I et panorama av vidt forskjellige verk er det likevel noen fellesnevnere å spore i årets fellesutstilling i Venezia. Verk fletter seg i hverandre, utdyper hverandre tematisk og viser et annerledes, politisk ladet spor.
Oscar Murillo, I don’t work Sundays, 2014. Olje på lerret på rustfritt stål.
Okwui Enwezors omfattende All the World’s Futures, som utgjør hovedutstillingen på årets Veneziabiennale, fungerer som et mørkt speil av vår samtid. Den er levende og alvorlig, tydelig politisk og samfunnskritisk, med en besk sverte der den forsøker å belyse dagens økonomiske urettferdighet, delvis gjennom historiske tilbakeblikk. Her finnes mange objekter bestående av tekniske deler og tegninger av former som blander menneske og maskin. Det hele er tungt, rått og mørkt, samtidig som utstillingen også har humoristiske trekk og musikalske innslag. Enwezor har satt sammen et panorama av forskjelligartede men samvirkende uttrykk som søker å undergrave den rådende tilstanden.
Begynnelsen på slutten
På fasaden til hovedbygningen i Giardiniparken møtes betrakteren av en form for sammenfatningen av hele utstillingen gjennom ordene blues, blood, bruise – i form av et neonverk av amerikanske Glenn Ligon. Verket dekker bokstavene på fasaden som ellers forteller at dette er La Biennales hovedbygg, og kan muligens leses som en kommentar til mange av de deltagende landenes kolonialistiske fortid. Under henger rader med Oscar Murillos (Colombia/UK) tjæreluktende beksvarte tekstilstykker, som anarkistiske flagg eller en truende advarsel. Og allerede i utstillingens første rom annonseres det at dette er slutten. Om det er de siste stadiene av vår sivilisasjon vi er vitne til her, eller om det bare er jeg som har gått inn i utstillingen fra feil ende, er for et øyeblikk uklart. Rommet er inntatt av den italienske kunstneren Fabrio Mauris’ tegninger, og utsagnene The End og Fine kan leses om og om igjen i svart og hvitt, som sluttordet i en film. Det skaper et inntrykk av at det hele er slutt nærmest før det begynte.
Den grafiske stilen i Mauris’ bilder minner sterkt om Bruce Naumans (US) blinkende neonbokstaver, som sammen med Adel Abdessemeds (Algerie/UK) buketter av sverd innleder utstillingens fortsettelse i Arsenale. De to kunstnernes arbeider skaper en voldsom visuell kollisjon og en rastløs tilstand av en pågående konflikt. Tilbake i Giardini møter man rett innenfor rommet med Mauris’ utsagn en tidlig film av Christian Boltanski, der han uavbrutt hoster opp blod og nesten kveles. Det er vondt å se på og forløpets uavbrutte gjentagelse er et urovekkende anslag som viser seg å forgreine seg og fordype seg jo lenger inn i utstillingen man vandrer.
Bruce Nauman, Adel Abdessemed, installasjonsfoto Arsenale.
Større helhet
Det er alltid interessant å se hvordan biennalens kunstneriske ledere tar seg av og håndterer disse viktige, innledende rommene, og hvordan de evner å forplante sitt tema. Enwezor lykkes godt. Mer enn godt. Her finnes en mengde særdeles interessante verk, satt sammen på en kreativ og utdypende måte som er imponerende, der helheten ender med å være betydelig større en antall verk. Enwezor er naturligvis en erfaren kurator, med flere store biennaler og andre større utstillinger på cv’en, der hans Documenta i 2002 er høydepunktet hittil.
I Venezia arbeider Enwezor ut fra et løst sammensatt tematisk rammeverk, og verk av nærmere 140 kunstnere og kollektivt fra 53 ulike lander, inngår i det han kaller (the) Parliament of Forms. Ordvalget markerer synet på kunsten som en politisk og demokratisk kraft. Under undertittelen Liveness: On Epic Duration sorterer ikke bare en mengde verk med performative innslag, men også en tanke om utstillingen som noe bevisst ufullstendig og som befinner seg i stadig utvikling. Avdelingen Garden of Disorder medregner de nasjonale paviljongene i Giardini som en fremstilling av vår konfliktfylte verden, men beskriver også utstillingens avsluttende del i en liten park i enden av Arsenale. Avsondret fra hovedområdets kaos, råder roen her, og området har først blitt innlemmet i biennale de siste årene.
Olga Chernysheva, Senza titolo (Captured), 2015. Foto: Alessandra Chemollo
Historiske kilder
Det kanskje mest spektakulære verket er Capital: A Live Reading som enkelt fortalt består av en opplesning av Karl Marx’ omdiskuterte bok Kapitalen. Fra begynnelse til slutt, om og om igjen, under hele biennale som pågår et halvt år, skal Marx’ fire volumer leses høyt. Enwezor kaller det for et «oratorium». Fremførelsen skjer i det spesialkonstruerte auditoriet The Arena, som under åpningsdagene var fullsatt av forventningsfulle tilhører. Spørsmålet er bare hvilken forståelse som kommer ut av dette? Ikke minst med tanke på tekstens høye teoretiske nivå, og de korte snuttene som hver besøker rekker å ta del i. Kapitalens innledning gjengis likevel i en faksimile i katalogen, på samme måte som Jean-Jacques Rousseaus Om samfunnspakten (1762). Enwezor peker dermed på to historiske kilder som er av betydning for vår situasjon i dag, og som han mener vi kan lære noe av for fremtiden.
Opplesningen av Marx’s tekst er regissert og dokumentert av Isaac Julien (UK) som en direkte fortsettelse av hans video KAPITAL, vist i rommet rett ved. Filmen tar utgangspunkt i en offentlig samtale mellom Julien og David Harvey, en toneangivende marxistisk teoretiker, men blander også inn statistiske diagram og klipp fra kunstauksjoner. Juliens kunstneriske dokumentar omringes av en stor serie tegninger – en teknikk som for øvrig løftes frem i stort monn i utstillingen – av demonstrasjon, som Rirkrit Tiravanija (Argenting/US/Thailand) bestilt av thailandske kunstnere, i seg selv en interessant detalj i sammenhengen. Motivene er hentet fra nyhetsbildet og blir umiddelbart en påminnelse om dagens konflikter som blant annet forårsakes av miserable arbeidsforhold verden rundt.
Theaster Gates, Gone Are the Days of Shelter and Martyr, 2014. Foto: Alessandra Chemollo
Poetiske toner
En imponerende styrke ved Enwezors opplegg er hvor smidig verk av ulike kunstnere forenes og leses sammen tematisk, uavhengig av teknikk og iblant de lange fysiske avstandene som det er i en kolossal utstilling som dette. I båndet mellom Julien og Tiranvija flettes en rekke andre verk inn, deriblant en utsøkt serie tegninger av Olga Chernysheva (RU) der hun har lagt inn tekststriper som på en rørende måte understreker betydningen i de hverdagslige motivene. Im Heung-soon (Sør-Korea), som velfortjent fikk Sølvløven for videoen Factory Complex, blander også dokumentariske bilder, men med overraskende surrealistiske innslag. Videoen tar opp den vanskelige situasjonen for tekstilarbeidere og flyvertinner i Asia, og problemene rundt det å fagorganisere seg. Et trist plott kan hende, men like fullt utført på en engasjerende og nyskapende måte. Dette er eksempler på hvordan det i flere av utstillingens verk finnes en livskraftig poetisk tone som stadig kommer til overflaten i utstillingen, og som viser til et annerledes, politisk ladet spor.
En mer absurd side av kapitalismens ulemper kan sees i Mika Rottenbergs (Argentina/US) film med fiktive produksjonskjeder. En allergisk kvinne med rødmusset nese lukter på blomster, før hun nyser over tallerkner overfylte med mat. Det hele foregår i et endeløst forløp som stadig gjentar seg. Samson Kambalu (Malawi/UK) viser en serie kortfilmer i loop, av situasjoner preget av en lavmælt humor og sterk kjærlighet til stumfilmen, mens Raha Raissnias (Iran/US) urovekkende svarthvite filmflimmer synes å befinne seg på grensen til oppløsning. De bevegelige bildenes spennvidde viser seg å være stor.
Lorna Simpson, Three Figures, 2014. Foto: Alessandra Chemollo
Alt er forbi
En hel del sterke malerier er det også i utstillingen, fremfor alt i form av dyktige, figurative malere. Marlene Dumas (NL) deltar med en serie kranier, som kunne sees i Nasjonalmuseets (Oslo) utstilling om maleri i høst. Lorna Simpsons (US) og Ellen Gallaghers (US) kraftfulle portretter av kvinner går i dialog med Chris Ofilis (UK) mytologiske figurer og Georg Baselitz’ (DE) oppnedvendte man, til tross for at arbeidene befinner seg på ulike steder i utstillingen. Disse stor malte kroppene fungerer også som en livskraftig motvekt til alle de tunge maskindelene som man ser i verk av blant andre Monica Bonvicini, Terry Adkins og Melvin Edwards. Et inntrykk som intensiveres gjennom Chris Markers (FR) intimt nærgående fotografiske portretter som dukker opp på ulike steder i utstillingen.
Theaster Gates (US) synes å ville levere et svar på dagens smertefulle, akutte situasjon gjennom sin filmede performance i en kirkeruin i Chicago. To menn synger, nærmest ropende, ut en form for preken mens de går rundt i ruinene. Med en slags destruktiv og samtidig oppbyggelig gest, forflytter de en dør foran seg ved å løfte og velte den igjen og igjen. Vi får jobbe med det vi har, synes Gates å mene. Og ut av dette arbeidet skal det komme noe godt. Samtidig, i et annet rom, står det skrevet med kritt på tavler i verket til Gulløvevinner Adrian Piper (US): «Everything will be taken away». Rekke på rekke med den samme skjebnesvangre beskjeden. Så skjørt og kortvarig er vårt opphold her på jorda. Med én enkel gest kan skriften viskes ut. En liten håndbevegelse bare, og alt er forbi.
Adrian Piper, Everything Will Be Taken Away 2 (Erasuers), 2003. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.
All the World´s Futures, 56. Internasjonale kunstutstilling, Veneziabiennalen, vises til 22. november.