alternativ boform skal gi ly og trygghet, men i Forskyvninger av jorden og månen på en akse (2002) representerer den risiko fremfor vern. Laget av funnet materiale som metallstenger og glassplater med skarpe kanter som kun provisorisk støttes opp, tilbyr dette nomadiske hjemmet kun en illusjon av ly.

Samfunnskritikk
I Nye materialer og utforskning følges linjen videre med verk av blant andre Tone Vigeland, Camilla Wærenskjold, Ida Ekblad og Giovanni Anselmo. Forankringen i den gitte tematikken virker løsere her, men særlig installasjonen 60x20x14,191x61x54,191x61x54,30×44 (1992), signert Miroslaw Balka, fascinerer. Tittelen indikerer kunstnerens egne kroppsmål, og fremstår som en form for sarkofag.

I Dematerialisert kunst: konsept, klassifikasjon og tekst abstraheres det kunstneriske uttrykket ytterligere. Verkene her er analytiske, men gir en klar politisk inngang i Mario Garcia Torres arbeider som tar utgangspunkt i situasjonen i Kabul.

Jevnt over savner jeg flere verk med en klarere politisk eller samfunnskritisk tilnærming, et aspekt som på mange måter var et fundament for mentaliteten i den italienske arte povera-bevegelsen som konfronterte både stat, industri og kultur. Ved å vende seg mot det kommersielle eksisterer det implisitt en kritikk av kulturelle og samfunnsmessige strukturer, noe som ligger til grunn for arte povera-kunsten og beslektede praksiser. Koblinger finnes i noen av de eldre arbeidene, men i de nyere er material- og prosessfokuset nærmest absolutt.

Nærmere betrakteren
Den neste avdelingen er viet Fra enkle strukturer til performative skulpturer. Interessante verk er eksempelvis Sol LeWitts liggende minimalistiske konstruksjon Half-Off B (1980). Essensen her er at skulpturen som kunstobjekt tas ned fra sin pidestall og forankres i en mer jordnær tilstand. På den måten reduseres avstanden mellom mennesket og det autonome verket. Betrakterens nærhet til verket oppleves også i Kristina Bræins Maleri fra 2007. Arbeidet består av en stol med en haug henslengte klær, plassert foran en bakgrunn malt i en transparent gråfarge. Diskursen om kunstneriske materialer reises når de trivielle gjenstandene utgjør et tenkt motiv foran en malt bakgrunn. Bræins verk kunne også vært plassert i kategorien Individuelle mytologier, siden det også tematiserer det myke og private i kunstverket. En intimitet som oppnår en stofflig taktilitet i flere av verkene i denne avdelingen. Størst oppmerksomhet krever likevel den faste installasjonen Cell VIII (1998) av Louise Bourgeois. Her tas de personlige historiene og det emosjonelle aspektet langt, i en installasjon som er et slags kontemplativt monument over kunstnerens barndom.

Det mye omtalte verket Image and Body (1989) av Michelangelo Pistoletto ble opprinnelig laget som en stedsspesifikk installasjon til hans separatutstilling ved museet i 1991. Fire bord og tre skap, fra husets tidligere funksjon som bank, ble plassert i en ny kontekst. Bordene fikk påmontert speil på undersiden og snudd opp ned. To av skapene sto med dørene åpne, også med speil, men uten hyller. Det siste var lukket. Nå vises verket igjen i museets overlyssal. Rommet har fått tittel Kroppens erfaringer: betrakteren som medspiller, og det er uttalt at betrakteren her gis en aktiv rolle når han eller hun reflekteres i speilene, og på den måten bidrar til en stadig forandring. Flere kunstnere har i senere tid implementert dette elementet i arbeider, og lykkes i større grad, mens her oppleves selve rommet og møbelformasjonen mer interessant. Som et kommunikativt spill mellom arkitekturen og symbolikken som kan leses inn i møblene som har mistet sin opprinnelige funksjon.

Da, nå, 2020
Fattig kunst – Rik arv er en omfattende utstilling som krever at publikum setter seg inn i en viss mengde informasjon. Flott er det da at tilknyttede tekster går igjen hele veien, slik at betrakteren får flere knagger å henge tematikken på. Den informative og solide katalogteksten skrevet av seniorkurator ved museet, Andrea Kroknes, er dessuten et viktig supplement. I forbindelse med jubileet utgis i tillegg boken Nasjonalmuseet – Høydepunkter. Kunst fra 1945 til i dag, som også er anbefalt lesning. 

De fleste verkene er plassert i relevante kategorier, og jeg tror disse kuratoriske grepene er avgjørende for å skape en oversiktlig og forståelig kontekst for publikum i en stor utstilling. Inntrykket blir noe mer musealt enn nødvendig, og noen verk som er plassert i gangene kommer ikke til sin rett, men i det gamle bygget med de mange rommene er løsningen passende. Tanker om mulighetene som vil finnes i nybygget blir riktignok desto mer forlokkende. Helhetlig sett oppleves utstillingen som en retrospektiv reise som ikke helt lykkes med å trekke klare linjer til dagens kunstproduksjon. Men den gir et rikt innblikk i mye av den kunsten som vi vet har influert og stadig påvirker samtidskunsten. Fattig kunst – Rik arv blir på mange måter et foreløpig punktum for museets satsning siden åpningen, og en historisk forankret manifestasjon av ambisjonene som eksisterer for det nye Nasjonalmuseet.

Utstillingen står fra 13. mars 2015 til 28. februar 2016.